Toleranse uten mening
I debatten om det flerkulturelle samfunn forveksles ofte toleranse med relativisme, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.
Publisert: 15. august 2018
Hva betyr det å vise toleranse for menn som ikke vil håndhilse på kvinner? Eller hva betyr det å tolerere konservative religiøses syn på homofili eller å ha toleranse for bruk av barnehijab eller niqab? Hva betyr det å tolerere en som blir støtt av en karikaturtegning?
Mennesker som hevder at vi må tolerere problematiske holdninger, uten selv å si hva de mener om disse holdningene, bidrar til usikkerhet og i verste fall til økt fremmedfrykt. Dessuten misforstår de hva toleranse betyr.
Min kollega, Lars Fredrik Svendsen skriver dette om toleranse:
«Toleranse (fra latin tolerantia, ”å tåle eller holde ut noe”) er en av det liberale demokratiets viktigste dyder. Man kan bare vise toleranse overfor noe man i en eller forstand mener er galt, eller i det minste mindreverdig. (…) For å kunne tolerere må man altså for det første ha en negativ innstilling til noe, for det andre må det være i ens makt å fjerne eller bekjempe det, og for det tredje må man unnlate å gjøre det.»
Misforstått begrep
Bruken av toleransebegrepet blir i mange offentlige debatter i dag misforstått eller snudd på hodet. Særlig i diskusjoner om hvordan vi skal møte det flerkulturelle samfunn og religiøse minoriteter blir toleransebegrepet mangelfullt fordi man unnlater å mene noe om det som skal tolereres.
Et tenkt eksempel på et mangelfullt toleransebegrep kan illustreres ved at jeg uttrykker min støtte til Fritt Ord-prisen til Nina Kari Monsen i 2009 og begrunner støtten med at vi må tolerere hennes meninger. Samtidig sier jeg ikke hva jeg synes om hennes kontroversielle meninger om homofili. Da viser jeg ikke toleranse, men sprer snarere usikkerhet om hva jeg mener. Hvis jeg i tillegg sier jeg er «moderat kristen», er det forståelig at jeg også bidrar til å skape usikkerhet om hva jeg og andre kristne egentlig mener om homofili.
Mine ikke-kristne venner kan med rette mistenke meg for å forsøke å spille på to hester hvor jeg forsøker å tilfredsstille konservative kristne, samtidig som jeg vil fremstå som liberal og tolerant.
Sier jeg derimot hva jeg mener om Nina Karin Monsen sitt syn på homofili, om jeg støtter det, eller ikke (for orden skyld: jeg er dypt uenig med henne) vet mine medborgere hva jeg står for, og mitt toleranseargument gir mening. Hadde jeg vært enig med Monsen ville mitt ønske om toleranse vært noe jeg forventet av andre. Men jeg er uenig med henne og tolererer hennes meninger.
Ranas intoleranse
Andre eksempler på et misforstått toleransebegrep er de som sier at de som karikerer profeten Muhammed er intolerante – noe blant annet Usman Rana har antydet.Det er å snu saken helt på hodet, fordi det er de som misliker karikaturene, men ikke bare tar til verbalt motmæle, men som truer eller utover vold, som ikke viser toleranse.
Finn Graff vil f.eks. ikke tegne karikaturer av Muhammed. Jeg skjønner ham godt. Det er jo livsfarlig – det tolereres ikke. Derfor er det så paradoksalt at Graff samtidig fremstiller Israel som nazister. Nazister er jo som kjent ikke fremmed for å bruke vold mot meningsmotstandere. Paradokset er egentlig himmelropende: Jeg kaller deg nazi helt til du truer meg med vold – da slutter jeg, for da er du jo faktisk nazist.
Usman Rana bruker også et problematisk toleransebegrep i disse dagers diskusjon om håndhilsing.Han sier at håndhilsing ikke avgjør om du er en god muslim. Han vil samtidig ikke kommentere om han selv håndhilser på kvinner. Hva han mener er altså høyst uklart, samtidig som han ber oss som kanskje er litt bekymret om å senke skuldrene. Men kanskje det er nettopp Ranas uklare meninger som fører til at noen får litt høye skuldre?
Dette bør kanskje særlig bekymre dem som er opptatt av at det flerkulturelle samfunn er et gode, og som mener at god integrering er mulig. For skal vi som samfunn kunne tolerere religiøse minoriteter, og da særlig mer særegne, eller for mange uforståelig praksiser, må toleransebegrepet også fylles med meninger.
Arbeidsplasser må ha regler
Jeg synes det var riktig at læreren som ikke ville håndhilse ikke fikk forlenget vikariatet. Jeg mener det er han som viser intoleranse, og at han blir tolerert. Han blir riktignok utestengt fra en kontekst (læreryrket), men arbeidsplasser må kunne holde seg med visse regler. Arbeidsplassen hadde i dette tilfelle forsøkt å være fleksible, men her gikk altså grensen. Læreren blir i et større perspektiv tolerert. Vi setter ham ikke i fengsel eller sender ham ut av landet.
Toleranse uten mening
Men saken er ikke soleklar og det finnes andre argumenter. La oss si at han burde fått beholde jobben i toleransens navn, slik for eksempel Maryam Iqbal Tahir skriver i Minerva. Hun mener læreren burde beholde jobben, og at elevene da kunne lært mer om at det finnes ulike hilsepraksiser i ulike kulturer. Hun har selvsagt rett i at ulike hilseutrykk kan være helt akseptable og at mangfold bør tolereres, men hennes toleranseargument er mangelfullt fordi hun ikke sier noe om hva hun mener. Synes hun det er bra eller dårlig at noen muslimske menn ikke vil håndhilse på kvinner? Det får vi ikke vite.
Istedenfor å si hva hun mener om denne religiøse praksisen trekker hun frem en stamme i Afrika som spytter på hverandre når de hilser på hverandre. Hun spør retorisk de som mener at vår hilsekultur skal respekteres, og derfor er kritisk til læreren som ikke vil håndhilse: «Skal man tro alle som reagerer på den muslimske lærerens fraværende hånd, ville de gladelig mottatt spyttet!»
Nei, vi hadde nok ikke gladelig mottatt spyttet, men den som ler sist ler best. Denne stammepraksisen er irrelevant i denne sammenhengen. Det er også paradoksalt å argumentere for at ulike kulturer har ulik hilsepraksis og at alle disse derfor må respekteres, utenom vår egen.
Redsel for mangfold og ulike kulturelle skikker er ikke det som driver den saklige motstanden mot lærerens holdning til håndhilsning. Det er blant annet kvinnesynet det representerer. Og dessuten: skal hans holdning tolereres må man ha en mening om den. Jeg synes den er forstokket og tåpelig. Hvis vi – forstått som den store majoritet av moderate som mener minoriteter må tolereres – ikke mener noe, misforstår vi hva toleranse betyr.
I tillegg legger vi opp til en «svensk» debattkultur hvor nettopp de intolerante med sterke meninger, særlig om muslimer, får sterkere fotfeste. Dette har vi heldigvis i stor grad unngått i Norge. Kritikk av innvandring eller religion er ikke noe som kun kommer fra ytre høyre. Slik bør det fortsette å være.
Toleranse og sterk kritikk
Vi skal selvsagt respektere den enkeltes tro og livssyn. Vi må for eksempel respektere at noen kvinner vil bruke hijab. Likevel er grensene for trosfrihet ikke alltid like enkle. Kan hijab brukes i alle yrker? Hva med barnehijab? Er det greit å hevde at homofili er synd? Hvor setter vi grensene for menigheters rett til trosfrihet og for eksempel hindre kvinner eller homofile å inneha visse verv?
Særlig vi som ønsker stor takhøyde og toleranse for trosfrihet og foreldreretten i tros- og livssynsspørsmål må tåle skarpe meningsbrytninger. Skal dette fungere, kan ikke tro reduseres til et rent individuelt eller familiært anliggende, som vi ikke mener noe om. Jeg misliker for eksempel barnehijab svært sterkt. Å lære barn at homofili er galt er etter min mening dypt problematisk, men på prinsipielt grunnlag bør det nok tolereres. Samtidig tror jeg det er gjennom toleranse og sterk kritikk vi mest effektivt endrer religiøse og kulturelle praksiser, som det er rimelig å hevde at bryter liberale ideer om individuell frihet.
I Klassekampen 9. august kritiserer forsker ved Det teologiske Menighetsfakultetet, Eivor Oftestad, den nylig utgitte religionsdialogboka Tro på Tvers av Sunniva Gylver og Bushra Ishaq for ikke å dempe hennes uro for islams fremvekst i Europa. Dette begrunner hun blant annet med at personlig tro i for sterk grad redusert til noe helt personlig: «Troen gjøres uangripelig fordi enhver kritikk oppfattes som en krenkelse av personlig identitet.»
Oftestad peker på en identitetspolitisk tilnærming til religion som er uheldig fordi meningsbrytning blir sett på som illegitimt. Det tolerante og liberale tømmes for mening ved at det forfektes et syn hvor den enkeltes valg opphøyes som det eneste avgjørende. Selvsagt er individuell valg- og trosfrihet avgjørende, men alt er ikke relativt. En kvinne uten niqab er friere enn en med niqab. Frihet kommer før tro. Samfunn som skiller religion og politikk er bedre enn samfunn som ikke gjør det.
Det finnes mange som har sterke og intolerante meninger om minoriteter og religiøse. De mest intolerante er selvsagt dem som tyr til vold – for eksempel mot karikaturtegnere eller jøder. Samtidig blir muslimer også utsatt for intolerante holdninger. Noen stemmer tar til orde for å forby – ikke bare niqab, men også hijab. Ja, noen vil endog stenge grensene. Disse kreftene må selvsagt motarbeides, men hvordan det gjøres er ikke en enkel sak.
Det som sannsynligvis ikke vil virke, er å la være å mene noe i toleransens navn, fordi noen andre mener sterkt og er intolerante. Det vil skape ytterlige polarisering fordi stemmer som tolerer og har sterke meninger – gjerne om islam eller innvandring– svekkes, eller skygger banen, fordi de på usaklig eller tynt grunnlag slås i hardtkorn med illiberale og intolerante krefter.
De som for eksempel mener at forbud mot niqab ved læreinstitusjoner er galt og intolerant er ikke helt uten argumenter, men de svekker sin posisjon hvis de ikke har en mening om niqab og bare roper tomt om «mer toleranse». Slike tomme rop gir dessverre bare næring til ytre høyre.
Derfor bør moderate som er opptatt av toleranse ha tydelige meninger, særlig om holdninger eller religiøse skikker som det er gode grunner til å si er problematiske i et åpent liberalt og likestilt land som Norge. Å ikke ville håndhilse på kvinner er et eksempel, som burde kritiseres, eller man burde i det minste ha en mening om praksisen, hvis man ønsker å bli tatt på alvor i en debatt om mangfold og toleranse.
Artikkelen var publisert på Minervanett 11. august 2018.
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
All motstand mot progressive ideer skyldes ikke intoleranse
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
