Debatten om sykelønnsordningen bør friskmeldes
I sommer er det 40 år siden sykelønnsordningen ble innført. Hvis vi skal ha en god sykelønnsordning også om 40 år, må den justeres.
Publisert: 30. juli 2018
Det finnes noen saker som det er veldig vanskelig å diskutere for de politiske partiene. En sak som nærmest er tabu, er sykelønnsordningen. Med et lite unntak for Venstre, er det ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe med ordningen, og ingen av dem vil diskutere den.
Det er flere gode grunner til å ha en mer åpen diskusjon om sykelønnsordningen.
Den viktigste grunnen er at ordningen er svært dyr og bidrar til et unødvendig høyt sykefravær. Norge har kanskje verdens friskeste befolkning og samtidig verdens høyeste sykefravær.
Sykefraværet ligger nå på mellom 6,3 og 6,5 prosent. I Danmark var sykefraværet 3,6 prosent og i Sverige 4,1 prosent i 2015. Tall fra OECD viser at det i 2014 gikk tapt ca. 32 millioner dagsverk eller 16,2 dager per person i sykefravær i Norge. De tilsvarende tallene for Danmark, Finland og Sverige, var mellom 8,1 og 10,6 dager.
I 2018 vil utbetalingene fra staten beløpe seg til nesten 43 milliarder kroner. I tillegg kommer kostnader for bedriftene som staten ikke dekker, og tapte inntekter for både stat og samfunn. Dette svekker bærekraften i velferdsstaten og gjør det vanskeligere å bevare gode og sjenerøse velferdsordninger på sikt.
En annen viktig grunn er at den såkalte IA-avtalen, det vil si avtalen om inkluderende arbeidsliv, snart skal revideres. IA-avtalen er en avtale mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, der de blant annet er enige om å arbeide for redusert sykefravær, men uten å røre ved selve sykelønnsordningen. Men denne strategien har bare delvis lyktes. Privat sektor har riktig nok nådd sine mål, men offentlig sektor har ikke gjort det, og samlet sett er derfor sykefraværet i Norge fortsatt mye høyere enn i andre land. Da avtalen ble inngått i 2001, var målet å få ned sykefraværet med 20 prosent. I 2017 var fraværet bare blitt redusert med i underkant av 12 prosent. Ifølge Virke viste den siste målingen fra NAV at det legemeldte sykefraværet var på 7,1 prosent i kommunesektoren, 5,4 prosent i statlig forvaltning og 4,9 prosent i privat sektor.
Kristelig Folkeparti har åpnet for å gjøre noe med sykelønnsordningen, dersom målene i IA-avtalen ikke nås.
En tredje viktig grunn til at vi nå bør diskutere sykelønnsordningen, er at de politiske partiene snart skal starte arbeidet med de programmene de skal gå til valg på i 2021. Det er direkte usunt, dersom det ikke ved slike anledninger er mulig å snu alle steiner. Både den forrige og den nåværende regjering har lagt frem beregninger som viser at oljeinntektene vil få stadig mindre betydning, og at vi nå i større grad må sette tæring etter næring. Regjeringen selv er opptatt av å sikre velferdsstaten ved å øke arbeidstilbudet. En måte å gjøre det på, er å redusere sykefraværet.
Partienes ungdomsorganisasjoner har skjønt dette. Både Senterungdommen, Unge Venstre, Kristelig Folkepartis Ungdom, Fremskrittspartiets Ungdom, Unge Høyre og Grønn Ungdom vil gjøre noe med sykelønnsordningen. De vet at det er bedre å gjøre den litt mer bærekraftig nå fremfor å risikere dramatiske kutt i fremtiden. For å sitere Senterungdommens leder Ada Arnstad: «Jeg er mye mer nervøs for at vi om ti år må kutte sykelønna ned til 50 prosent enn å ta noen kutt allerede nå».
Sykelønnsordningen er ikke en ordning som først og fremst beskytter de mest ressurssvake. KrFU-leder Martine Tønnessen har sagt det slik: «Vi mener det hverken er usolidarisk eller usosialt å kutte i sykelønna. Dersom du har sykelønn, er du en del av arbeidsstyrken og dermed ikke en av de svakeste i Norge».
Likevel er det ikke likegyldig hvordan en endring i sykelønnsordningen skjer. Formålet må være å gi arbeidsgivere og arbeidstakere bedre incentiver til å begrense langtidsfraværet. Dette er viktig, også fordi lang tids sykefravær kan være en vei inn i varig fravær. En slik utvikling er det viktig å unngå hvis det er mulig, særlig for unge mennesker.
Min kollega Haakon Riekeles har foreslått en ordning, der dagens arbeidsgiverperiode på 16 dager erstattes av en fast medbetaling over hele sykepengeperioden på halvparten av kostnaden, samtidig som det innføres en egenandel på 20 prosent for arbeidstakerne (eventuelt med unntak for personer med svært lav inntekt). En slik reform vil spare staten for ca. 20 milliarder kroner i året. Dersom fraværet blir redusert med 20 prosent som følge av en slik endring, vil besparelsen bli nærmere 25 milliarder kroner. Det er mer enn vi bruker på politi og domstoler hvert år.
En reduksjon på 20 prosent i fraværet er et forsiktig anslag. Fortsatt ville fraværet ha ligget betydelig over fraværet i våre naboland. Sammen med andre tiltak for å få ned fraværet er det derfor god grunn til å tro at vi vil kunne oppnå en større reduksjon. Det fins mye forskning og erfaring som viser at holdninger til nærvær og fravær fra jobben «smitter», både innad i familien, på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet. Hensikten er ikke å tvinge syke mennesker til å jobbe, men å få mennesker raskere tilbake i jobb når de er friske nok og når det kan være helsebringende å jobbe. Problemet i Norge er ikke at vi er for ofte borte fra jobb på grunn av sykdom, men at vi ofte er borte lenger enn nødvendig.
Mange oppfatter kanskje ønsket om å stramme inn sykelønnsordningen som en anklage om misbruk og juks, fordi det er en del mennesker som tar seg en «tredagers» uten at de egentlig er syke. At dette forekommer, vet vi, og det tyder nok på at vi også har et holdningsproblem. Men rent økonomisk er ikke dette korttidsfraværet det mest tyngende. Det egenmeldte fraværet utgjør godt over halvparten av sykefraværstilfellene, men under 15 prosent av alle sykefraværsdager. Derfor er forslaget om en karensdag ikke like viktig for å få kostnadene ned.
Ingen av de seks ungdomsorganisasjonene som ønsker å gjøre noe med sykelønnsordningen, har så langt vunnet igjennom i sine egne partier. Mange i moderpartiene husker selvsagt hvor mye bråk det ble da de to Stoltenberg-regjeringene tillot seg å tenke litt nytt om ordningen. Tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse hadde nok rett da hun sa at det kan være vanskelig for ett parti alene å gå inn for å gjøre noe med sykelønnsordningen: «Skal man få til noe, må flere partier gå sammen for å få en bærekraftig velferdsstat i fremtiden». Kanskje er det også noe å lære av våre naboland, som alle har valgt å ha mindre sjenerøse, men forskjellige sykelønnsordninger.
Erna Solberg har sagt at det er uaktuelt å røre sykelønnsordningen i denne stortingsperioden. Men i Høyres program står det at partiet ønsker å sette ned et utvalg som skal vurdere ordningen. Det er ikke et veldig modig standpunkt, men det kan kanskje være et sted å begynne, dersom vi skal greie å friskmelde diskusjonen om sykelønnsordningen.
I sommer er det 40 år siden sykelønnsordningen ble innført. Hvis vi skal ha en god sykelønnsordning også om 40 år, må den justeres.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 29.7.18.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
