Barnehagemarkedet funker, men kan bli bedre
Satsingen på private barnehager i Norge har vært en kjempesuksess. Vi har fått svært høy barnehagedekning, og vi har fått barnehager av svært høy kvalitet.
Publisert: 13. juni 2018
Satsingen på private barnehager i Norge har vært en kjempesuksess. Vi har fått svært høy barnehagedekning, og vi har fått barnehager av svært høy kvalitet.
Den såkalte BDO-rapporten om lønnsomheten i private barnehager i Norge har fått mye oppmerksomhet. Det er bra at vi forsøker å forbedre barnehagemarkedet, til glede for barna som går i barnehagen og for samfunnet som finansierer store deler av tilbudet. Det er samtidig skuffende å se at politikere strever med forståelsen av økonomiske prinsipper.
I rapporten kommer det frem at driftsmarginene i private barnehager har ligget relativt stabilt de siste ti årene, i intervallet fem til syv prosent av omsetningen. Det er, ifølge rapporten selv, et helt normalt nivå sammenlignet med andre tjenesteytende bransjer. Når vi vet at både inntekter og utgifter kan svinge med en viss grad av uforutsigbarhet, virker det ikke urimelig at man legger seg på en slik «sikkerhetsmargin».
Dessuten eksisterer det i dagens situasjon en ikke ubetydelig politisk risiko ved å drive privat barnehage, særlig med tanke på at de politiske partiene som er klarest motstandere av kommersiell barnehagedrift, kan få betydelig innflytelse dersom flertallet skulle vippe etter neste stortingsvalg.
De private barnehagene greier altså å drive om lag seks prosent billigere enn offentlige barnehager, gitt at de får tilskudd tilsvarende de kommunale barnehagenes fulle kostnader, slik regelen er. Betyr det at de private barnehagene er seks prosent dårligere enn de offentlige?
Neppe.
Det er igjen grunn til å trekke frem at foreldre faktisk er mer fornøyd med private enn med kommunale barnehager, noe undersøkelser har vist gang på gang. Det betyr selvsagt ikke at foreldrenes inntrykk er noe perfekt mål på kvalitet i barnehager, men de fleste med barn i barnehage vil nok mene at de har et ganske godt bilde av hvordan barnehagen fungerer for deres barn.
Vi vet dessuten at sykefraværet er lavere i private enn i offentlige virksomheter, noe som kan gi både bedre tjenester og lavere kostnader. Det samme kan bedre administrasjon.
De som synes en driftsmargin på seks prosent er bekymringsverdig høyt, virker i det hele tatt lite nysgjerrige på hva det kan skyldes at de private greier å drive mer effektivt enn de offentlige. Hvor er interessen for at det offentlige muligens kunne drevet seks prosent mer effektivt hvert eneste år?
Det er vel viktig at ikke de offentlige tilskuddene går til sløsing eller ineffektiv drift?
Det som har vakt størst oppmerksomhet i rapporten, er at avkastningen på investert egenkapital i barnehagene er høy sammenlignet med gjennomsnittet på Oslo Børs. Men en slik sammenligning er lite informativ så lenge vi ikke samtidig sammenligner kapitalstrukturen i barnehager og i det gjennomsnittlige selskapet registrert på Oslo Børs. De som er motstandere av at private barnehager skal kunne tjene penger, er jo ellers svært opptatt av at bemanning er den største kostnaden for barnehagene. Kanskje betyr det at barnehager er mindre kapitalintensive enn snittet på Oslo Børs?
I så fall er det logisk at avkastningen på den (relativt sett) lave kapitalen blir høy.
Det fremstilles også nærmest som et problem at verdier akkumuleres i barnehagene som går med overskudd. Men viser ikke det nettopp at eierne ikke ser på barnehagene som kortsiktige, økonomiske melkekuer?
Økt egenkapital over tid reduserer blant annet faren for konkurs – noe motstanderne av private aktører ellers trekker frem som et stort problem ved private aktører når det passer dem.
Ethvert marked, og spesielt ethvert marked konstruert av politikere, har sine utfordringer og sin type markedssvikt. BDO-rapporten peker på noen høyst relevante problemer ved hvordan barnehagemarkedet fungerer i dag. For eksempel er det for vanskelig å komme inn på markedet for nye aktører. Hadde man redusert begrensningene for nyetableringer, kunne vi sannsynligvis både redusert faren for at markedskonsentrasjonen blir for sterk, og det kunne kanskje ført til et sunt press på marginene i bransjen.
Kommunene kunne også gjort mer for å sikre bedre informasjon til foreldre som skal søke barnehageplass. I tillegg til resultater fra foreldreundersøkelser kan man tenke seg at nøkkeltall som for eksempel antall barn i barnehagen, antall årsverk og utdannelsesnivå, og eventuelt resultater fra ulike typer tilsyn, kunne vært lett tilgjengelig.
I sum har satsingen på private barnehager vært en kjempesuksess i Norge. Vi har fått svært høy barnehagedekning, og vi har fått barnehager av svært høy kvalitet.
Selvsagt kan og bør reguleringen av dette politikerskapte markedet hele tiden evalueres og forbedres. Men vi må ikke kaste babyen ut med badevannet.
Artikkelen er på trykk i Dagens Næringsliv 11.6.18.