Regjeringens bemanningskrav setter små barnehager i fare
Det er vel og bra at regjeringspartiene taler mangfoldets og valgfrihetens sak i mange sammenhenger. Det er synd dersom de nå slår bena under nettopp de mange aktørene som utgjør mangfoldet, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 23. februar 2018
Fra 1. august strammes kravet for pedagogtetthet i barnehagene inn.
I tillegg har Regjeringen sagt at kravene til grunnbemanning strammes inn, og det er forventet at også dette skjer til høsten.
Jeg har tidligere kritisert bemanningsnormer, på generelt grunnlag, for å være en måte å overstyre lokalpolitikeres prioriteringer på som reduserer handlingsrommet til fremtidens politikere. Det kan selvsagt være mange gode grunner til å øke bemanningen i barnehager. Alle som har barn i barnehage, ønsker at de skal ha nok, og gode nok, voksenpersoner rundt seg. Men måten det nå skjer på, kan i verste fall føre til at mange barnehager må legge ned. Det gjelder særlig de små, uavhengige aktørene, de som det virker å være en rørende, tverrpolitisk enighet om at man vil ha flere, ikke færre av.
Hvorfor blir det slik?
Det handler om måten tilskudd til de private barnehagene beregnes på. De skal få samme tilskudd pr. barn som det kommunene selv bruker på sine barnehager. Men tilskuddet beregnes med to års forsinkelse.
Kravene til bemanning vil det derimot ikke være to års forsinkelse på. Jo lavere bemanning, og jo lavere kostnader kommunen selv har til sine barnehager, jo verre vil det bli.
De private barnehagene vil få tilskudd som om de har samme (lave) bemanning som kommunene hadde før normene ble innført, men de får krav om faktisk å bemanne i henhold til normen.
Det sier seg selv at de private barnehagene vil trenge store økonomiske muskler for å dekke underskuddet dette vil føre til i minst to år. Derfor sier også mange små barnehager at det ikke vil være grunnlag for videre drift om et slikt krav innføres uten at de kompenseres løpende.
Det skal være mulig å søke dispensasjon for kravet, men Regjeringen har understreket at dette kun skal innvilges unntaksvis.
Utfordringene blir ikke mindre av måten kommunene kompenseres for reformen på: Kostnadene er beregnet som om normen gjelder på kommunalt nivå, men faktisk gjelder den på barnehagenivå.
Og det er selvsagt ikke slik at alle barnehager har nøyaktig det antall barn og det antall ansatte som gjør at det går perfekt opp med vakter og timelister. Dermed må kommunene prioritere midler vekk fra andre tjenesteområder, som eldre, skole eller annet, og til barnehagene.
Det er vel og bra at regjeringspartiene taler mangfoldets og valgfrihetens sak i mange sammenhenger. Det er synd dersom de nå slår bena under nettopp de mange aktørene som utgjør mangfoldet.
Artikkelen er publisert hos Aftenposten 21.2.18.