Innvandring og integrering

En usammenhengende innvandringspolitikk

Den nye regjeringsplattformen beskriver virkeligheten og målene for politikken på en måte som er mer tilslørende enn den er ærlig og konsistent.

Torstein Ulserød

Publisert: 26. januar 2018

Den nye regjeringsplattformen beskriver virkeligheten og målene for politikken på en måte som er mer tilslørende enn den er ærlig og konsistent.

Etter mye nøling skal Venstre og Fremskrittspartiet nå for første gang sitte i regjering sammen.

De to partiene står på mange områder ikke så langt fra hverandre.

Men særlig ett politikkområde er blitt fremholdt som et nærmest uoverstigelig hinder for tettere samarbeid: innvandringspolitikken.

Her har forskjellene angivelig vært så store, ifølge partiene selv, at det til nå har vært vanskelig å se for seg at man kan sitte i regjering og sammen ta ansvar for en felles politikk.

Så var det altså mulig å bli enige om innvandring likevel. Og det uten å foreslå en eneste systemendring eller et eneste nytt prinsipp.

Hva slags enighet er det blitt?

Det som kunne forent partiene

Venstre har i regjeringsplattformen fått inn et punkt om at nivået på mottak av kvoteflyktninger skal økes ytterligere, dersom dagens lave ankomsttall for asylsøkere fortsetter, og et punkt om at det skal åpnes for «flere arbeidsinnvandrere med relevant kompetanse fra land utenfor EØS».

Frp har fått noen innstramminger for familieinnvandring og statsborgerskap.

Disse punktene er såpass rundt formulert at de kan bety både mye og lite. Men det er uansett vanskelig å se at det er uttrykk for et felles prosjekt.

Hadde noe slikt vært mulig?

Jeg mener man kunne sett det for seg.

En åpenbar sak som burde kunne forene alle de tre regjeringspartiene, er reform av det internasjonale flyktningsystemet.

Det er naturligvis ikke noe Norge kan gjøre på egen hånd. Men det hadde vært mulig å se for seg noe mer ambisiøst og konkret enn «å koble Norge sterkere på de europeiske prosessene».

Videre kunne man tenkt i retning av å etablere noen nye prinsipper for en mer helhetlig og forutsigbar norsk politikk for flyktninger.

Regjeringsplattformen inneholder ingen forslag av denne typen.

Tilslørende og usammenhengende

Om man ikke lanserer nye løsninger og prinsipper, kunne regjeringsplattformen likevel lagt grunnlaget for en mer gjennomtenkt og, hvis noe sånt finnes, borgerlig innvandringspolitikk. En presis beskrivelse av utfordringer og dilemmaer og en helhetlig idé om ambisjoner og mål kunne vært en god start.

Men Høyre, Venstre og Frp har ikke i denne omgang levert noe i den retning.

Den nye regjeringsplattformen beskriver både virkeligheten og målene for politikken på en måte som er mer tilslørende og usammenhengende enn den er ærlig og konsistent.

Som vanlig i politiske dokumenter av denne typen er det en merkelig diskrepans mellom festtaleretorikk om innvandringens bidrag til økonomi og mangfold og nærmest ensidig fokus på «utfordringer».

Hvorfor kan ikke en borgerlig regjering, bestående av tre partier som alle er positive til globalisering, handel, konkurranse og enkeltmenneskets frihet og autonomi, klare å formulere to sider der man sier noe prinsipielt, presist og positivt om migrasjon, uten i neste avsnitt å beskrive hele innvandringspolitikken som en røre av «returavtaler», «tvangsekteskap» og «sårbare» individer?

Et positivt budskap om migrasjon generelt, og arbeidsinnvandring spesielt, kan fint kombineres med en ansvarlig og restriktiv asylpolitikk.

Men en slik linje inngir mer respekt om man er ærlig om hva man vil.

Aktiv politikk for å hindre asylsøkere

Hvorfor kan man ikke bare si rett ut at det er et mål å holde antall asylsøkere til Norge lavest mulig? Uten å legge til «de uten beskyttelsesbehov».

For det er ikke sant at vi bare ønsker å hindre dem uten beskyttelsesbehov i å komme til Norge og søke asyl. Vi fører en aktiv politikk for å hindre alle asylsøkere i å komme, uansett beskyttelsesbehov.

Regjeringserklæringen gjentar også ambisjonen om å «avhjelpe årsakene til at folk migrerer» ved å «forsterke innsatsen for mer utvikling og demokrati».

Det høres ut som en smart tilnærming. Men den er basert på et premiss som er galt.

Selv om man skulle lykkes med å skape mer utvikling og demokrati gjennom forsterket norsk innsats, som er svært vanskelig å få til, er det ikke slik at folk i utviklingsland blir mindre tilbøyelige til å migrere dersom det blir litt mer utvikling og demokrati. De blir mer tilbøyelige til å gjøre det.

Markeringsarena for enkeltpartiene

Alt oppsummert kan man si at Regjeringens nye innvandringspolitikk er en videreføring av dagens politikk, med noen små justeringer.

Og det er symptomatisk at innvandringsfeltet behandles som en isolert del av politikken, som både reelt og konstitusjonelt er henvist til logikken som preger justis- og beredskapsfeltet.

Det hadde vært mulig å se for seg et mer ambisiøst borgerlig fellesprosjekt innen migrasjonsfeltet.

Det hadde vært mulig å tegne en litt høyere himmel over det hele ved å knytte også innvandringspolitikken tettere opp mot det Regjeringen beskriver som hovedmålene for regjeringsprosjektet: Frihet, autonomi og fattigdomsreduksjon, blant annet.

Samtidig kunne man beskrive utfordringene og behovet for ansvarlighet på en ærligere og mer kunnskapsbasert måte.

Dette ville ikke «løst» alt på dette feltet.

Men hvis man ikke greier å skape noe felles som alle involverte kan føle eierskap til, er risikoen stor for at innvandringspolitikken forblir en markeringsarena for enkeltpartiene i Regjeringen, slik de er vant til at dette politikkområdet fungerer.

I verste fall er det også det som er meningen.