Etikk

Publisert: 14. november 2017

Hva er etikk?

Etikk (fra gresk etos “sedvane, karakter, personlighet”). I dagligtalen er det vanlig å bruke ordene moral og etikk om hverandre. I filosofien pleier man å skille mellom de to ved å si at ”moral” betegner våre internaliserte og institusjonaliserte oppfatninger av hvordan vi bør handle, mens etikk betegner refleksjon over moralen eller teorier om hva moral er.

Kategorier innen etikken

Etikken kan igjen deles inn i tre kategorier: (1) deskriptiv etikk, (2) normativ etikk og (3) metaetikk. Den deskriptive etikken gir beskrivelser av hvordan mennesker handler og hvilke moraloppfatninger de har i ulike samfunn. Den normative etikken forsøker å besvare spørsmål om hvordan vi bør handle, hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for moralske vurderinger etc. Metaetikken undersøker hva slags utsagn moralske påstander er, hvorvidt moralen er subjektiv eller objektiv etc.

Normative, etiske teorier kan grovt deles inn i to grupper: teleologiske og deontologiske. En teleologisk (av gr. telos, mål, formål) teori sier at en handling er moralsk riktig hvis den bidrar til å realisere et godt formål, mens en deontologisk (av gr. deon, plikt) teori hevder at det som kjennetegner en moralsk riktig handling, er at den er en plikt.

De to viktigste former for teleologisk etikk er konsekvensialisme og dydsetikk. Konsekvensialismen hevder at en riktig handling er den som har minst like gode eller bedre konsekvenser enn alle andre handlingsalternativer. Ingen handling er altså god eller ond i seg selv, men utelukkende i kraft av dens konsekvenser. Spørsmålet er hva man mener man med de beste konsekvensene.

Utilitarisme

Den klassiske utilitarismen, eller nytteetikken om man vil, sier at man skal handle slik at ens handlinger frembringer mest mulig lyst og minst mulig ulyst for flest mulige. Kjente representanter for utilitarismen er Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Alle personer skal telle likt i nytteregnskapet, men det betyr ikke at enhver vil få tildelt den samme mengden lykke. Det er totalsummen av lykke som er avgjørende.

En vanlig innvending mot en slik etikk er at den åpner for handlinger som de fleste intuitivt vil forkaste som umoralske, for eksempel å dømme en uskyldig person for en forbrytelse man vet at vedkommende ikke har begått såfremt det gir et større overskudd i nyttekalkylen enn ikke å dømme ham.

Dydsetikk

Dydsetikk handler om kultivering av personers moralske karakter, dvs. at den er personorientert. I stedet for å stille spørsmålet “Er handling X moralsk god?”, kan man for eksempel spørre: “Hva slags person er jeg hvis jeg gjør X?”. De fleste moderne, dydsetiske teorier bygger nokså direkte på Aristoteles, som kan sies å ha gitt dydsetikken dens klassiske utforming.

Dydsetikken er, i likhet med utilitarismen, en teleologisk teori. Moralen handler også her om å bringe til veie et menneskelig gode, nærmere bestemt lykke. Det er imidlertid en radikalt annerledes forståelse av lykken som ligger til grunn. Det handler ikke om å maksimere lyst, men om å realisere ens spesifikt menneskelige egenskaper.

Aristoteles svarer at det gode liv er det lykkelige, men man kan bli lykkelig bare hvis man er en moralsk god person. En moralsk god person er ifølge ham en som i dagliglivet praktiserer de moralske verdiene. Lykken er for ham en tilstand som er uløselig forbundet med å være i en aktivitet der man makter å realisere sin egen natur fullt ut.

Pliktetikk

Deontologisk etikk eller pliktetikk hevder at det finnes moralske standarder som er uavhengig av hvilke konsekvenser handlingene har, og at vårt handlingsliv ikke kan beskrives adekvat ut fra en middel-mål rasjonalitet. For deontologen er en handling riktig hvis og bare hvis den tilfredsstiller kravene til ett eller flere overordnede prinsipper som er gyldige uansett hvilke konsekvenser det måtte ha å handle i samsvar med dem.

En handling betraktes ikke som moralsk eller umoralsk på grunn av konsekvensene, men på grunn av hvilken type handling den er. Hvis jeg forteller en løgn, vil det være en umoralsk handling, uansett hvor gode konsekvenser denne løgnen måtte ha.

En slik etikk finner vi blant annet i religiøse tradisjoner hvor noe betraktes som plikt fordi det er i samsvar med Guds vilje. Hvis noen spør en kristen om hvorfor vi skal handle i samsvar med De ti bud, vil svaret dypest sett måtte være at det er vår plikt fordi det er Guds vilje.

Den mest kjente filosofiske representanten for deontologisk etikk, er Immanuel Kant med teorien om det kategoriske imperativ, som betrakter allmenngjøring som moralsk kriterium. Du skal forestille deg om det ville være ønskelig eller overhodet mulig at alle andre mennesker handlet på nøyaktig samme måte. Denne etikken sier altså at det finnes visse allmenne regler som det er vår plikt å handle i samsvar med.

Max Weber foretok et skille mellom ansvarsetikk og sinnelagsetikk som delvis sammenfaller med et skille mellom konsekvensetikk og deontologisk etikk. Han hevdet at en adekvat politisk utdannelse bør inneholde begge deler. Weber mener at vi vanligvis bør følge sinnelagsetikken, men at man for å handle politisk ansvarlig også fra tid til annen må sette allment aksepterte moralske normer til side fordi konsekvensene av å følge dem vil være så alvorlige. For eksempel kan man for å forhindre betydelige onder måtte bruke midler man normalt vil betrakte som moralsk uakseptable.

Etiske vurderinger

En etisk undersøkelse vil aldri begynne på bar bakke, men vil gripe tak i utbredte moraloppfatninger og prinsipper. Så forsøker den normative etikken å utvikle et mer overordnet og prinsipielt syn på moralen, og den kan her komme til å utforme tanker som kan tenkes å stå som et korrektiv til hverdagsmoralen.

Samtidig er det klart at en normativ etikk som kommer frem til resultater som er sterkt i strid med hverdagsmoralen, vil mangle troverdighet.

Fire utbredte moralske forestillinger er at man skal (1) være upartisk, (2) foretrekke gode konsekvenser fremfor dårligere, (3) være rettferdig og (4) unngå visse handlinger som er absolutt forbudt. Ingen normative teorier lykkes med å yte full rettferdighet til alle fire hverdagsmoralske forestillinger.

Her er det fullt tenkelig at det ikke kan utformes en teori som ivaretar alle fire forestillinger, fordi hverdagsmoralen rett og slett ikke er konsistent. I så fall bør vi forholde oss pragmatisk til disse teoriene og ikke betrakte én av dem som noe med absolutt gyldighet, men heller bruke dem som redskaper vi kan benytte oss av i moralsk refleksjon.

Artikkelen er sist oppdatert 12.12.23.

Videre lesning:

Arne Johan Vetlesen: Hva er etikk. Universitetsforlaget 2007.

Kjell Eyvind Johansen og Arne Johan Vetlesen. Innføring i etikk. Universitetsforlaget 2000.