Velferdsstaten

Ideelle har verdi og egenart

«Politikerne kan skape bedre rammer for ideelle aktører, uten å måtte utlyse egne konkurranser kun for dem», skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 9. november 2017

Jeg vil berolige Inger Helene Venås, direktør i Virke ideell og frivillighet, med at jeg både forstår og anerkjenner verdien av ideelle aktører i velferdssektoren. Som Venås skriver i sitt innlegg den 1. november, har ideelle aktører andre insentivstrukturer enn både offentlige og ikke-ideelle aktører. At ideelle aktører finnes er et gode.

Dette er et av temaene i boken «Promoting active citizenship – Markets and choice in Scandinavian welfare», redigert av Karl Henrik Sivesind og Jo Saglie ved Institutt for samfunnsforskning. Her beskrives godt hvordan de tre ulike sektorene – offentlige, kommersielle og ideelle – utfyller hverandre, og har ulike styrker og svakheter.

Både Venås og jeg er opptatt av hva som på lang sikt vil gavne de ideelle. Der Venås og jeg skiller lag, er i forståelsen av hvilke politiske virkemidler vi mener er egnet.

Det er mange grunner til at ideelle aktører, og særlig små aktører, taper. I barnehagesektoren virker det åpenbart at særlig de små og ideelle lider under usikker finansiering. Det kan ta flere år før man vet med sikkerhet hva man vil få i offentlig støtte.

For sykehjem er detaljeringsgraden i anbudsdokumentene til tider ekstrem, noe som kan gjøre det vanskelig både for nye aktører, små aktører eller for aktører med mindre fokus på merkantile prosesser å levere gode tilbud. Mange anbud vekter også pris for høyt i forhold til kvalitet og ikke minst særegenhet, noe som gjør at de ideelle taper terreng.

I boken nevnt over drøftes også hvordan kommunal detaljstyring kan gjøre at nettopp de ideelle aktørene får mindre rom for å utvikle sin egenart og oppfylle sin misjon. De ender rett og slett med å ligne svært mye på kommunale tilbud. Dette løser seg ikke ved å forbeholde de samme anbudskonkurransene for enkelte aktører.

Politikerne kan altså skape bedre rammer for ideelle aktører, uten å måtte utlyse egne konkurranser kun for dem.

Et annet problem som Venås ikke tar opp, er hva det betyr for de ideelle aktørene at de må bruke tid, krefter og ressurser på å bevise at de er ideelle, i stedet for å bruke disse ressursene på å skape de gode tjenestene de ønsker.

Jeg kjenner ikke undersøkelser som sammenligner lønns- og arbeidsforhold mellom ideelle og andre private aktører. Men jeg kjenner flere undersøkelser som viser at private generelt har omtrent like gode, og i flere tilfeller bedre, pensjoner og lønninger enn kommunale. De private, ikke-ideelle er uansett avhengige av å tiltrekke seg den rette arbeidskraften. Hvis ikke, klarer de heller ikke å levere tjenester som gjør at de vinner frem.

Ideelle aktører har egenverdi, og de har også en form for konkurransefortrinn: De trenger ikke å generere et overskudd til sine eiere. Nettopp derfor er det bra at de finnes. Skulle enkelte kommersielle aktører ta snarveier som reduserer kvaliteten, kan de ideelle vokse på deres bekostning. Dette forutsetter selvsagt at det mulig å etablere eller utvide virksomhet relativt fritt for de ideelle, og at anbudsprosesser eller reelt frie brukervalg sørger for at kvalitet belønnes.