Innvandring og integrering

Svært mange av innvandrernes barn gjør det bra

Felles for alle jeg har snakket med, er at de har en sterk vilje til å lykkes, og at de har jobbet hardt for å få det til, skriver Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 29. august 2017

I Norge bor det 724.987 innvandrere (pr. 1. januar 2017), og i tillegg 158.764 personer som er født i Norge av innvandrerforeldre.

Uansett hva man måtte mene om hvor mange og hvem som skal få opphold i Norge, er det avgjørende hvordan det går med dem, og, ikke minst, hvordan det går med barna deres.

Brochmann I og II-utvalgene kunne fastslå at det å integrere innvandrere er krevende, både for dem som skal integreres og for de som bor i landet fra før.

Når mennesker kommer til et fremmed land, tar det gjerne tid før de integreres, snakker språket, får arbeid og deltar i samfunnet. Det kan være at noen aldri helt klarer det, men barna deres bør klare det.

Det er oppløftende å se at det skjer mye på en generasjon. Stadig flere etterkommere av innvandrere er i dag ferdig med videregående skole, holder på med høyere utdanning eller har startet en karrière i yrkeslivet.

Undersøkelser og analyser som er gjort av blant annet NIFU, Fafo og SSB viser at etterkommerne etter innvandrere opplever høy sosial mobilitet. I noen tilfeller er det faktisk slik at de gjør det bedre enn sine jevnaldrende med norske foreldre.

Selv om det er forskjeller avhengig av landbakgrunn og kjønn, er hovedinntrykket at svært mange gjør det bra. I en SSB-artikkel fra juni fremkommer det at nå studerer norskfødte med innvandrerforeldre i større grad enn andre elever, og kvinner utgjør flertallet.

Det vil som regel være slik at innvandrere fra land som er ulikt det landet de kommer til, vil komme inn på et lavere sosioøkonomisk nivå enn gjennomsnittet befinner seg på i det nye landet. Barna deres vil nesten alltid oppleve sosial mobilitet – i forskningen kalles dette innvandrerdriv.

Men det er også mulig at foreldrene har hatt en høy sosioøkonomisk status i landet de kommer fra, og at barna deres tar utdanning for å komme på samme nivå som foreldrene hadde i opprinnelseslandet – en slags naturlig opphenting.

Fafo-forskerne Friberg og Midtbøen skriver i sin analyse av etterkommerne i Norge: «Det er først og fremst gjennom utdanningssystemet og arbeidsmarkedet nye minoriteter kan få tilgang til posisjoner, makt, anerkjennelse og innflytelse på lik linje med majoritetsbefolkningen. Og det er først når minoritetsbefolkningen har fått innpass i den dominerende middelklassen, at de kulturelt sett vil bli en anerkjent og integrert del av samfunnet.»

Lykkes man med utdanning og arbeid, er det altså enklere å bli akseptert, også kulturelt.

Statistikk og analyser er bra for å få en oversikt, men noen ganger kan det være verdt å se og snakke med «ansiktene bak tallene».

I vinter har jeg snakket med nesten 30 etterkommere av innvandrere fra nesten 20 forskjellige land, som har opplevd sosial mobilitet. Det er sterke og flotte historier om å vokse opp i Norge og lykkes.

Felles for alle jeg har snakket med, er at de har en sterk vilje til å lykkes, og at de har jobbet hardt for å få det til. Foreldrene har ofte høye ambisjoner på barnas vegne og ønsker sterkt at barna skal ta utdanning og gjøre det godt på skolen.

Utdanning blir en nøkkel til suksess, men mange av de jeg har snakket med, fremhever skolen mindre enn man kanskje skulle tro. Inntrykket er at flere av dem har klart seg godt litt mer på tross av enn på grunn av skolens innsats.

Særlig er det flere historier om veiledning og rådgivning som ikke har fungert, og som snarere har virket stigmatiserende.

Som det ofte også er for alle andre, har enkeltlærere betydning for motivasjon og utdanningsvalg. Når det fungerer, kan det være avgjørende for selvtillit og valg, mens det motsatte også er tilfellet. Det gjelder særlig, dersom man føler at man plasseres i en bås som «pakistaner» eller «innvandrer».

Generelt ønsker de alle å bli behandlet som «alle andre». Kontakt med nordmenn, både på skolen og i fritiden, hjelper godt på forståelsen av og integreringen i det norske samfunnet.

Likevel understreker mange av dem at det å ha en mangfoldig vennekrets er berikende. De fleste understreker i samtalene at de har «ett ben i hver kultur». Men de ser på seg selv som nordmenn.

Som Henok Kassahun sier: «Det har gjort at min identitet som norsk-etiopisk er styrket, og det er viktig for meg å få en stemme i Norge, det landet jeg skal bo i resten av livet.»

På spørsmål om han føler seg norsk, svarer Yaw Britwum: «Jeg er begge deler, både norsk og ghanesisk, men jeg er nok hakket mer norsk, for jeg er født her og vokst opp her.»

Eller som Hai-Minh Tran formulerer det: «Mine norske svigerforeldre sier til meg at du Hai-Minh, du er jo norsk, og jeg tenker, tja, ikke helt, jeg er jo også vietnamesisk.»

Eller som Sofia Nesrine Srour skriver i sin blogg om Skam og rollefiguren Sana: «Sana er først og fremst et menneske som utfordrer dette (islamkritikk og stereotypier) og ikke som representant for en religion, et miljø eller en folkegruppe.»

Dette er sterke og flotte mennesker som er viktige ressurser for det norske samfunnet, og kan være forbilder, både for ungdom med minoritetsbakgrunn og for alle andre ungdommer. De er i dag dataingeniører, sivilingeniører, jurister, økonomer, journalister, leger, politi, filosofer og gründere, og de oppfordrer til kontakt. Wamwere Koigi, som er i politiet, tror at det er litt mer skepsis til innvandrere i Norge i dag enn da han kom. Men som han sier: «Man må bli tilpasningsdyktig, by på seg selv, og man må prøve å være med i samfunnet. Mamma kviet seg litt for å være med på dugnad, nå spør hun hele tiden om vi er med. Hun skjønner at det er viktig. Kanskje må man slå av en prat når man treffer eller ser nye mennesker, bare banke på og finne ut hvem de er.» Oppfordringen burde gå til alle som bor i Norge.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 26.8.17.