Totalitære og autoritære regimer

Når tyrannene gjør politikk til religion

Etter som muslimske samfunn modnes og utvikles, vil muslimene søke igjen å omfavne og gjenoppdage en mer humanistisk, naturlig islam – og en som er, mener jeg, mer tro mot sitt opprinnelige budskap, skriver Iyad El-Baghdadi.

Publisert: 6. juni 2017

Mye av det som anses å tilhøre den religiøse doktrinen, er faktisk en følge av historiske politiske kamper som har ført til at visse standpunkter er blitt normalisert av dem som satt med makten, fordi det var fordelaktig for dem. I denne delen av «Islam og frihet» tar vi en titt på ett bestemt av disse tilfellene.

Da arabiske ungdommer fylte torg og gater i hovedstedene sine under revolusjonen i 2011, kjempet myndighetene mot budskapet deres.

Etter som protestbølgene spredte seg, henviste de regjeringstro mediene til demonstrantene som betalte oppviglere, utenlandske agenter, islamske terrorister og moralsk lettferdige «homofile og ateister». Kjendiser ble tilkalt for å opptre i statlige tv-sendinger og «be om ro og orden» og understøtte regjeringens narrativ.

Men et av redskapene myndighetene brukte, fortjener ekstra oppmerksomhet: religion.

Regjeringstro geistlige, særlig i Saudi-Arabia, inntok prekestolene for å informere muslimske troende om at «det ikke finnes noen verre synd enn å protestere mot sine herskere».

Dette utsagnet er ikke bare en overdrivelse – så latterlig det enn lyder, dette ståstedet gjenspeiler den offisielle doktrinen til de religiøse institusjonene i Saudi-Arabia, og til salafismen.

Men det er ikke bare salafismen som er kontrarevolusjonær. Den bredere sunniislamismen har også inntatt et særs konservativt standpunkt.

Irans «revolusjonære» regime, som fremstiller seg selv som representanter for sjiaislam, arresterer, fengsler og henretter systematisk ikkevoldelige talsmenn for politiske endringer, og de har valgt en klart kontrarevolusjonær retning ved å støtte Bashar al-Assad mot folkerevolusjonen i hans eget land.

I islamsk historie har vi igjen og igjen opplevd autoritære «revolusjonære» som med en gang de kommer til makten, forvandles til de mest reaksjonære kontrarevolusjonære man kan tenke seg, og begynner å promotere tyrannvennlige religiøse retninger som «autentiske», samtidig som de undertrykker og kveler alternativene.

Flere generasjoner senere er denne tyrannvennlige retningen blitt til «rettroenhet», mens de andre alternativene er blitt til kjetteri.

Det er politisk makt, ikke sannhetsverdi, som har ført til normaliseringen av reaksjonær, illiberal, antihumanistisk islam som «doktrine».

Det kan være verdt å spørre seg hvordan vi kom hit – tidlig islam var revolusjonær og merket av svært lav toleranse for tyranni.

Islams trosbekjennelse kan litt fritt oversettes slik: «Ingen andre enn Gud skal adlydes ukritisk». Den første muslimske herskeren etter profetens død, Abu Bakr, skal under innsettelsen ha sagt at: «Klarer jeg det bra, så hjelp meg. Klarer jeg det ikke bra, så korriger meg.»

Den andre muslimske herskeren, Omar, gikk lenger – da han en gang ble utfordret under en preken, sa han: «Jeg takker Gud for at jeg tilhører et samfunn som, om jeg skulle heve mitt hode over dem, ville korrigere meg med sine sverd.»

Århundret etter profetens død fulgte en hel rekke av opptøyer mot umajjad-dynastiets mektige tyranni. Profetens eget barnebarn, Al-Hussain, møtte sin død i en kamp mot en slik tyrann.

Så tallrike var disse tidlige opprørene, at en lærd muslim, Ibn Hazm, på 400-tallet hevdet at det er tydelig at de tidlige muslimske generasjonene hadde revolusjonære politiske synspunkter og så på opprør mot tyranni som en religiøs plikt.

Opprørene i den tidlige islamske perioden ble imidlertid møtt av umajjadene med en brutalitet så rå at (om vi skal tro gjengivelsene fra historien) ville få ISIS til å fremstå som moderate.

Uten hensyn til noen som helst adferdskodekser for krigføring, plyndret umajjadenes hærstyrker Medina – profetens by – og ødela Kaba – islams helligdom – to ganger i løpet av et tiår. Profetens egne etterfølgere ble massakrert; mange av hans overlevende følgesvenner og deres barn ble torturert, banket opp eller drept.

Den tidlige umajjad-perioden tok etter hvert slutt – men alt barbariet hadde skapt et samfunn med duknakket kvietisme, der bare de som godtok et liv under tyranniet fikk taletid eller spillerom.

Da umajjadene falt i år 132 AH (islamsk tidsregning, tilsvarende 749 e.Kr) fantes det allerede en kvietistisk islamsk retning. Lederne hevdet at opprør fører til død og ødeleggelse, og at det beste er å tolerere en tyrann og heller forsøke å reformere eller veilede ham – eller bare holde hodet lavt og vente til han dør.

Umajjadene var borte – men virkningene av deres brutalitet vedvarte. Neste dynasti, abbasidene, kopierte deres politikk og bygget på den. De gikk ett skritt lenger mot et reelt teokrati.

På dette punktet i historien hadde ikke islam noen formelle etablert institusjoner. Abbasidene la press på imam Abu Hanafi – grunnlegger av hanafi sunni-lovskolen – og påtok seg rollen som «stordommer», og ble da i praksis leder for det religiøse etablissementet.

De tok også styringen over arbeidet til imam Malik, som grunnla maliki sunni-lovskolen – og foreslo så å gjøre denne skolen til statens «offisielle» islam. Både Abu Hanifa og Malik motsatte seg dette, med det resultat at de ble forfulgt.

Men etter som trykket steg, begynte herskernes innsats for å få kontroll over og ta over styringen av religionen, å bære frukter.

Etter Abu Hanifas død, tok eleven hans, Abu Yousuf, imot stillingen som «stordommer». I jakten på et foregivende for å etablere et «offisielt islam», offentliggjorde abbasidene offisielle doktriner («aqa’id») og tvang alle intellektuelle og lærde i sitt store imperium til å velge mellom å godta dem eller bli fratatt alle sine eiendeler, ydmykes offentlig eller fengsles.

Innen det tredje århundret AH (niende århundre e.Kr.) tok konservativ, kvietistisk islam over og ble den «offisielle islam». Imam Ahmad – som grunnla hanibali sunni-lovskolen – var representant for dette kvietistiske synet og inntok en streng holdning mot opprør (denne skulle senere påvirke wahhabi- og salafi-skolene).

Imens ble tolversekten – selv om de i begynnelsen var svært revolusjonære – kvietistiske etter at «den store okkultasjonen» startet (niende århundre e.Kr.)

Da tyrannene grep inn i islam, fremmet de en «offentlig» islam som er – som dem – autoritær og paternalistisk. Prisen vi betalte for dette, er høy.

For sin overlevelse trenger enhver kultur en god balanse mellom dynamiske og statiske krefter – blir kulturen for dynamisk, vil ingenting vare, blir den for statisk, vil ingenting vokse.

Siden kombinasjonen av teokrati, ortodoksi og prestestanden fikk fotfeste, har islams dynamiske kraft måttet lide.

Et kompromiss mellom det herskende og det religiøse etablissementet førte til en situasjon der islam ble overdrevent legalistisk, og herskerne fortsatt i hovedsak var hevet over loven.

Islams verdier – disse verdiene som en gang inspirerte til motstand hos de underprivilegerte mot dem som satt med makten – ble redusert til regelbøker brukt av de mektige for å piske borgerne til underkastelse.

Religionen, som en gang avviste all ubetinget lydighet overfor ethvert menneske, ble en religion der tyranni var dypt befestet. Den muslimske tenkningen, som nådde sin topp i det tredje og fjerde århundre AH (niende og tiende århundre e.Kr.), sluttet å utvikle seg, og en lang nedgangstid startet.

Nedgangsperioden var lang, gradvis og uthalt (økonomen Timur Kuran kaller den for «Den lange separasjonen»), en periode som fikk utslag både innen vitenskap og teknologi, økonomi og kultur.

Den arven som kanskje var aller viktigst, var de tyrannvennlige religiøse doktrinene som fortsatte å ha stor påvirkningskraft innen hovedstrømningene i islam.

Før den arabiske våren i 2011 virket det som det ville ta flere generasjoner med lang argumentering for å oppheve arven fra disse doktrinene, men 2011 (og før det, 2009 i Iran) endret dette.

Ungdommer fylte gatene og hadde allerede bestemt seg: Opprør mot tyranni er en dyd, og de som faller i kamp mot tyranniet, har falt for en edel sak.

Aller viktigst er det at fienden vår ikke er utlendinger i andre land, men våre egne tyranner som undertrykker oss i vårt eget land.

Da vår ungdom tydde til gatene i ikkevoldelige demonstrasjoner for å kreve verdighet, frihet og fullverdig statsborgerskap, ropte de ikke bare ut tomme slagord. Dette var overbevisninger – overbevisninger som stikker så dypt at de er villige til å risikere livet for dem.

Og på tross av tragediene som fulgte, og som fortsetter å følge, er dette fremdeles deres dype overbevisning, i påvente av en mulighet til igjen å kunne uttrykke den. År med kvietisme og tyrannvennlig religiøs doktrine ble knust i gatene.

Uansett hvor standhaftig og undertrykkende den er, kan ikke religiøs indoktrinering bryte ned eller undertrykke naturlige menneskelige tendenser for alltid, og menneskets dypt rotfestede trang til rettferdighet, likhet og frihet.

Selv om tyranner har grepet inn i religionen gjentatte ganger, for å fremme doktriner og tolkninger som er nyttige for dem, kan disse tolkningene bare eksistere i et samfunn som aksepterer autoritarianisme.

I denne artikkelen har jeg bare fokusert på doktrinen om «lydighet mot herskeren» – og hvordan den oppsto gjennom historiske, politiske kamper og deretter fant sin vei inn i den religiøse doktrinen gjennom politiske myndigheters manipulasjon.

Men dette er på ingen måte den eneste doktrinen som ble normalisert av mektige herskere som brukte religion som middel for å nå egne mål. Ikke-muslimer blir ofte overrasket over å høre at det ikke står noe i Koranen om straff for frafall, regler om blasfemi, dødsstraff for homoseksuelle, annenklasseborgerskap for ikke-muslimer samt en hel rekke andre paternalistiske og kvinnefiendtlige bestemmelser.

Det er vår oppgave med dette prosjektet, «Islam og frihet», som vi håper vil vokse til en full medieplattform. Derfor har vi åpent bedt om støtte. Følg meg gjerne på Twitter hvis du vil se mer av denne typen innhold eller mener dette er en viktig sak, @iyad_elbaghdadi.