Terrorisme

Kollektiv voldspsykose

Vold som forlystelse er, deprimerende nok, et ikke ubetydelig innslag i krig, massedrap og folkemord. Det ligger i krigens natur at den tiltrekker seg personer som liker å drepe, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 27. mai 2017

Hvis man ikke forstår at det finnes ulike årsaksforklaringer til ekstremisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få.

Terrorangrepet i Manchester, der 22 mennesker ble drept, blant dem flere barn, berører oss alle. Skal vi tro terrorforskerne er det mer i vente. Men hvem er terroristene? Hvordan kan vi forstå det som fremstår ufattelig?

Forestillinger om at vold og terror bunner i urett er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.

Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner.

Hvis man ikke forstår at det finnes ulike årsaksforklaringer til ekstremisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få. Da finner man heller ikke verktøy til å bekjempe den. Det er tross alt en valgsituasjon å stille seg opp foran barn på en konsertarena mens man ser dem inn i øynene for så å blåse seg selv og ungene til himmels.

Baader-Meinhof-banden er antagelig Europas mest myteomspunne terrorbevegelse. Andreas Baader var en villstyring med sosiopatiske trekk, som startet som småkriminell og biltyv. Han var ingen intellektuell og knapt nok politisk, men ble tiltrukket av voldsromantikken i ven­streekstreme miljøer. Baader deltok i flere bombeangrep og bank­ran. I 1968 kastet han, sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein, en brannbombe inn i et varehus i Frankfurt am Main. Rettssaken som fulgte, var et absurd teater hvor de tiltalte oppførte seg som bortskjemte tenåringer, viftet med Maos lille røde, skjelte ut dommere og aktorat, og røykte siga­rer i rettssalen.

Mange har spurt seg om de i det hele tatt innså alvoret, om de oppfattet situasjonen som en lek. På mange måter gjorde de nok det, men hatet mot de reaksjonære, de forulempedes vrede og «vissheten» om at de hadde rett, bidro til at de forholdt seg til retten med anarkistisk forakt: De var hevet over døden. For døden betød ingenting i den store sammenhengen.

Direktørdatteren Ulrike Meinhof ble kjent med de tiltalte under rettssaken i Frankfurt og ble umiddelbart henrykt. Meinhof var en dyktig journalist og skribent, besatt av temaer som feministisk revolt og klassekamp, problemfelter som ifølge henne bare kunne løses gjennom vold. Baader-Meinhof var stjerneeksempelet på ideene om drap som fødselshjelper for en ny fremtid, om brutalitet som frelse og som noe vakkert, nesten erotiserende. Baader og Mein­hof forlot denne verden som seg hør og bør for den som hyller døden: De henholdsvis skjøt og hengte seg på fengselscellen.

Slik blir de vesttyske terroristene stående som den nihilistiske blodskultens moderne innovatører. Jihadister og islamistiske terro­rister er, som Paul Berman har påpekt i Terror og liberalisme, sterkt influert av europeiske venstreekstreme terroristorganisasjoner. Sammenhengen fremstår enda klarere når vi vet at medlemmer av italienske Røde Brigader, Baader-Meinhof-gruppen og Rote Armee Fraktion (RAF) reiste i skytteltrafikk til palestinske treningsleirer i Jordan og Syria – alt sammen finansiert av DDR.

Voldsturismen

Den danske Blekingegadebanden var en nordisk variant av Baader-Meinhof. Ikke like spektakulær, men voldelig nok. Også Blekingegadebanden – oppkalt etter dekkleiligheten deres i Blekin­gegade i København – besto av akademikere og borgerskapsbarn. De opererte fra 1972 og helt frem til 1989 og inngikk i et inter­nasjonalt nettverk som også telte Baader-Meinhof, Røde Brigader og Carlos «Sjakalen». Bandens oppgave var til å begynne med å danne celler som skulle bre seg over hele landet og berede grunnen for revolusjon – alt i ytterste hemmelighet naturligvis. I Danmarks gullalder, sosialdemokratiets og fagforeningenes hegemoniske tiår, i landets mest spektakulære oppbyggingsfase, valgte altså intellek­tuelle unge menn og kvinner å ta til våpen – mot staten. Motivet var som hos Baader-Meinhof: Å destabilisere samfunnet gjennom politisk kriminalitet, hovedsakelig våpentyverier og voldelige ran (innad i gruppen omtalt som militære operasjoner). Blekingegade­banden ble, som mange i sin generasjon, radikalisert av Vietnam­krigen og Palestinasaken. Medlemmer av gruppen reiste allerede i 1968 på treningsleirer til PFLP i Jordan, hvor de fikk opplæring i alle former for bruk av våpen og sprengstoff. Flere av bandens tilhengere oppholdt seg også i perioder i de palestinske områdene og så elendigheten på nært hold – blant annet i flyktningleirene Sabra og Shatila – og ble ytterligere radikalisert som følge av dette. De fikk etter hvert i oppgave av palestinske aktivister å overvåke jødiske landsmenn.

Dansk kriminalpoliti var overbevist om at Blekingegadeban­dens eskalerende ransbølge var utlendingers verk, for de hadde aldri opplevd så grove ran begått av dansker. Vektere, sekretærer og bankansatte ble slått helseløse, med jernstenger og batonger, flere fikk kraniebrudd. Avkastningen fra ranene skulle sendes til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP).

I løpet av syttitallet ble de fleste hemninger kastet over bord og, bevegelsens voldsbruk eskalerte. De politiske teoriene deres kretset mer og mer rundt deres ideologiske nestor og strateg, marxisten og filosofen Gotfred Appels snylterstatstese. Den alminnelige danske hadde oppgitt klassekampen og hadde kollektiv skyld i nord-sør-problematikken og fattigdommen i verden. Empatien for ofre i den tredje verden var så altoverskyggende at empatien for deres egne landsmenn nærmest fordampet.

En spektakulær og brutal kidnapping i Glostrup i 1980 illustre­rer poenget: Den eldre bankdirektøren Poul Erik Würtzen, kona hans og deres åtte år gamle barnebarn Mette Würtzen, som var på overnattingsbesøk, ble overfalt i sitt hjem. Bandemedlemmene truet med å skjære halsen over på kona og barnet. Jenta ble tvunget til å se på mens bestemoren ble skamslått slik at hun nesten strøk med. Deretter ble de fraktet til direktørens bankfilial, kneblet med gaffatape og lenket fast med håndjern i fyrrommet, mens de revolusjonære forsøkte å trenge inn i bankhvelvet.

Blekingegadebandens karriere kulminerte med et postran i 1988, da den 22 år gamle politibetjenten Jesper Egtved Hansen ble skutt og drept. Under etterforskingen av saken ble dekkleilig­heten i Blekingegade oppdaget og gjennomsøkt, og det ble funnet våpen, landminer, dynamitt og panservernraketter, samt falskne­riutstyr, politiuniformer, overvåkingsutstyr, revolusjonær litteratur og håndbøker i våpen- og sprengstoffbruk. De fleste av medlem­mene ble arrestert.

Gotfred Appel ble intervjuet i dansk TV etter arrestasjonene i 1989. Den tilårskomne ideologen vedkjente seg intet ansvar, selv om samtlige bandemedlemmer utpekte ham som leder i den tidlige perioden (men han hadde riktignok ikke hatt kontakt med gruppen på flere år). Banden var da også kjent for dansk overvåkingspoliti som Appel-gruppen.

Appel døde i 1992. Tyve år tidligere hadde han i fjernsynets beste sendetid proklamert at han skulle innføre proletariatets dik­tatur i Danmark. Han stod dessuten ringside og bivånet at tre fly ble sprengt til himmels av PFLP i 1970. Til stede var også den noto­riske terroristen Carlos «Sjakalen».

Etter at Peter Øvig Knudsens bøker om Blekingegadebanden kom ut i 2007, har flere av bandens medlemmer stått frem som mer eller mindre angrende syndere. En av gruppas medlemmer, Bo Weimann, var en av hovedkildene til Øvig Knudsen. Han hadde til da vært anonym. I 2009 sto han frem på dansk fjernsyn og bar synlig preg av å være både rystet og full av samvittighetsnag. Men ikke alle var imponert. Mette Würtzen, banksjefens barnebarn, som nå er i slutten av trettiårene, reagerte sterkt:

«Det var mest det, at han dukkede op og sagde noget med, at det var en ’soningsproces’. Jeg mener, hvor mange år har det taget ham at nå frem til det? Han sagde, at han nu havde en helt normal tilværelse. Et normalt liv. Og han havde et normalt direktørjob. Og en normal familie. Jeg kan til gengæld ikke sige, om jeg er normal. Ikke efter det, der skete.»

Det store mysteriet i historien om den omstridte gruppen – hvem som skjøt den unge politibetjenten – er fortsatt ubesvart. Ingen av gruppens medlemmer har tatt på seg ansvaret, og ingen er blitt dømt for drapet.

Blekingegadebanden ble ikke nødvendigvis oppfattet som ekstrem av alle. Peter Øvig Knudsens bok viser at deres militante forestil­linger var en integrert del av den radikale venstresiden på 1970- og 80-tallet. Forskjellen var at Blekingegadebanden gjorde alvor av de voldsromantiske forestillingene.

I Norge fikk vi aldri noen tilsvarende terrorbevegelse, selv om det hevdes at AKP hadde kontakt med både RAF og Blekingegadeban­den. AKP skal ha avvist et samarbeid.

Souhaila Andrawes deltok i den brutale kapringen av et Luft­hansa-fly samme år. Passasjerene ble slått, bundet fast og overhelt med sprit, slik at de lett kunne settes fyr på. Flykapteinen Jürgen Schumann ble skutt rett foran øynene på dem. Liket ble liggende inne i flyet i et døgn, før det ble slengt ut under en mellomlanding i Jemen. Andrawes sonet totalt fire år av dommen på tolv, hvorav to i Norge, før hun ble benådet.

Følelser av krenkelse og ydmykelse

Mye av den politiske volden kan spores til forestillinger av ydmykelse og krenkelse. Men krenkelse er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen, eller tegne Muhammed for å bli knivdrept.

Kompromissløse verdens­anskuelser er som skreddersydd for destruktive følelser av urett, vrede og ydmykelse. Gjennom språk, dikoto­mier og retorikk har demagoger klart å fyre opp under ulike former for avmektighet, innbilte eller reelle. Ved å fremelske følelser av krenkelse og ydmykelse genereres oppblåste, gjerne konstruerte, fokus på «oss» og «dem».

Radikal islam kan være et eksempel på forestil­linger hvor lignende psykologiske mekanismer spiller en sentral rolle. Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kultu­relle problemer har sin årsak og opprinnelse hos «de andre».

Forfatteren Hans Magnus Enzensberger har omtalt jihadister som «radikale tapere»: Den som føler seg verdiløs, ser på andre som verdiløse og finner sine likesinnede i en dehumaniserende ideologi. Og vi kjenner det fra historien: Den skremmende kombinasjonen av komplekser og stormannsgalskap. Massemord og folkemord er fenomener som har fulgt menneskeheten siden vi har kunnet stå oppreist.

Konspiratoriske og halvkriminelle

Mange av terroristene som har slått til i Europa de siste årene har bodde lenge eller vokst opp her. Noen er vanlige borgere, andre kriminelle. De har gjerne sittet klistret til skjermene om natta foran lekkert dandert jihadistpropaganda. De mentalt labile, spesielt de med paranoide tendenser, er perfekte kandidater for de som gjerne vil rekruttere terrorister. De fleste forblir konspiratoriske og halvkriminelle, mens de som havner i terrororganisasjonenes klør kan ende opp som terrorister.

Propagandaen domineres av ekstreme fiendebilder og nærbilder – gjerne i slow motion – av sanseløs vold som krigsmetode (halshugging, brennofring, korsfestelse, å kaste folk fra høye bygninger). Jihadistenes budskap er at islam er i krig og at krigen er global. Alle mennesker (og deres barn) som ikke bekjenner seg til den rette tolkningen av islam er aktører i krigen og derfor legitime mål.

De vantro er undermennesker som gjerne slaktes på rituelt vis. Propagandaen oser av dødsforakt der selve krumtappen er martyrdøden. Den religiøse eskatologien slår inn. Det er her jihadismen skiller seg fra andre typer voldsforlystelse. IS og andre islamistgrupper publiserer jevnlig videoer med martyrer som med stor glede formidler at de snart skal møte sin skaper og evig lykke i det hinsidige. Utsikten for at jihadismen skal brenne ut med det første er derfor urovekkende liten.

Kollektiv voldspsykose

Bastian Vasquez fra Skien var som ungdommer flest, før han konverterte til islam. Radikaliseringsprosessen slo inn fort. Han gjorde seg bemerket verden over for virale videoer fra grensetraktene mellom Syria og Irak, hvor han smilende skrøt av hvordan fanger hadde blitt torturert og myrdet.

Den britiske rapperen Abdel-Majed Abdel Bary publiserte et bilde av seg selv på Twitter med et avkappet hode, med underteksten: «Chillin’ with my homie or what’s left of him.» Det er også antatt at han er bøddelen bak de videooverførte dekapiteringene av James Foley, Steven Sotloff , David Haines og Alan Henning. Publisert: 21. august 2023