Velferdsstat

Publisert: 26. juni 2017

Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. En velferdsstat sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.

Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.

Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.

Typer av velferdsstater

Velferdsstater deles gjerne i tre typer, selv om kategoriene er omstridte og modellene gradvis blir mindre distinkte: (1) Den sosialdemokratiske, som finnes i Norden og Nederland, og som i stor grad baserer seg på universelle ordninger og i mindre grad lener seg på markedet eller familien. (2) Den konservative eller kristen-demokratiske, som finnes i kontinental-Europa og i større grad er basert på forsikringsordninger, og der bedriftene og familien spiller en sentral rolle. (3) Den anglosaksiske liberale, der markedet står sentralt og staten hovedsakelig tar ansvar for de som ikke klarer seg i markedet. USA, Japan, Sveits og Canada regnes som slike velferdsstater.

Velferdsstatens historie

Et av de første forsøkene på å skape en omfattende, nasjonal velferdsstat var forsikringsordningene under Bismarck i Tyskland på 1870-tallet. Deretter ble ordninger for de fattigste og resten av befolkningen etablert og utvidet over tid, med større utvidelser spesielt etter den store depresjonen på 1930-tallet og etter andre verdenskrig.

Det politiske eierskapet til velferdsstaten må deles mellom mange aktører: Arbeiderbevegelsen har stått sentralt, men også konservative og liberale har fått gjennomslag for viktige prinsipper. Spesielt kan man trekke frem de prinsippene liberale William Beveridge i Storbritannia knesatte under andre verdenskrig, og som har hatt stor innflytelse også i Norden. Beveridge argumenterte for at staten måtte ta ansvar for å hindre nød, uvitenhet, sykdom, dårlige boforhold og lediggang.

Universaliteten i den norske velferdsstaten er først og fremst knyttet til velferdstjenester. Overføringer er i hovedsak behovsprøvd og selektive. Den norske velferdsstaten er omfordelende og reduserer økonomisk ulikhet ved at de med høyest inntekt betaler mest skatt, mens ytelsene er jevnere fordelt utover befolkningen.

I de fleste land har utgiftene til velferdsstaten økt betydelig gjennom de siste tiårene. Det er i dag mange land som må redusere utgiftene på grunn av svekket evne til å betale. Også Norge kan komme til å måtte spare inn i tiårene som kommer, blant annet som følge av eldrebølgen, fordi det blir flere som skal ha ytelser fra velferdsstaten uten at det ventes en tilsvarende økning i antallet som skal finansiere den.

Artikkelen er sist oppdatert 8.5.19.