Tidenes dyreste ansettelse III
Staten og samfunnet blir snytt for betydelige inntekter når norsk sokkel blir brukt som en melkeku og panteobjekt for Statoils utenlandske imperiebygging. Mats Kirkebirkeland i nettavisen Minerva.
Publisert: 7. april 2017
Gjennom to tidligere artikler her på Minerva har jeg hevdet at Statoils utenlandssatsing ligner på klassisk imperiebygging, et av de vanligste fenomenene avledet av prinsipal-agent-problemet. Samtidig har jeg kritisert norske politikeres manglende kritiske interesse for Statoils virksomhet og økonomiske resultater – sett bort fra høye lederlønninger og manglende klimasatsing.
I en artikkel i Teknisk Ukeblad denne uken har Øystein Noreng, professor emeritus ved BI, skrevet en lengre kritisk artikkel om Statoil, spesielt den utenlandske virksomheten.
Noreng, som har erfaring fra både Finansdepartementet og Statoil, har gjennomgått Statoils virksomhet fra delprivatiseringen og børsnoteringen i 2001 frem til 2016.
For hele perioden 2001-2016 har han kommet frem til at Statoil har investert rundt 1056 milliarder kroner i leting og utvinning, der 483 milliarder kroner er investert på norsk sokkel, mens 575 milliarder er investert i den utenlandske virksomheten. I samme periode har Statoils oppstrømsvirksomhet (det vil si leting og produksjon) hatt et driftsresultat før skatt på 1513 milliarder kroner.
Men mens investeringene er fordelt på 46 prosent på norsk sokkel og 54 prosent i utlandet, stammer hele 99 prosent av driftsresultatet før skatt fra norsk sokkel og 1 prosent fra Statoils utenlandske virksomhet.
Av en samlet investering på rundt 575 milliarder kroner i utlandet for perioden 2001 til 2016, er det samlende driftsresultatet før skatt av den utenlandske virksomheten cirka 19 milliarder kroner. Resultatet etter skatt er derimot minus 67 milliarder kroner.
I samme periode har den norske virksomheten generert et driftsresultat før skatt på 1494 milliarder kroner og et resultat etter skatt på 431 milliarder korner, som betyr at den norske staten har mottatt skatteinntekter fra Statoil på 1063 milliarder kroner fra 2001 til 2016. Altså et solid bidrag til statskassen.
I perioden har Statoil også utbetalt et utbytte på rundt 100 kroner per aksje, som ved siste aksjekurs på omtrent 140 kroner og en markedsverdi på 480 milliarder kroner tilsvarer rundt 342 milliarder kroner, der staten stikker av med 70 prosent. (Obs: Utbyttebergeningen er min egen, og er kun ment å gi en indikasjon på Statoils utbytteutbetalinger for perioden. Selskapsrapporter og inflasjonsjustering er ikke gjennomgått systematisk.)
Lånefinansierte investeringer
Flere kritiske spørsmål kan stilles i lys av Norengs tall.
For når Statoil har hatt et samlet resultatet etter skatt på 431 milliarder kroner samtidig som selskapet har utbetalt utbytte på 342 milliarder kroner, hvordan har selskapet greid å investere 575 milliarder kroner i utlandet?
Svaret er ganske åpenbart. Lån.
Mens det fusjonerte selskapet StatoilHydro var gjeldfritt og hadde 150 milliarder kroner i banken i 2006*, hadde Statoil ved siste kvartalsrapportering (4. kvartal 2016) opparbeidet seg en totalsum av gjeld og fordringer på nesten 70 milliarder USD, over 600 milliarder kroner ved dagens dollarkurs. Statoils gjeld var i 2016 på 66 prosent av selskapets totale balanseverdi i siste tilgjengelige regnskapsrapport.
Statoil har altså lånefinansiert hele investeringstoktet i utlandet ved å pantsette selskapets eierandeler på norsk sokkel.
Innen økonomi er alternativkostnad – eventuelt alternativ nytte – et viktig begrep. Når man velger å bruke ressursene til et bestemt formål, velger man samtidig bort andre anvendelser av de samme ressursene.
Gitt at Statoil ikke hadde hatt mulighet til å foreta investeringer i utlandet, hva ville alternativet da ha vært?
1: Flere investeringer på norsk sokkel
Når Statoil til tross for brede investeringsmuligheter i utlandet likevel har investert 583 milliarder kroner på norsk sokkel, må vi anta at de norske investeringene har vært relativt fornuftige. Fra et bedriftsøkonomisk ståsted kan man da anta at de beste investeringsprosjektene på norsk sokkel i perioden er blitt gjennomført.
På den andre siden kan det tenkes at det har eksistert mange relativt fornuftige investeringsprosjekter på norsk sokkel som ikke har blitt gjennomført. Enten fordi prosjektene har hatt for liten avkastning eller vært for risikofulle sammenlignet med investeringsmulighetene i utlandet.
Fra et samfunnsøkonomisk ståsted kan man imidlertid vurdere det annerledes, all den tid den norske staten tross alt eier en majoritet i Statoil.
Det kan nemlig eksistere prosjekter som både er bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme på norsk sokkel, men som likevel ikke har blitt gjennomført fordi det har eksistert mer «spennende» og antatt bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter utenlands.
Altså: Utenlandssatsingen til Statoil kan ha fortrengt samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter i Norge.
2: Større utbytter
Dersom et selskap ikke lenger finner attraktive investeringer innenfor sitt investeringsunivers, hvor man kan utnytte komparative fortrinn, skal og bør selskapet gi overskuddskapital tilbake til eierne.
De 575 milliarder kronene Statoil har investert i utlandet, kunne – i teorien – blitt utbetalt som utbytte, gitt at de beste prosjektene til Statoil på norsk sokkel allerede var gjennomført, og at selskapet hadde hatt samme gjeldsgrad med like lånebetingelser som i dag.
Som vist over har Statoil betalt ut utbytte på rundt 342 milliarder kroner i perioden 2001 til 2016. Det betyr at Statoil nesten kunne tredoblet utbytteutbetalingene.
Da er det viktig å minne om at det er staten, inkludert Folketrygdfondet, som stikker av med 70 prosent av utbyttene fra Statoil. Det utbyttet kunne blitt på hele nye 465 milliarder kroner, i tillegg til de rundt 239 milliarder kronene som staten allerede har mottatt i utbytte.
Splitte Statoil i to
Det er, som jeg også har skrevet om i tidligere artikler, mye som taler for en splittelse av Statoil der staten beholder eierskapet i den norske virksomheten, som kun kan investere på norsk sokkel og hvor det løpende overskuddet blir utbetalt som utbytte til eierne, mens Statoils internasjonale virksomhet blir helprivatisert.
Til slutt er det viktig å minne om, som også Noreng poengterer i sin artikkel, at Statoil siden børsnoteringen i 2001 har levert en aksjonæravkastning (aksjekurs og utbytte) som er høyere enn hos de store globale oljeselskapene. Avkastningen på investert kapital ligger imidlertid på gjennomsnittet.
Men som Noreng viser i artikkelen, er det stort sett investeringene på norsk sokkel som har vært bidragsyter til resultatene. Uten den internasjonale virksomheten ville Statoil vært et av verdens mest verdiskapende oljeselskaper. I dag eier vi i stedet et gjennomsnittlig globalt oljeselskap, som staten like godt kunne ha investert i via oljefondet.
Innlegget var publisert i Minerva torsdag 6. april 2017.
*Det har blitt påpekt at denne opplysningen er feil. Tallene er hentet fra en artikkel i Bergens Tidene.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner