Økonomisk politikk

De ti viktigste punktene fra perspektivmeldingen

Regjeringen la fredag 31. mars frem sin perspektivmelding. Den inneholder mye interessant, men er 227 sider med tung tekst. Haakon Riekeles gir deg de ti viktigste punktene:

Haakon Riekeles

Publisert: 3. april 2017

Regjeringen la fredag 31. mars frem sin perspektivmelding. Den inneholder mye interessant, men er 227 sider med tung tekst. Her er derfor ti av de viktigste punktene:

1. Det går mot trangere økonomiske tider, med lite rom for nye offentlige utgifter. Meldingen beskriver at i årene fremover vil handlingsregelen kun åpne for 3-4 milliarder kroner mer i utgifter per år. De siste 15 årene har vi i snitt hatt 12 milliarder kroner ekstra i statsbudsjettet per år. Regjeringens løfter om nye veier og jernbane i Nasjonal Transportplan, krever alene over 3 milliarder i økte bevilgninger per år. I tillegg kommer forpliktelser i Langtidsplanen for forsvaret om økte bevilgninger, samt ønsker om fortsatt vekst i helsebudsjetter og kommunebudsjetter. Regnestykket går rett og slett ikke opp.
2. På lang sikt er utfordringene enda større. Fra slutten av 2020-tallet av vil man måtte kutte 5 milliarder kroner i utgifter per år for å dekke de voksende utgiftene til pensjon og helsesektoren som kommer av at befolkningen blir eldre.
3. Det finnes løsninger, men de vil være upopulære. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at vi i snitt jobber mer, gjennom flere i arbeid, mindre deltid og mindre sykefravær, og at offentlig sektor blir mer effektiv. Begge deler vil sannsynligvis bety kutt i noen offentlig ytelser og virksomheter. I Civita har vi både sett på hvilke store kutt som kan gjennomføres og som samtidig gjør det mer lønnsomt å jobbe, og på hvordan offentlig sektor generelt kan bli mer effektiv. Vi kan også møte deler av finansieringsbehovet med økte skatter, men det vil samtidig føre til at det blir mindre lønnsomt å jobbe og å investere i næringslivet. Derfor må førsteprioritet være å få mer ut av hver krone som brukes, og å øke arbeidstilbudet.
4. Klimapolitikken går i riktig retning, men for sakte. Norge er et av landene i verden som har gått lengst i å sette avgifter på utslipp for at det skal lønne seg å velge mer klimavennlige alternativer, og har også svært mange andre virkemidler i klimapolitikken. Denne politikken begynner man så smått å se håndfaste resultater av. Fremskrivningene av hva utslippene vil være i 2020 og 2030 er justert ned. For 2020 er anslaget på utslippene justert ned med hele 3 millioner tonn CO2 i forhold til perspektivmeldingen som ble lagt frem i 2013 av den rød-grønne regjeringen. Likevel er anslaget på hva utslippene blir klart høyere enn klimaforlikets mål for 2020. Mer bekymringsverdig er det at målene for 2030, som vi sammen med EU har forpliktet oss for i Paris-avtalen, heller ikke er i nærheten av å nås. For ikke-kvotepliktige sektor (dvs. alle utslipp bortsett fra industri, olje og deler av luftfarten), må utslippene i 2030 begrenses til 16,5 mill. tonn, mens dagens klimapolitikk spås å gi utslipp på 23,1 mill. tonn. De som trodde at det var slutt på at fremtidige statsbudsjett må være «tidenes grønneste» vil dermed bli skuffet. Skal målene nås må vi fortsette innsatsen mot utslipp i fra veitransport. Men det vil også bli nødvendig å redusere utslippene i de delene av økonomien som i dag slipper helt unna klimaavgifter, som landbruket, slik Civita tidligere har skrevet om.
5. Klimapolitikken kan bli veldig dyr fremover. Det vil forverre problemene med at staten får dårligere råd. Finansdepartementet har kommet frem til at å videreføre dagens fordeler til lavutslippsbiler alene kan koste staten 30 mrd. kroner i året fra 2025 til 2030. Samtidig er det helt nødvendig å fortsette å redusere utslippene fra veitrafikken. Det gir et dilemma, som må løses gjennom at klimapolitikken på sikt legger større vekt på pisk (drivstoffavgifter), enn gulrot (som fordeler til lavutslippsbiler og diverse subsidier til energieffektivisering). Venstre, som har landsmøte samtidig som meldingen ble lagt fram, får dermed i ettertid rett i det som var det fremste kravet i forhandlingene i statsbudsjettet i fjor høst, nemlig større økninger i drivstoffavgiftene enn regjeringen ville godta. Hvis det blir flere slike forhandlinger, har Siv Jensens Finansdepartement akkurat gitt Venstre gode argumenter for sitt syn.
6. Oljen vi ennå ikke har pumpet opp kan bli mindre verdt på grunn av den internasjonale innsatsen mot klimaendringer. Klimamål kan gi lavere etterspørsel og hardere konkurranse fra fornybar enerig. Dette er ikke spesielt overraskende eller nytt, men det er likevel ikke vanlig kost at Finansdepartementet sier det så tydelig som de gjør i Perspektivmeldingen. Der står det at hvis togradersmålet skal nås vil det globale forbruket av olje og gass reduseres med en femtedel innen 2040. Dersom det mer ambisiøse målet om å begrense temperaturøkningen til 1,5 grad skal nås, som Paris-avtalen sier verden skal tilstrebe, så vil etterspørselen etter olje falle med mellom en tredjedel og halvparten innen 2040. Det kan gi dramatiske utslag for oljeprisen og lønnsomheten til norsk oljevirksomhet.
7. Ingenting vi kommer til å drive med etter oljen vil være på langt nær like lønnsomt. Det er heller ikke nytt eller overraskende, men Perspektivmeldingen forklarer det godt. Per ansatte i oljesektoren produseres det verdier for over 10 mill. kroner. Tilsvarende tall for fastlandsindustrien er under en femtedel av det. Verdiene som skapes i oljesektoren henger sammen med at det er en knapp, verdifull, og ikke-fornybar ressurs som gir det økonomer kaller en grunnrente. Næringene som skal overta for oljen når oljen gradvis blir mindre viktig, vil ikke ha en slik ekstraordinær avkastning. Det kan bety at vi må være forberedt på at vi gradvis blir relativt sett fattigere (målt i forhold til andre land) de neste tiårene.
8. Ulikheten øker i hele den vestlige verden, på grunn av tunge, internasjonale trender, som teknologisk utvikling, globalisering og en redusert andel av de totale inntektene som går til lønnstakere. Men ulikheten øker mindre i Norge enn i de fleste sammenlignbare land og er på et lavt nivå. Til dels er det fordi vi har vært heldige med at globaliseringen har gitt oss en usedvanlig god økonomisk utvikling. Men det er også andre grunner. Vi har en velferdsstat som omfordeler mye. Den høye organisasjonsgraden i arbeidslivet og bruken av kollektive forhandlinger sørger både for en sammenpresset lønnsfordeling og en rettferdig fordeling av inntekten mellom arbeidstakere og kapitaleiere.
9. Oljefondet vil i enkelte år kunne gå mye ned i verdi, målt i forhold til størrelsen på den norske økonomien og statsbudsjettet. Det er fordi fondet nå har blitt svært stort, og fordi det fremover ikke vil tilføres store mengder nye oljeinntekter som gir en automatisk vekst i fondet, også når aksjemarkedene er dårlige. Fordi vi har blitt så avhengige av oljepengene vi tar fra fondet hvert år for å få statsbudsjettet til å gå opp, kan store fall i oljefondets verdi få mye større konsekvenser enn det ville fått tidligere. Regjeringen sier ikke hvordan de har tenkt til å løse denne nye utfordringen, men skriver at de vil komme tilbake til det i fremtidige statsbudsjett. Noen løsninger på det problemet diskuterer Steinar Juel og jeg i et notat vi nylig har utgitt for Civita.
10. Norge er spesielt avhengig av en åpen internasjonal økonomi, med fri handel over landegrenser. Vi har de siste tiårene vært blant landene som har tjent klart mest på internasjonal handel, fordi de produktene vi selger har blitt dyrere, mens de vi kjøper har blitt billigere. Uansett er et lite land helt avhengig av å kunne handle med andre, og helt avhengig av multilaterale avtaler som gir like vilkår. Det bør bekymre i en tid der proteksjonisme er på fremmarsj med Brexit og Trump. Det bør også være en tankevekker for partier som Senterpartiet og SV som vil si opp EØS-avtalen.

Innlegget var publisert i Dagbladet lørdag 1. april 2017.

Relatert

Lars Peder Nordbakken

En gründermelding uten problemanalyse og retning

Som tilfellene Sverige og Nederland viser, trenger ikke innovative gründere offentlig støtte. De trenger først og fremst bedre og sterkere generelle incentiver.

Innovasjon og entreprenørskapNæringspolitikk

Per Christiansen

Folkeavstemningen om EU i 1994

BREV nr. 47

I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.

EU og EØS

Aslak Versto StorslettenSteinar Juel

Irrasjonalitet satt i system

Etter at vi skrev om det lite kjente pasientrettighetsdirektivet, avlegger Hans K. Stenby oss en visitt i DN 14. november. Stenby mener vår tekst kan oppfattes slik at vi mener at mer bruk av behandling i utlandet vil kunne redusere helsekøene i Norge.

VelferdsstatenVelferdstjenester

Lars Kolbeinstveit

Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn

Offentlig sektor bør lære av frontfaget og bli mer produktivt. Det kan gi grunnlag for Klaus Mohns prisverdige mål om økt lønn i velferdssektoren.  

Økonomisk politikkOffentlige utgifterArbeid og sysselsetting

Kristin Clemet

Hvorfor reduseres ikke skattene?

Da Stortinget laget handlingsregelen var det meningen at de ekstra oljepengene også skulle brukes til skattelettelser.

FinanspolitikkSkatt og avgifter

Aslak Versto StorslettenSteinar Juel

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Vi nordmenn har fortsatt fritt behandlingsvalg – bare vi reiser utenlands.

VelferdsstatenPrivate i velferdenVelferdstjenester