Arvesynd
Skal vi straffe syndernes barn, i et håp om at det vil avskrekke fremtidige syndere? Anne Siri Koksrud Bekkelund hos Minerva.
Publisert: 26. februar 2017
Skal vi straffe syndernes barn, i et håp om at det vil avskrekke fremtidige syndere? En familie på 12 har fått beskjed om å levere inn sine norske pass, da de får inndratt sitt norske statsborgerskap.
Vedtaket fattes 27 år etter at de som nå er besteforeldre, kom til Norge. Saken har opprørt mange – meg selv inkludert. Den reiser noen viktige, prinsipielle spørsmål: Hva kan regnes som straff? Er det greit å straffe barn og barnebarn for deres foreldres og besteforeldres mulige synder? Og ikke minst: Når blir man egentlig ugjenkallelig norsk?La oss begynne med å snakke om noe så vagt som norske verdier. Jeg tror få vil være uenig i at det er en viktig verdi at barn skal lide minst mulig for sine foreldres ugjerninger. Og vi kan kanskje til og med si at det er en viktig norsk verdi, eller tradisjon, som vi forvalter i arven etter de Castbergske barnelover. De slo blant annet fast at barn som er født utenfor ekteskap, også har rett til arv etter sin far og retten til å ta hans navn.
Ikke uten debatt – mange advarte mot at moralsk forfall ville bli konsekvensen. Unge kvinner kunne jo komme til å utnytte arveretten kynisk, gjennom å skaffe seg barn med rike menn, når barna deres ikke lenger måtte bære ansvaret for deres ugjerninger.
Men det var Johan Castberg og hans meningsfeller som vant frem. Barna skulle ikke bære byrden av foreldrenes synder.
Å straffe barnebarn for deres besteforeldres (mulige) ugjerninger, 27 år etter at de kan ha funnet sted, er derfor i strid med hva mange mener er grunnleggende norsk rettssikkerhet. Det er i strid med hvordan vi ser for oss et anstendig samfunn.
Ja, men, vil enkelte innvende, dette er da ingen straff, bare en omgjøring av et uriktig fattet forvaltningsvedtak.
Rent juridisk er det korrekt. Samtidig må det vel nettopp i slike tilfeller gå an å vise til den såkalte allmenne rettsfølelsen. Det er ingen tvil om at dette kan føles like inngripende som en formell straffereaksjon. Å frata noen pass og statsborgerskap, og eventuelt også kaste dem ut av landet, vil ha dramatiske og negative konsekvenser for dem det gjelder. Hva vi kaller det gjør ikke den opplevde sanksjonen mildere. Det er bare å spørre en hvilken som helst person med norsk statsborgerskap og norsk pass hvordan han eller hun ville føle det om politiet ringer på døra og ber dem levere inn passet.
Straffen rammer hardest og mest urimelig for dem som knapt eller aldri har kjent noe annet hjemland enn dette ene. Landet hvor de er oppvokst, hvor de snakker språket. Hvor de har gått i barnehage, skole, tatt sin utdanning. Fått ektefelle, fått egne barn. For ikke å snakke om disse barna igjen, altså barnebarna – som politikerne altså mener må fratas det eneste hjemlandet de kjenner, da noe annet ville være å belønne juks, bedrageri og svindel. Som de altså overhodet ikke har tatt del i.
Så hva skal de tro, de hundretusener av norske barn som kanskje har besteforeldre som kom fra et annet land – skal de gå rundt resten av livet og frykte at bestemor, da hun flyktet hit en gang for generasjoner siden, sa noe som kanskje ikke var helt korrekt? Ja, kanskje at hun bent frem løy? Om dette vedtaket blir stående, sender det en klar beskjed til alle familier med røtter fra andre land: Du blir aldri norsk. Du vil alltid være en n-te generasjons innvandrer.
Denne saken handler ikke om hvor streng innvandringspolitikken skal være. Hvor mange som skal få opphold, få arbeidstillatelse, få asyl. Her kan vi selvsagt være uenige om hvor lista skal ligge, og om hvem og hvor mange som skal få innvilget sine søknader. For slike tillatelser er det også mer rimelig å si at vi innvilger dem basert på det du sier, men om det senere viser seg at du ikke har snakket sant, så mister du også tillatelsen – og sendes ut av landet.
Statsborgerskap er i en annen kategori. I det store og det hele bør statsborgerskap være noe du innvilges permanent. Det bør hvile et tungt ansvar på staten for å kontrollere at den som får statsborgerskapet, oppfyller de kravene politikerne har satt. Og når du først er innvilget det, så bør det kreves svært mye for å ta det fra deg.
Det bør uansett være en foreldelsesfrist i disse sakene, slik det er vanlig i andre land. Og i det minste bør vi endre loven slik at personer som har kommet til landet vårt som barn, for deretter å ha vært her så lenge at de er innvilget statsborgerskap, er vokst opp i Norge og ikke kjenner noe annet land, ikke bør kunne fratas sitt statsborgerskap, spesielt når de heller ikke er avhengig av sine foreldre for å klare seg her.
Politikerne som nå reagerer på denne saken, bør selv fremme forslag til lovendringer. Det holder rett og slett ikke bare å kjefte på Fremskrittspartiet, eller klage på Utlendingsdirektoratet. Det kan selvsagt også hende at praksis og lovanvendelse i dette tilfellet ikke holder vann, det må en eventuell rettssak avgjøre. Men det er ingen tvil om at den loven de aller fleste norske politikere stiller seg bak, åpner for slike avgjørelser. Å be regjeringen eller forvaltningen om å prioritere annerledes er ikke en god nok løsning.
Det norske passet bør være vanskelig å få, men det bør også være vanskelig å miste. Og på et eller annet tidspunkt: Umulig.
Vi kan rett og slett ikke være bekjent av å ha et samfunn hvor arvesynd er et gyldig argument for å landsforvise mennesker.
Innlegget er publisert hos Minerva 24.2.17.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
