Oslos makt er ønsket av resten av befolkningen
Norske velgere ønsker et mest mulig likt offentlig tjenestetilbud i hele landet, som av natur medfører en sentralstyrt forvaltning, og som gir lite rom for lokalt selvstyre og autonomi, skriver Mats Kirkebirkeland i Aftenposten.
Publisert: 25. februar 2017
Den siste tiden har den gamle konfliktlinjen mellom by/land og sentrum/periferi fått økt oppmerksomhet i den offentlige debatten.
I lørdagens utgave av Aftenposten ble det presentert en undersøkelse der flertallet mener at for mye makt er sentralisert til Oslo.Men Oslos makt og kulturelle forskjeller vis-à-vis resten av landet, er sterkt overdrevet. Det er dessuten én viktig grunn til at mye av makten er sentralisert i Oslo: Resten av befolkningen har nemlig selv valgt å sentralisere makten i Oslo.
For i motsetning til for eksempel desentraliserte nasjonalstater som USA, Sveits og Tyskland, der delstatene har stor autonomi og selvstyre, er Norge en sterkt sentralstyrt nasjon. En viktig grunn til dette er ønsket om et mest mulig likt offentlig tjenestetilbud i hele landet, og tilnærmet lik levestandard for enhver innbygger bosatt i Norge. Dette medfører en sterk, sentralisert makt.
Til tross for at Oslo har et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som ligger 73 prosent høyere enn landsgjennomsnittet og 21 prosent høyere pr. sysselsatt, så har Oslos innbyggere kun ti prosent høyere disponibel inntekt enn landsgjennomsnittet. Innbyggerne i Oslo, Akershus og storbyene i Rogaland og Hordaland, overfører betydelige økonomiske verdier til resten av landet hvert år.
Jan Arild Snoen, journalist og kommentator i Minerva, har vist samme tendens ved en gjennomgang av statsbudsjettet for 2007, der han fant at Oslo tappes for 24 milliarder kroner årlig, tilsvarende 44 000 kroner pr. innbygger. Summen tilsvarte ca. 3,3 prosent av statsbudsjettet for 2007, og dersom man antar likt fylkesbidrag og fordeling i statsbudsjettet i 2017, vil Oslo tappes for rundt 43 milliarder kroner i år, tilsvarende rundt 65 000 kroner pr. innbygger i Oslo.
Til sammenligning er driftsbudsjettet til Oslo kommune på 54 milliarder kroner i 2017, mens hele kommunebudsjettet er på 67,4 milliarder kroner. Oslos innbyggere overfører altså nesten et helt kommunebudsjett til resten av landet hvert år, til tross for at hovedstaden har flere helt særegne utfordringer, knyttet blant annet til integrering, samferdsel og bolig.
Overføringene fra storbyene til resten av landet har bidratt til å opprettholde en tilnærmet lik levestandard, med relativt lik kvalitet på de fleste offentlige tjenester, i motsetning til mer desentraliserte samfunn, som ikke har hatt råd eller vilje til samme grad av subsidienivå, omfordeling og sentralstyring.
Mens amerikanske og tyske delstater har stor autonomi med en selvstendig skattemyndighet, så er det også betydelige forskjeller i det offentlige tjenestetilbudet og levestandard mellom innbyggerne i de ulike delstatene. Til og med inntektsforskjellene mellom hovedstadsregionen Stockholm og resten av Sverige, og Helsingfors og resten av Finland, er større enn forskjellen mellom Norges hovedstad og resten av landet.
I tillegg til den økonomiske utjevningen mellom Oslo/storbyene og resten av landet, bidrar arealfaktoren ved fordeling av stortingsmandater pr. fylke til en politisk maktutjevning fra hovedstaden til resten av landet. Ved å ta utgangspunkt i valget i 2005, viser valgforsker Bernt Aardal at det står 18 000 avgitte stemmer bak hver stortingsrepresentant fra Oslo, mens det står 7400 avgitte stemmer bak hver stortingsrepresentant fra Finnmark. Én stemme i Oslo telte altså bare halvparten så mye som en stemme i Finnmark i 2005. Mandatfordelingen er blitt noe bedre siden da, men hovedbildet er det samme i dag.
Oslo bærer fortsatt preg av å være en provinsby i utkanten av Europa, som også setter et eget preg på hovedstadskulturen. Til stor forskjell fra andre europeiske hovedsteder og tidligere «imperiehovedsteder» som London, Paris og Madrid, men også nordiske hovedsteder som København og Stockholm, har Oslo en svært liten – nærmest ikke-eksisterende – økonomisk, politisk og kulturell elite, som gjennom familie, slekt og nettverk setter sitt spor i hovedstaden og landet gjennom flere generasjoner.
De aller fleste av Oslos innbyggere har fortsatt sterke familierelasjoner, slektsbånd og kulturelle forbindelser til andre deler av landet. Oslos raske befolkningsvekst og meritokratiske dynamikk forhindrer også i stor grad oppbygging av en hovedstadselite, som «kontrollerer» den kulturelle, økonomisk og politiske makten i Norge.
Den økende misnøyen, kritikken og motstanden mot «makten» i Oslo, er altså sterkt overvurdert og overdramatisert. Spesielt tatt i betrakting av at flertallet av norske velgere ønsker et mest mulig likt offentlig tjenestetilbud i hele landet, som av natur medfører en sentralstyrt forvaltning, og som gir lite rom for lokalt selvstyre og autonomi.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 23.2.17.