Menneskerettigheter

Et regime på vei mot undergangen

I motsetning til hva forsker Geir Helgesen sier, har Nord-Korea selv det fulle ansvaret for befolkningens lidelser og landets aggressive oppførsel, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 7. januar 2017

I et intervju i Minerva, titulert «– USA har et medansvar for Nord-Koreas aggressivitet», kommer Geir Helgesen, direktør for Nordisk institutt for Asia-studier ved Universitetet i København, med interessante, men kritikkverdige, betraktinger om Nord-Korea.

Man kan selvsagt ikke trekke all verdens slutninger på bakgrunn av et enkelt og ganske kort intervju, men Helgesen fremstår i denne sammenhengen i overkant idealistisk. ”Begge parter på den koreanske halvøya har mye å tjene på å legge om politikken overfor hverandre”, sier Helgesen, fordi det ikke er ”akseptabelt å forlenge pinen, for pinen er enorm”.

Det er selvsagt ikke vanskelig å være enig i at pinen er enorm, men hvordan Sør-Korea skulle kunne innvirke forløsende på dette, er vanskelig å forstå. Det totalitære Nord-Korea har alltid vært solid innstilt på fiendeskap mot det kapitalistiske sør. Det var som kjent Kim Il-Sung som angrep sør i 1950.

Våpenhvilen som trådte i kraft mellom Nord- og Sør-Korea i 1953, har gjentatte ganger blitt unilateralt oppløst av Pyongyang, senest i 2013. Nord-Korea angriper med jevne mellomrom sør med raketter, og i 2010 druknet 46 mennesker da Nord-Korea senket et sørkoreansk marinefartøy.

Nord-Korea, som er kronisk upålitelige og labile i forhandlinger, har riktignok foreslått forhandlinger om varig fred med Sør-Korea, men da bygget på den fullstendig urealistiske forutsetningen at atomvåpenprogrammet ikke skulle berøres.

På tross av de internasjonale sanksjonene (av våpen, teknologi og luksusgoder) har humanitær bistand kommet i et jevnt sig over grensen fra sør, med de sørkoreanske myndighetenes godkjenning, til et land hvor 70 prosent av befolkningen er underernært og om lag halvparten av statens utgifter brukes på militæret.

Legger vi til at nordkoreanerne har utplassert utallige missiler rettet mot Seoul, 30 mil unna grensen, så er det altså vanskelig å se hva slags innrømmelser man skal kunne forlange av et Sør-Korea som lever under konstant behov for beredskap.

Enda mer problematisk blir det når Helgesen mener at USA, Sør-Korea og omverdenen ”skyver” Nord-Korea mot å opptre mer aggressivt og ruste opp kjernefysisk.

USA og Sør-Korea må ta initiativ til en åpning av Nord-Korea, mener Helgesen, som om det var opp til dem. Helgesen mener også at omverdenen er delansvarlig for de uhyggelige interne forholdene i Nord Korea. Helgesen setter sin lit til at Trump vil velge en annen vei enn tidligere presidenter, for har vi ikke hørt om da Mongolias president holdt en tale i Nord-Korea der ordet demokrati ble nevnt og (de som alltid utkommanderte) tilhørerne reiste seg til applaus?

Her foreligger tilsynelatende et premiss om at Nord Korea er en ”rasjonell” aktør som kan prates til fornuft. Det er knapt tilfelle, og samtaler har vært forsøkt en rekke ganger uten resultat. Nord-Korea er heller ikke særlig subtile i sin retorikk når de ved gjentatte anledninger har foreslått å sende atomraketter mot amerikansk fastland.

Riktig nedslående for samtaleoptimister bør det være at det nordkoreanske atomprogrammet ubehagelig nok kom i stand under den såkalte ”Solskinnspolitikken”, den sørkoreanske oppmykningspolitikken på 2000-tallet.

Prinsipielt sett kan vi forstille oss at samtaler alltid er av det gode, at små resultater er bedre enn ingen resultater, og at samtaler derfor er nødvendige. Likevel fremstår Helgesens fordeling av ansvar litt som et ekko fra 1970-tallets fredsforskermiljøer, der man ofte mente at alle stater vil ha fred og egentlig ønsker det beste for sitt folk, ganske frikoblet fra ideologisk galskap og menneskets evne til genuint vond vilje.

Nord-Korea har et drakonisk regime. Vi snakker om et land som oppfatter egen befolkning som biomasse; et langvarig og isolert produkt av en hypernasjonalistisk konfutsiansk bastardkommunisme (Juche), hvor det enkelte menneskeliv har minimal verdi.

De ideologiske og kulturelle rammene som ligger til grunn for Nord-Koreas ”menneskerettighetssituasjon” henger sammen med et ikke-eksisterende skille mellom individ, stat og lederskap, ikke helt ulik nasjonalsosialismens analogiske folkekroppslære. Forskjellen er bare at Nord-Korea er hakket verre. Utrolig nok.

Systemet er monolittisk. Derfor har ikke sultkatastrofene som har herjet landet og tatt livet av hundretusener gjort inntrykk på den nordkoreanske ledelsen. Den famøse Songun-politikken er et eksempel: Økonomiske og politiske prioriteringer er i dag av militær art. Mer enn 50 prosent av «BNP» går til militæret. Songun ble til alt overmål introdusert som offisiell politikk midt under den Den besværlige marsjen, hungersnøden som førte til minst en million tapte menneskeliv mot slutten av 1990-tallet.

De som antar at Songun helst er et utrykk for eksistensiell ”panikk”, slik Helgesen er inne på, bør også se på hvilke andre prioriteringer Nord-Koreas lederskap har foretatt de siste tiårene. Internasjonale hjelpeorganisasjoner ble lenge nektet å avlaste hungersnøden fordi regimet prioriterte å fremstå som lytefritt. Ingen kunne gå sultne i landet deres.

Et annet moment er den ekstreme korrupsjonen som herjer landet. Paradoksalt nok er det gjennomtotalitære Nord-Korea også verdens mest korrupte land, bare slått av Somalia. Mens partikadre velter seg i luksus i Pyongyang, sulter folk i hjel på landsbygda.

Kim Jong-un har ønsket at Nord-Korea skal arrangere fotball-VM og en gang i fremtiden. Nord-Koreas nasjonalarena, Rungrado 1. mai stadion, som er verdens største med plass til 150 000 tilskuere, ble nylig rehabilitert for ufattelige summer. De senere årene har budsjettet til idretten økt med nesten 20 prosent hvert år, som prangende Potemkin-kulisser. Dette mens Nord-Korea opplever den mest depriverende sultkatastrofen siden slutten av 1990-tallet.

Den viktigste innvendningen mot Helgesen må likevel være at det nordkoreanske regimet aldri vil falle for egen maskin eller ved hjelp av gode samtaler med tidligere fiender. Helgesen hevder at omverdenen ”må dele på ansvaret for at for at Nord-Korea er så aggressivt”, men det er helt utenkelig at omverdenen ikke skal advare mot såkalte Rouge states, rustet til tennene og med atomvåpensiloer. Og å tillegge omverdenen ansvar for et umenneskelig regimes absurditeter duger knapt som kausal forklaring, og som moralsk imperativ er det ugyldig. Ansvaret ligger i Pyongyang.

En blandet trøst er at regimet før eller senere vil falle. Landet råtner langsomt på rot. Paradoksalt nok kan den store hungersnøden på 90-tallet vise seg å være begynnelsen på slutten. Lite ble gjort for å avhjelpe landsbygda, alle ressurser gikk til militæret.

Under sulten ble regimets innvevde forestilling om folket som ideologisk biomasse godt synlig og i stort omfang. Hundretusener strøyk med og regimet løftet ikke en finger. Befolkningen måtte bokstavelig talt ta skjeen i egen hånd for å overleve, ved å opprette et svart marked der man kunne kjøpe eller bytte til seg kinesisk mat. Forestillingen om Den store leder som en gudeskikkelse er ikke tatt for gitt over alt i landet lenger.

Mange som kjenner Nord-Korea fra innsiden kan fortelle at frykten for ytre fiender er et nullsumspill. Den rutinemessige aggresjonen mot Sør-Korea og USA er i stor grad kalkulerte propagandafremstøt med både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske formål: Først for å samle befolkningen om et effektivt ytre fiendebilde, og så for å sette seg selv på agendaen og tvinge frem forhandlinger og innrømmelser.

Eksilkoreanerne mener at regimets vei mot undergang er brolagt med en krakelerende kommandoøkonomi og ideologisk forgubbing. De fremhever verdien av massive økonomiske sanksjoner.

Tretthetstegnene er mange. Politi, militære og embetsverk er elendig betalt – eller ikke betalt i det hele tatt – og den svarte økonomien er ofte eneste inntektskilde. Man kan kjøpe seg privilegier og fritak fra straff og internering. Innsmugling av USB-pinner med kinesisk og sørkoreansk underholdning og nyheter skjer i strie strømmer fra Kina. Alt dette uthuler systemet, nedenfra og opp mot den hierarkiske samfunnsordenen.

Mer dystopisk kan vi spørre oss om hvordan regimet vil takle utsikten til undergang. Hvor suicidalt er nomenklaturet? Forbrytelsene mot egen befolkning er så alvorlige og massive at krav om internasjonale straffedomstoler og et liv bak lås og slå – eller rene hevntokt fra en bestyrtet og harmdirrende befolkning – neppe er til å unngå.

Regimet og deres håndlangere har altså alt å tape og absolutt ingenting å vinne når det kollapser, med mindre Kina vil innrømme dem eksil. Nettopp derfor er det liten grunn til å fordele skyld for ikke å ville samtale, slik Helgesen gjør. Det skulle bare mangle at USA og Vesten presser på for regimeendring. Trusselen Nord-Korea utgjør – mot egen og andre befolkninger – er regimeskapt, og regimet er helt avhengig av å opprettholde både trusselbilde og isolasjon. I det øyeblikket knoppen brister og løgnene avsløres, settes jakten etter overgripere i gang.

Med fare for å gå i den berømte Godwin-fella (å hitle): Les boka til Florian Huber, Barn, lov meg at du skyter deg, som nylig kom ut på norsk. Her beskriver Huber nasjonalsosialismens selvmorderiske endelikt, både i partiet og i deler av befolkningen. Etter at den siste konserten med Berlin-filharmonikerne var over i Berlin, i mai 1945, sto hitlerungdommer utenfor lokalet og delte ut blåsyrepiller. Naziregimet mente det var enhver tyskers plikt å dø i undergangen.

Innlegget er publisert hos Minerva 5.1.17.