Nå må alle gode krefter forenes
Med valget av Donald Trump kan vi ikke lenger ta det liberale demokratiet som en selvfølge. Eirik Løkke i Aftenposten.
Publisert: 19. november 2016
Med valget av Donald Trump kan vi ikke lenger ta det liberale demokratiet som en selvfølge.
Konservatismens far, Edmund Burke, bemerket en gang at alt som var nødvendig for at ondskap skulle triumfere, var at gode mennesker forholdt seg i stillhet. Man skal vokte seg vel for å bruke begreper som ondskap når man omtaler politikere, men det er all grunn til å minne om at USA har valgt en president som har et problematisk forhold til demokratiet og rettsstaten, og som, for å sitere The Economist, har perfeksjonert «the art of the lie».
Det er interessant å observere reaksjonene den første uken etter at Trump ble valgt til president. Mediedekningen har gått i retning av å normalisere Trump som presidentkandidat. Betyr det at man skal overse at han førte den mest hatefulle kampanjen i moderne tid? Vi kan selvsagt håpe at Trump slutter å være Trump. Men det er ingen grunn til å ha illusjoner. Hvor realistisk er det at en person som har oppført seg som en bølle hele sitt liv, plutselig skulle begynne å oppføre seg moralsk?
Alf Ole Ask i Aftenposten (10. nov)leverte utvilsomt en pedagogisk gjennomgang av maktbalansen i de amerikanske institusjonene, men disse begrensningene forutsetter at Trump, en person som har uttrykt forakt for den demokratiske prosessen, faktisk har til intensjon å respektere den samme prosessen han så tydelig har forsøkt å underminere.
Basert på hvordan Trump har oppført seg i kampanjen, er det liten grunn til å tro at han har et demokratisk sinnelag. Et eksempel er det enkle faktum at Trump i primærvalget tok til ordet for å bruke grov tortur, og sogar drepe familiemedlemmer til terrorister, hvoretter tidligere CIA-sjef Michael Hayden påpekte at militæret ikke vil følge illegitime ordre. Trumps svar? «De vil adlyde meg!»
Problematisk forhold til demokratiske rettigheter
Det var ikke uten grunn at The Guardians USA-korrespondent, Rory Carroll, trakk paralleller til tidligere president Hugo Chávez, en politiker som også hadde et problematisk forhold til sivile og politiske rettigheter.
Det er naturligvis ikke slik at en president Trump vil kunne tvinge gjennom sin vilje, selv om han skulle ønske å gå på akkord med den demokratiske prosessen. De amerikanske institusjonene er tross alt langt mer robuste enn i Venezuela.
Og i USA er det ikke bare maktdeling mellom institusjonene – det er reell maktbalanse. Men ideen om at Trump vil fremstå akkurat som en hvilken som helst annen en president, fremstår dessverre som ren ønsketenkning. Mange har henvist til seierstalen hvor han både strakk ut en hånd til velgerne, takket Hillary Clinton for innsatsen og omtalte president Obama, en person som han tidligere har sådd tvil om legitimiteten til, i rosende ordelag. Vel, slike øyeblikk av «storsinn» har vi også sett fra Trump tidligere, før han igjen har henfalt til gamle synder. I så måte er det vanskelig å se oppførselen som noe annet enn uttrykk for selvtilfredshet. Faktisk har Trump allerede henfalt til gamle synder gjennom å angripe New York Times på falskt grunnlag.
Angrer ikke på noe
Det er tydelig at en president Trump vil fortsette i sin postfaktuelle virkelighet. Det er liten grunn til å tro at Trump vil ta noen form for selvkritikk, slik Aftenposten på lederplass etterlyste mandag. På direkte spørsmål fra Lesley Stahl i TV-programmet 60 minutes avviste Trump enhver kritikk, og han så ingen grunn til å angre på noe som helst.
Selvsagt bør og skal Donald Trump få en sjanse til å vise hvordan han vil styre – vi har strengt tatt ikke noe annet valg – men det er ingen grunn til å tro at president Trump er fundamentalt forskjellig fra kandidat Trump.
Dette fordi presidentembetet ikke forandrer ens karakter – det forsterker den. Som Barack Obama uttrykte det: «Presidentskapet handler om hvem du er og hva du er, og det endrer seg ikke etter at du tiltrer. Det bare forstørres. Hvis du ikke respekterer grunnloven før du blir valgt til president, og du truer med å stenge medier hvis de skriver historier om deg som du ikke liker, eller du truer med å kaste motstanderne dine i fengsel uten rettergang, eller du diskriminerer folk med en annen tro, så forestill deg hva du vil gjøre når du faktisk kommer til makten.»
Og selv om Trump skulle holde seg innenfor rammen av de demokratiske institusjonene, vil han kunne gjøre mye skade, utover den skade han allerede har påført USA og verden gjennom sitt kandidatur. Særlig det faktum at han i kraft av å være president vil få stor makt til å forme utenrikspolitikken, gir grunn til uro. Trump-kampanjen har allerede strakt ut en hånd til Nigel Farage og Marine Le Pen. Som Anne Applebaum skrev på twitter, så er vi i ferd med å se dannelsen av en internasjonal populistbevegelse som fort kan vise seg å bli en enda større trussel for Europa enn USA.
Det grunnleggende spørsmål blir således: Hva gjør vi nå?
Alle gode krefter må mobiliseres
For amerikanerne blir det avgjørende å mobilisere alle gode krefter for å kunne bekjempe de verste utslagene av Trumps politikk. Demokrater så vel som republikanere har neppe hatt et større ansvar med hensyn til å kontrollere at presidenten holder seg innenfor rettsstaten. Mediene har et særlig ansvar for å følge presidenten kritisk og ikke la seg kue, til tross for at Trump har gitt uttrykk for at han ønsker å begrense medienes mulighet til å dekke ham kritisk. Videre må det amerikanske sivile samfunn brette opp ermene og gjøre hva de kan for at den hatefulle tonen Donald Trump har rettet mot minoriteter får minst mulig grobunn.
Vi i Europa må selvsagt forholde oss til Donald Trump etter beste evne, og søke å påvirke hans rådgivere så langt det lar seg gjøre. Vi må videre mobilisere alle gode krefter i kampen for det liberale demokratiet. Når Donald Trump ble valgt til president i USA, så kan selvsagt også Marine Le Pen bli president i Frankrike. Sist, men ikke minst, bør valget av Trump medføre en grundig refleksjon over hvordan vi som samfunn bedre kan ta innover oss de bekymringer som mange velgere har i møte med raske sosiale og økonomiske endringer. Hadia Tajik har et godt innlegg i Aftenposten (13.11), som flere av oss kunne lære av, ettersom hun genuint understreker betydningen av å lytte til folkelig bekymringer, noe som er en forutsetning for å forstå samtiden.
Én ting synes tydeligere enn på lenge: Med valget av Donald Trump kan vi ikke lenger ta det liberale demokratiet som en selvfølge.
Relatert
Man bør ikke lage regler for alt – og særlig ikke for ekstraordinær oljepengebruk
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
