Bistand og utvikling

KrF tilbake i manesjen

KrF har gått fra kvantitet til kvalitet og viser gode takter i den nye «utviklingsmeldingen». Nikolai Hegertun på Minervanett.no.

Nikolai Hegertun

Publisert: 6. oktober 2016

KrF har gått fra kvantitet til kvalitet og viser gode takter i den nye «utviklingsmeldingen».

Alt var liksom tilbake til normalen da KrF lanserte sin egen «stortingsmelding» om norsk utviklingspolitikk. Episenter og primus motor, Hilde Frafjord Johnson, ledet pressekonferansen med stødig hånd og var på fornavn med de fleste, vaflene var servert, og første spørsmål fra salen omhandlet selvsagt den såkalte informasjonsstøtten. Et øyeblikk var det som om rødgrønn og blåblå regjering aldri hadde hendt, og salen var i ferd med å bryte ut i «Kumbaya my lord».

Men verden har endret seg siden KrF sist satt med regjeringsmakt, og KrF har endret seg med den. I alle fall en god del.

Norges avtrykk i verden

KrF har forsøkt seg på en bred prosess og samlet opp mye god og fornuftig utviklingspolitikk. Norges politikk skal bli mer «samstemt for utvikling» ved bedre samordning og rapportering mellom de politiske institusjonene: regjeringen skal i større grad rapportere til Stortinget om konsekvensene av politikken den fører, departementenes samordning skal styrkes, og det skal innføres en ny instruks som på forhånd utreder følgene norsk politikk har for fattige land. Kort sagt skal Norges samlede avtrykk i verden registreres, måles og justeres til det beste for utvikling.

KrF vektlegger både skatt, handel og investeringer tungt, og deler slik sett sittende regjerings betoning av faktorerutenfor bistanden som avgjørende for utvikling og vekst. Så og si alle forslagene i investeringskapittelet omhandler oljefondet eller Norfund og etterlater liten tvil om hva KrF egentlig mener med «investeringer» på norsk.

Økt handel, men…

Det er først og fremst når KrF skriver om handel at man kan ane en viss ambivalens. KrF skiller ut de minst utviklede landene (de såkalte MUL) og fastholder at de skal få tollfrihet til Norge så lenge de er på bunnen. Men dette er land som fortsatt har svært begrenset mulighet til å dra nytte tollfriheten. Andre lavinntektsland som i større grad evner å eksportere skal fortsatt begrenses av kvoter. Fra et frihandelsperspektiv kan dette anses som en symbolsk gest overfor verdens fattige ettersom potensialet for fattigdomsreduksjon sannsynligvis er større her. En enda mer samstemt politikk for utvikling vil man trolig få hvis man tør å la fattige bønder, også i noe rikere land enn MUL-landene, utfordre norske produsentinteresser.

Meldingen sier dessuten nesten ingenting om hvordan en kan bidra til å få bukt med handelshindringene fattige land i mellom. Mens rike land handler klart mest med sine nærmeste naboer, utgjør handelen mellom afrikanske land forsvinnende lite av regionens handel. Proteksjonisme og andre handelshindre i fattige land rammer primært andre fattige land. Å styrke såkalt «sør-sør»-handel er derfor langt viktigere for utvikling og vekst enn handelen med Norge. Ifølge estimater fra WTO vil en fortsatt liberalisering av verdenshandelen medføre at utviklingslands økonomi vil vokse mellom to og tre ganger raskere enn dagens rike land i de neste tiårene. Økt proteksjonisme gir derimot utviklingsland en vekst på under halvparten av dette. KrF vil på sin side «arbeide for at utviklingsland kan bevare et næringspolitisk handlingsrom for å bygge opp sin hjemlige industri og økonomi». Handelspolitikk er ingen eksakt vitenskap, men i en tid der mange frykter økt proteksjonisme kunne KrF med fordel vært tydeligere på om de faktisk ønsker reell tilrettelegging for handel mellom fattige land.

Viktige reformer i bistanden

Hva gjelder bistanden, erkjente partileder Knut Arild Hareide under lanseringen at partiet lenge har vært kjent som et «kvantitetsparti», men at de nå ville gå i bresjen for å øke kvaliteten på norsk bistand. Og det er unektelig oppløftende å lese følgende i en KrF-melding: «Man er ofte mer opptatt av å utbetale penger enn å dokumentere hva pengebruken fører til». Jeg har selv skrevet om dette blant annet i dette notatet.

KrF følger dagens regjering på mange bistandsområder, for eksempel satsing på helse, utdanning, næringsutvikling, sårbare stater, klima og verdenshavene. Ønsket om å konsentrere norsk bistand er åpenbart også noe KrF deler med Solberg-regjeringen. Selv om dagens regjering har redusert antall land noe, har man ikke klart å øke innsatsen like sterkt i de 12 utvalgte «fokuslandene». KrF foreslår derfor en ny ordning med omtrent 20 «partnerland» som også skal få brorparten av budsjettet. Prinsippet er fornuftig: Det er viktigere å øke innsatsen i de få utvalgte landene enn å redusere i de mange landene som av formelle årsaker er registrert som «mottakere», men som i praksis utgjør en marginal del av bistanden.

Hva gjelder tematisk konsentrasjon av bistanden, kan det ved første øyekast se ut som om KrF gjør et drastisk og modig grep: Kun helse og utdanning skal være sektorene Norge prioriterer i det langsiktige utviklingssamarbeidet. Når meldingen videre utbroderer satsingsområdene blir det likevel klart at det fortsatt er et nokså rikholdig rom for ulike satsinger: jordbruk og matsikkerhet, klima og regnskog, miljø, fornybar energi, fred og forsoning, næringsutvikling, ungdom og innovasjon er også med. I tillegg er godt styresett, demokrati, menneskerettigheter, bærekraftsmålene, kvinner og likestilling «tverrgående prioriteringer» som skal gjennomsyre all bistand. Her skal jeg gi KrF all honnør for forsøket, men det kan fort hende at man med et slikt utgangspunkt får en vanskelig jobb med å konsentrere den vidtspennende bistanden. Det hadde vært enda mer interessant om KrF tegnet opp en visjon om hvordan en konsentrert bistand skal se ut om fem til ti år, og deretter identifiserte hvilke områder som får bli med videre, og hvilke områder som faktisk må avvikles på veien.

Langsiktighet og kontinuitet

Meldingens beste deler er dens vektlegging av langsiktighet og kontinuitet, samt forskning og kompetansebygging i bistanden. Her er KrF på linje med mye av fagkompetansen i Norad, som til alle tider har beskyttet prioriteringene så godt de har kunnet mot ulike politiske vinder. Meldingen er dessuten eksemplarisk på reformene som trengs i humanitær bistand, og i selve forvaltningen av norske bistandspenger.

Der meldingen står i fare for å virke «tradisjonell», er i behandlingen av norske sivilsamfunnsorganisasjoner. Selv om KrF kan beskyldes for å ha en noe apologetisk forståelse av bistandsorganisasjoner, er det ingen som betviler at sivilt samfunn er en helt sentral pilar for demokrati og ansvarliggjøring av politiske eliter i alle land. Det er likevel uklart hvordan KrF vil slanke bistandskjedens mange ledd, og sørge for at mest mulig av virksomheten skjer i utviklingsland. Det er liten grunn til å betvile at norske organisasjoner i det store og det hele klarer å forvalte pengene de får på en god måte, men gjennom en binding til de norske får man aldri testet ut om dette er den absolutt beste kanalen for å nå målene man har for sivilt samfunn i fattige land. Selv om man internasjonalt ser økende konkurranseutsetting innenfor bistanden, er det høyst tvilsomt om KrF vil la lokale og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner konkurrere fritt med de norske. At norske sivilsamfunnsorganisasjoner også skal være unnlatt konsentrasjon er dessuten å holde ulike kanaler for bistanden til ulike standarder. Når samme melding viser til hvordan organisasjoner som Redd Barna og Kirkens Nødhjelp har styrket sin kapasitet og tilstedeværelse gjennom konsentrasjon, kan dette virke litt rart.

Et annet punkt der man muligens kan betvile KrFs forståelse av feltet, er knyttet til spørsmålet om norske interesser versus de fattige landenes interesser. Meldingen er nemlig tydelig på at norske interesser skal vike for de fattiges interesser. Fattigdomsbekjempelse skal være fokus, uavhengig av norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. En kan godt være hjertens enig, men hvordan dette skal håndheves i praksis forblir et ubesvart spørsmål, ettersom de fattiges perspektiver og interesser nesten alltid har vært et uttalt mål for bistanden. Likevel har vi sett at norske interesser smyger seg inn på et utall kreative måter under dekke av kanaler, temaer, partnerskap, humanitære kriser osv. Og som nevnt er også norske interesser mer enn utenriks- og sikkerhetspolitikk, det er også innslag av hjemlige politiske interesser som kan begrense bistandens effektivitet.

Det er mye i meldingen som også regjeringen vil nikke anerkjennende til, og vi kan jo håpe at meldingen danner et grunnlag for tverrpolitisk konsensus fremover, og at den ikke blir utgangspunkt for en politisk basar mellom Høyre og Arbeiderpartiet frem mot valget.

Innlegget var publisert på Minervanett.no torsdag 6. oktober 2016.

Publisert: 10. oktober 2023