Utopiske ideer om likestilling
Høyresidens feminister har sluttet å bry seg om realiteter. Lars Gauden-Kolbeinstveit på Minervanett.no.
Publisert: 30. september 2016
VGs oppslag om at statsråd Sylvi Listhaug valgte jobben OG baby er tåpelig ifølge Mariette C. Bøe. Men hvis oppslaget er tåpelig er burde det også være tåpelig av Dagens Næringsliv å rydde forsiden for å slå opp at Torbjørn Røe Isaksen tok pappaperm.
På den ene siden skulle det bare mangle at det er fullt mulig for statsråd Sylvi Listhaug å kombinere jobb og barn (selv om statsrådsjobben er veldig spesiell). I så måte kan VGs oppslag virke irrelevant og tolkes i et spor hvor yrkesaktive kvinner møtes på en annen måte enn yrkesaktive menn når forholdet til familie og barn kobles inn. Men de som hevder at dette er helt irrelevant tar utgangspunkt i idealer som folk flest antagelig ikke kjenner seg igjen i.
Og VG er som kjent en avis for folk flest.
Kanskje en mor på Jæren som vurderer å gå ned i deltidsstilling lar seg inspirere av VGs oppslag og sier ”nei, jeg skal fortsette i jobben på fulltid. Barna trives i barnehagen og svigermors ideer fra bedehuset bryr jeg meg ikke om. Når Listhaug kan – kan jeg.” Eller kanskje hun tenker: ”Fint for Listhaug, men det passer ikke meg og vår familie”. På samme måte kan kanskje en far som er redd for latter på brakka la seg inspirere og ta pappaperm, når han ser at Torbjørn Røe Isaksen gjør det.
Jeg møtte flere ganger i min egen permisjon folk som lurte på hvordan det gikk i perm, og kanskje de spurte fordi jeg er mann? Men jeg har problemer med å se hvilke utfordringer det egentlig skapte for meg? Jeg klarte å skifte bleier selv om en eller annen bestemor lurte på om jeg kunne det. Dessuten tror jeg ikke de mente det så vondt. De gav meg også en form for anerkjennelse. For pappaperm kan jo også være stress.
Av og til virker det som kvinner med barn som for eksempel blir spurt om de skal gå ned til deltidsstilling (fordi de er kvinner) nærmest blir krenket. Men er det ikke av og til helt greit å spørre? Familieliv og jobb er jo vanskelig å kombinere. Og hvis en synes spørsmålet er så idiotisk: Hvorfor bry seg? Dessuten er det ikke nødvendigvis empirisk belegg for at kvinnelige og mannlige politikere blir behandlet så ulikt av mediene. Det har Maryam Iqbal Tahir skrevet godt om. Målet med likestilling bør uansett ikke være at menn og kvinner skal behandles helt likt, men som likeverdige.
Det dukker stadig opp nye ting som visstnok kvinner blir utsatt for – ikke menn. Det siste er såkalt mansplaining. Det virker som en del forkjempere for likestilling, og stadig flere feminister på høyresiden, har sluttet å bry seg om realiteter og snarere tar utgangspunkt i en idealverden hvor kvinner og menn er helt like. Det blir fort til en feminisme som folk ikke kjenner seg igjen i, og som derfor mister sin kraft.
Innlegget var publisert på Minervanett.no 29. september 2016.