Handel

Skyld ikke på globaliseringen

Økonomisk åpne grenser gir omstilling og kan gi økte inntektsforskjeller, men globalisering har fått ufortjent mye av skylden for forskjellene. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Steinar Juel

Publisert: 16. september 2016

«Globalisering» står ikke høyt i kurs nå. Økte inntektsforskjeller tilskrives ofte globalisering – altså frihandel, frie kapitalbevegelser og at arbeidskraft flytter over landegrensene. Populistiske bevegelser som vil stenge grensene og rive i stykker handelsavtaler har fått en oppslutning ingen hadde trodd var mulig.

Oppslutningen om Trump i USA er et eksempel på det. Det samme er flertallet for brexit i Storbritannia.16

Økonomisk åpne grenser gir omstilling og kan gi økte inntektsforskjeller, men globalisering har fått ufortjent mye av skylden for forskjellene.

Globaliseringen sies å ha begynt på 1980-tallet. Da ble det økonomiske samkvemmet over landegrensene liberalisert på bred front, kapitalreguleringer ble bygd ned, det indre markedet i EU ble født og det globale handelsregimet ble etterhvert styrket gjennom etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO).

På verdensbasis er inntektsfordelingen heller blitt jevnere enn skjevere etter at globaliseringen skjøt fart, viser en analyse fra tidligere verdensbankøkonom Branko Milanović.

Figuren viser veksten i realinntekten til ulike inntektsgrupper i verden. Kurven markert som «Opprinnelig» er utarbeidet av Milanović og viser veksten i realinntekten til ulike inntektsgrupper i verden i årene 1988–2008.

Denne figuren har vært brukt til å illustrere at globaliseringen har bidratt til realinntektsstagnasjon i den lavere middelklassen i de vestlige land. Tallene er basert på inntektsdata fra om lag 120 land, vel 90 prosent av verdens befolkning. Inntektstallene er oversatt til dollar, men en har brukt valutakurser hvor det er korrigert for kjøpekraftforskjeller landene imellom. Videre er det korrigert for inflasjon. Deretter har en delt inn personene i grupper ut fra inntektsnivå. Hver gruppe består av et antall som tilsvarer fem prosent av innbyggerne i de 120 landene. Første gruppe er de fem prosent som har lavest inntekt, andre gruppe de fem prosent som har nest lavest inntekt osv. I den rikeste gruppen, er de rikeste én prosent skilt ut fra det resterende fire prosent.

Størstedelen av verdens befolkning har hatt en realinntektsvekst på 50–80 prosent over de tyve årene med økende globalisering, slik figuren viser. Noen inntektsgrupper har stått stille, det er de helt fattige og en gruppe som omfatter prosentilene 75-90, det vil si nedre del av den fjerdedelen som ligger øverst på verdens inntektspyramide.

Hvem er disse taperne?

Jo, store grupper i Afrika, den øvre middelklassen i Russland og i Sentral- og Øst-Europa, samt middelklassen i Japan og i noen andre rike, vestlige land. Inntektssvikten i de tidligere kommunistlandene har lite med globalisering å gjøre og må tilskrives kommunismens sammenbrudd. Og for Japan var det boblesprekken tidlig på 1990-tallet som reduserte realinntektene til store grupper.

Inntektsvinnerne globalt er middelinntektsgruppene i Kina, i India og i andre fremvoksende asiatiske land, samt de helt rikeste i verden.

Tankesmien Resolution Foundation i Storbritannia publiserte denne uken en rapport hvor de trekker ut Kina, Japan og statene i tidligere Sovjet fra Milanovićs tall. De som da står igjen som verdens middelklasse, opplevde ikke stagnasjon eller fall i realinntektene (se den andre kurven i figuren). Tvert imot, de hadde en realinntektsvekst på rundt 40 prosent.

Resolution Foundations tall uten Kina, tidligere Sovjet og Japan viser fortsatt at de fattigste ikke opplevde noen realinntektsvekst, og at de helt rikeste hadde høyest realinntektsvekst. Men ellers har realinntektsveksten vært ganske lik for de ulike inntektsgruppene, 40 til 60 prosent.

Det er vanskelig å se noen klar sammenheng mellom globalisering og skjevere inntektsfordeling. Noen land har utnyttet de mulighetene åpne markeder ga til økonomisk utvikling og inntektsøkning for brede grupper. Kina er et skoleeksempel på det, og India kommer etter. Andre land har ikke greid det. Russland, Sør-Afrika, Nigeria, Argentina og Brasil er eksempler på det.

I noen av de rike landene er inntektsfordelingen blitt vesentlig skjevere, og realinntekten har stagnert for middelinntektsgrupper. Det gjelder først og fremst i USA. Norge og de andre nordiske land har ikke opplevd det samme.

Forskjellene må tilskrives gode eller dårlige offentlige institusjoner, samt politikken:

Omfattende korrupsjon, kameraderi og ledere som beriker seg selv, preger fremvoksende land som ikke har lykkes i en globalisert verden. De ville imidlertid ikke lyktes i en ikke-globalisert verden, heller.
Inntektsomfordelingsordninger via offentlige budsjetter, lav pris på utdannelse, kombinert med gode offentlige institusjoner og en fleksibel økonomi, preger de rike landene som har lykkes og samtidig unngått betydelig skjevere inntektsfordeling.

Det er forståelig at frustrasjonen er stor i flere land. Men den bør rettes mot egne ledere og institusjoner, ikke mot en økonomisk verdensorden som gir utviklingsmuligheter for dem som griper dem.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv 14. september 2016.