Totalitære og autoritære regimer

Arbeiderpartiets politiske pilegrimer

I 1974 var Arbeiderpartiet på besøk hos Kim Il-sung. Delegatene hadde få kritiske bemerkninger. Bør vi la oss sjokkere? Ikke nødvendigvis, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 8. september 2016

I 1974 var Arbeiderpartiet på besøk hos Kim Il-sung. Delegatene hadde få kritiske bemerkninger. Bør vi la oss sjokkere? Ikke nødvendigvis.

I 1974 reiste Arbeiderpartiet på delegasjonstur til Nord-Korea. Her fikk delegatene møte selveste Kim Il-sung.

Delegasjonen kom i stand etter lang tids kurtisering fra nordkoreanske myndigheter, deriblant besøk, korrespondanse, overrekkelse av Kim Il -sungs uendelige samling av verker, samt (for noen) vodkakvelder på den nordkoreanske ambassaden. Det hører også med til historien at AUFs landsmøte hadde vedtatt full støtte til Nord-Korea, med krav om at norske myndigheter skulle bryte all kontakt med sør.

Noe motvillig ble det omsider besluttet å sende en delegasjon under ledelse av stortingsmann og tidligere finansminister Ragnar Christiansen. Med på tur var også sentrale folk fra partiet, fagbevegelsen, A-pressen og Olav Boye som var organisasjonssekretær i AUF.

Politiske pilegrimer

Delegasjoner til ufrie stater er i utgangspunktet lite oppsiktsvekkende. Slike reiser kan ha ulike og aktverdige formål. Men innen den type reisevirksomhet finnes en egen genre som var særlig utbredt under den kalde krigen, nemlig det vi kan kalle politiske pilegrimsreiser.

De politiske pilegrimene reiste for å få bekreftet myten som hang på veggen (f. eks Mao eller Castro), ikke for å oppdage verden. De lot seg dupere av regimenes egne representanter. De reiste til brutale diktaturer, men så land som flommet over av melk og honning. Arbeiderpartiets delegasjon til Nord-Korea må dessverre betraktes som pilegrimsreise mer enn et forsøk på å forstå den totalitære statens anatomi.

Hvorfor omtale turen som en pilegrimsreise? Det er i grunnen ganske enkelt, nemlig ved å undersøke hva delegatene hadde å fortelle da de kom hjem.

I Ragnar Christiansens omtale av reisen i egne memoarer (2006) skriver han om å bli vist rundt på skoler, barnehager og boliger hvor alt tilsynelatende var på stell. Christiansen er ikke ukritisk, og reflekterer (i ettertid) over at det som ble vist frem også kunne være kulisser. Samtidig er det noe unnvikende over det hele. Det virker som om Christiansen forsøkte å gjøre det beste ut av det og gradvis lot seg imponere. Delegasjonslederen kan neppe ha vært uvitende om at det norske innslaget ville være en fjær i hatten for det nordkoreanske propagandamaskineriet. En begrunnelse for hvorfor de i det hele tatt var til stede og til hvilket formål er fraværende. Uansett ser det ikke ut til at Christiansen skrev noe i offentligheten etter at han kom hjem.

Den elskede leder Kim Il-sung

Det gjorde derimot AUFs Olav Boye. Reisebrevet hans i AUFs medlemsavis Arbeiderungdommen høsten 1974 fremstår fullstendig ukritisk, for ikke å si apologetisk, blottet for kritisk distanse. Her kan vi lese om «Den høyt elskede og respekterte leder Kim Il -sung». Selv om persondyrkelsen av Kim Il -sung kunne virke «latterlig» på utenforstående, mente Boye at denne må forstås på nordkoreansk vis: «Sangene til barn i skoler og barnehager, utsagn fra arbeidere og industriarbeidere, soldatenes og ungdommens demonstrasjon på nasjonaldagen, 9. september, og forestillingen i Folkets store teater, bar preg av en voldsom begeistring og tillit til Kim Il -sung.»

Boye så industri og kollektivbruk som «virket meget bra». Alt fremsto som «velorganisert og nøye planlagt», som han skrev. Et understatement, vi noen hevde. Det Boye så var «Juche-tanken satt ut i praksis» (Kim Il sungs hjemmesnekrede ideologi med ingredienser fra koreansk konfutsianisme, militarisme og kommunisme). Boyes reisebrev bærer ellers ingen betraktninger om et undertrykkende styresett (som han derimot kritiserer Sør-Korea for) eller refleksjoner over hva de har blitt vist og om det er troverdig.

Til delegasjonens forsvar finnes noen formildende omstendigheter. Nord-Koreas økonomi var langt bedre enn i dag (subsidiert av Sovjet og Kina), samtidig som Sør-Korea var i en elendig forfatning, også med et autoritært regime. Ute i verden «raste» Den kalde krigen, som førte til ideologisk blindhet i flere leire. Vietnam-krigen, kuppet i Chile og andre forhold spilte selvsagt inn.

Men det fremstår allikevel surrealistisk at en sosialdemokratisk delegasjon ikke maktet å mobilisere kritiske inntrykk av et totalitært system. Det manglet ellers ikke på kjennskap til kommunismens forbryterske karakter. Delegasjonen tilførte ikke reisen noe som helst av demokratisk legitimitet.

Spørsmålet er om folk bør la seg sjokkere over dette? Svaret er nok heller et nja.

Jagland og Gerhardsen

Jeg har gått gjennom Arbeiderungdommen fra 1974. På dette tidspunktet var Bernt Bull formann for AUFs internasjonale utvalg. Bull hadde fartstid som leder av ungdomsavdelingen til Norsk-Sovjetisk Ungdomssamband. AUF var tilsluttet flere internasjonale sosialistiske organisasjoner hvor også kommunistiske ungdomsbevegelser, blant annet sovjetiske Komsomol, var medlem.

Samarbeidet var ikke ukontroversielt. I Danmark og Sverige hadde de sosialdemokratiske ungdomsforbundene trukket seg ut. Men AUF ble.

I 1974 sendte AUF en delegasjon til Komsomol i Moskva, med blant annet Thorbjørn Jagland og Rune Gerhardsen. I Arbeiderungdommens referat blir det understreket at på tross av uenighet om arbeidslivsprinsipper, som AUF mente var for konkurranseutsatt (!), var det full enighet om enhetsskolen: «AUF og Sovjet fører altså felles kamp for å oppnå et bedre utdanningssystem for all ungdom, og viser klart at enhetsskoleprinsippet ikke er noen reform ‘etter kapitalens ønsker’, som enkelte her i landet vil ha det til.» Referatet inneholder ingenting om andre kritikkverdige forhold i Sovjet eller om dette ble diskutert.

Samme år deltok AUF på studentpolitisk konferanse om fred og sikkerhet i Bucuresti og Verdenskvinnekonferansen i Moskva. Også rapportene fra disse er ribbet for virkelig systemkritikk.

Da AUF var på offisielt besøk i Sovjet i 1976, skrev Sigbjørn Johnsen reisebrev i Arbeiderungdommen, der han hevdet at en politisk suspekt Solsjenitsyn ble brukt av «reaksjonære krefter i vårt eget land når det gjelder ensidig å trekke fram negative sider ved det sovjetiske samfunn». Videre mente Johnsen at «det kommunistiske systemet er ikke så perfekt at det ikke kan forbedres. Og en prosess mot det bedre må starte ute blant folket – og også ende der gjennom at folket selv satte disse ting ut i livet.»

Historiens glemsel

Olof Palmes sagnomsuste opptreden i Havanna i 1975, der han sammen med Fidel Castro hyllet det cubanske diktaturet opp i skyene, har vært et debattema i den svenske offentligheten i årtier.

Historien lider som kjent av relativt dårlig hukommelse. Ikke bare når partihistorien presenteres av sentrale folk i Arbeiderpartiet, men også i den «kollektive bevissthet».

Selv om Arbeiderpartiet i dag fremstår som et sosialdemokratisk og ikke et sosialistisk parti, har prosessen dit vært både krevende og kronglete. Det var først på 1980-tallet partiet fullt ut aksepterte kapitalisme som del av det liberale demokratiet, og ikke som en overgangsfase på veien mot sosialismen. Under denne prosessen var det kanskje ikke merkverdig at enkelte svermet om sosialistiske udemokratiske regimer, all den tid sosialisme kun eksisterte i ufrie land.

I vår kom historikeren Eirik Wig Sundvall ut med boka Gerhardsens valg. Her følger vi Einar Gerhardsen og andre sentrale folk i arbeiderbevegelsen i en tid hvor partiet går fra å være steinharde troende i Den kommunistiske internasjonale til å ta steget over til sosialdemokratiet.

Etter krigen var det forhandlinger mellom Arbeiderpartiet og NKP om sammenslåing. Gerhardsen var lenge relativt åpen for strategisk tilknytning til Sovjet, før internasjonale begivenheter gjorde at flertallet i partiet fikk øynene opp og Gerhardsen holdt sin berømte tale på Kråkerøy i 1948. Her ble endelig punktum for innflytelsesrike Sovjet-svermerier i Arbeiderpartiet satt. Men partiet (og særlig AUF) skulle i mange år fremover bære preg av indre strid og avskallinger, som dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961. Stridsspørsmålene hadde ofte utgangspunkt i kontakter med sosialistiske stater og hjemlig ideologisk gradbøyning av sosialismen.

Enkelte tilbakefall

Selv om sosialdemokratiet forlot den doktrinære sosialismen for lenge siden, har allikevel det ideologisk-historiske slektskapet materialisert seg med jevne mellomrom.

Så sent som i 2008 fikk vi en oppvisning i den historiske og ideologiske ulyden som har preget deler av Arbeiderpartiet, da statsminister Jens Stoltenberg holdt middagstale for den vietnamesiske diktatoren Nguyen Minh Triet på Akershus Slott: «Mitt første politiske arbeid var i en studiesirkel om Vietnam i Majorstua Ruseløkka FNL-gruppe. Jeg var også med i teatergrupper, og sang sanger mot krigen i Vietnam. Lite visste jeg at jeg nærmere førti år senere skulle være vert for Vietnams president.»

Kanskje er det også interessant at Arbeiderpartiet fremdeles samles til 1. mai-feiring på Youngstorget med NKP, Tjen Folket og andre antidemokratiske fraksjoner. At Jonas Gahr Støre holder tale med vaiende faner med hammer og sigd i forgrunnen er et merkelig skue. Det er ikke vanskelig å se komikken i det.

Men det er samtidig både kulturhistorisk interessant og ideologisk utfordrende. Noen av disse historiske og ideologiske «etterslengerne» fortjener grundigere drøftelse.

Kronikken var publisert i VG tirsdag 6. september 2016.

Publisert: 10. oktober 2023