Du vet hva som er sant
Det som er sant, kan i mange tilfeller være frigjørende for både den som holder sannheten skjult og den sannheten skjules for. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Minervas spalte filosofen.
Publisert: 10. juni 2016
«Du veit lika godt som meg: sannheten e ikkje någe å leida itte, den kjeme dinglande», synger Tønes i visen «Min venn». Visesangeren fra Sokndal tolker sannhet som noe som har en egen kraft og noe vi ikke kan løpe fra. Det har han nok mye rett i, men denne ideen om sannhet er også naiv og fremmed for makt. Vi mennesker frykter ofte sannheten, og derfor bruker vi makt til å hindre at den blir avslørt. Maktmisbruk var noe filosofen John Stuart Mill var notorisk redd for. Det var blant annet derfor han forsvarte ytringsfriheten så kompromissløst. Mill mente at sannheten ikke i seg selv har en slik kraft at den nødvendigvis vil vise seg. Det er et av argumentene Mill begrunner ytringsfriheten med. Ytringsfrihet skal på den ene siden avsløre hva som er sant og på den andre siden tvinge oss til stadig å begrunne sannheten. For eksempel er menneskeverdet noe vi på mange måter tar som en gitt sannhet, men denne sannheten ivaretas ikke bedre ved å forby for eksempel rasistiske ytringer. Ikke fordi rasistiske ytringer er et gode i seg selv, men de kan tvinge oss til argumentere for hva som er sant og begrunne det: alle mennesker er like mye verd.
Tønes og Mill står likevel ikke så langt i fra hverandre. Tønes treffer noe vi selv erfarer og vet. Han synger: «Du veit lika godt som meg». Vi trenger ikke å lete, vi vet hva som er sant, men vi lar være å snakke om det for å unngå et ubehag, eller for å skåne. Likevel kommer sannheten som regel dinglende likevel fordi det vi sier, eller lar være å si, ikke henger sammen med handlingsmønsteret vårt. Om det som er sant bør opp i dagen og luftes, kommer an på situasjonen. Noen ganger kan en gjensidig forståelse av å unngå å snakke om ett tema være en fordel og handle om å vise andre respekt eller godta ulike sosiale roller, andre ganger handler det om manglende tillit og maktforhold.
Ordtaket «det man ikke vet, har man ikke vondt av» er mer naivt enn ideen om at selv enhver hvit løgn er utilgivelig. Holdningen er etisk problematisk fordi den ikke holder sannheten som et ideal. Det er vondt ikke å vite fordi det er vondt å legge merke til at det er noe som holdes skjult – noen man ikke vet. Ofte er det ikke gode nok grunner til å skjule sannheten. Det som er sant, kan i mange tilfeller være frigjørende for både den som holder sannheten skjult og den sannheten skjules for. En far som unnlater å fortelle sine barn hvem farfar var, gjør ofte sine barn en bjørnetjeneste. Samtidig kan det å rope ut sannheten for å være rettskaffen føre galt av sted. Enhver bør forvalte sannheten med klokskap, men denne klokskapens tvillingbror er ofte hykleriet.
Frykten for Gud har ikke alltid bare kommet av kirkers moraliserende og autoritære tone. Det kristne kravet om sannhet smerter. Da er det lett – som en hykler – å avfeie kristen etikk for å være moralistisk.
Innlegget er trykket i Minerva 02 2016 i Gauden-Kolbeinstveits spalte ”filosofen”.