Økonomisk politikk

Revidert borgerlig disiplin

De siste statsbudsjettene er for ekspansive og viser at regjeringen ikke prioriterer godt nok, i kontrast til hva de borgerlige partiene bar bud om før valget i 2013. Lars Gauden-Kolbeinstveit på Minervanett.no.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 26. mai 2016

De siste statsbudsjettene er for ekspansive og viser at regjeringen ikke prioriterer godt nok, i kontrast til hva de borgerlige partiene bar bud om før valget i 2013.

Et helt sentralt argument fra de borgerlige partiene før valget i 2013 var at den rødgrønne regjeringen brukte for mye oljepenger, og at de i alt for høy grad brukte oljepengene på offentlig forbruk. De borgerlige partiene med Høyre i front sa at «Handlingsregelen for bruk av oljeinntektene skal ligge fast, men bruken av pengene skal vris mot investeringer i kunnskap, infrastruktur, miljøteknologi og vekstfremmende skattelettelser.» (Høyres program for 2013-2017)

Bruken av pengene skulle altså vris, noe antagelig mange lilla velgere med sympati for Arbeiderpartiet, men antipati for det rødgrønne prosjektet, støttet. Problemet er at pengebruken på de siste statsbudsjettene ikke vris, som er et annet ord for å prioritere. Regjeringen kan vise til at en økt andel av budsjettene går til både investeringer i infrastruktur, kunnskap og satsing på skattelette, men det kommer i streng forstand ikke av prioriteringer som ville betydd at det offentlige forbruket økte i et mindre tempo. Alt øker – alle skal få.

Før «tvang» handlingsregelen politikere til å være disiplinerte, men på grunn av den enorme veksten i oljefondet har handlingsregelen blitt alt for vid, og dens «tvang» virker ikke like disiplinerende. Det er lenge siden det var strengt nødvendig å forsvare handlingsregelen i politiske debatter, fordi det er blitt så lett å holde seg innenfor den, men denne trenden vil ikke fortsette lenge. I et nylig utgitt Civita-notat viser samfunnsøkonom Haakon Riekeles at hvis vi viderefører en vekst i oljepengebruken på nivå med snittet de siste tre årene, vil 2021 være det siste året hvor oljepengebruken som andel av BNP kan øke – gitt at vi ikke skal bryte handlingsregelen. Veksten i de siste tre årene har gitt en budsjettimpuls på 0,6 prosent i snitt. Budsjettimpulsen er endringen i det strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet som andel av trend-BNP for fastlands-Norge. I Revidert nasjonalbudsjett er budsjettimpulsen så høy som 1,1 prosent. Det regjeringsoppnevnte Thøgersen-utvalget anbefaler en budsjettimpuls som er mye lavere: 0,15 prosent.

Det er ikke lenge til 2021, og et nytt press på handlingsregelen vil da sannsynligvis oppstå. Lav oljepris og lav avkastning i Oljefondet tyder på at fondet reelt vil bli mindre hvis ikke bruken av oljepenger bremser opp. Det fordrer en helt annet vilje til finanspolitisk prioritering enn vi ser i dag. Det er gode grunner til å bruke oljepenger på skattelette eller infrastruktur, men da må dette prioriteres. Siden handlingsregelen ble innført, har store deler av de ekstra pengene som blir tilført statsbudsjettet fra oljefondet, gått til økt offentlig forbruk. Svært lite har gått til skattelette, men det betyr ikke at det er lurt bare å gjøre begge deler. Det man burde prioritere, er mindre vekst i offentlige utgifter og velferdsreformer som for eksempel kutt i sykelønn. Det kunne redusert offentlige utgifter betydelig og gitt rom for flere skattelettelser innenfor ansvarlige rammer. En slik prioritering ville gjort skatteøkninger i fremtiden – som sannsynligvis kommer på grunn av eldrebølgen – mindre skadelige for økonomisk vekst.

Det kan virke som stemmer på høyresiden i norsk politikk og samfunnsliv utviser litt overdreven finanspolitisk selvtillit. Økonomistyring og budsjettdisiplin er vanligvis honnørord på høyresiden, men historisk har finanspolitisk disiplin vært vanskelig for den. Willoch stilte i sin tid som statsminister kabinettspørsmål og gikk av, da han ikke klarte å skaffe borgerlig flertall for strammere finanspolitikk.

Noen av tiltakene i revidert budsjett kan forsvares som tiltak mot ledighet, men så må en samtidig spørre seg hvor mange nye private arbeidsplasser som skaper verdier som vil etableres, versus nye offentlige arbeidsplasser som ikke gir de samme verdiene.

Likevel kan ikke lilla velgere som stemte på Solberg i 2013 finne så mye trøst i opposisjonen. Arbeiderpartiet forsøker å ri to hester på en gang og sier at regjeringens tiltak er for sene og ikke målrettede nok. Samtidig sies det, med rette, at oljepengebruken er for høy og kan gi økt rente og styrket krone, noe som kan skade eksporten og gi økt ledighet. Men at opposisjonen vingler og motsier seg selv, gjør ikke regjeringens økonomiske politikk mer ansvarlig. Samfunnsøkonomer med sympati for budsjettdisiplin, vet at det er realitetene som teller. Politisk spinn og retorikk har aldri ført et budsjett i balanse.

Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 25. mai 2016.