Nyliberalisme på norsk
Staten er stadig mer til stede i våre liv, skriver Kristin Clemet i Morgenbladet.
Publisert: 13. mai 2016
Det pågår for tiden en debatt i Morgenbladet om nyliberalisme, og om hvordan begrepet skal forstås, mellom Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen på den side og Torbjørn Røe Isaksen på den annen. Men hvordan skal egentlig begrepet forstås på norsk?
Boken «Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet» (2007) er resultat av et større prosjekt ved Universitetet i Oslo. 27 akademikere, med ulikt politisk ståsted, har bidratt til boken, som tar for seg nyliberalismen som teoretisk idé og de konsekvensene den har fått i Norge.
Begrepet «nyliberalisme» er interessant, fordi det stort sett bare brukes av de som er kritiske til det de mener er nyliberalistisk. Ofte brukes begrepet som et skjellsord. I den grad begrepet gis et innhold, snakkes det ofte om demontering av velferdsstaten, om markedskreftenes frie spill og privatisering.
Forfatterne fra UiO foretok en omfattende gjennomgang av litteraturen om nyliberalisme, men fant bare noen få eksempler på at nyliberalismen blir positivt omtalt. Selv falt de ned på en definisjon, i to varianter, som bygger på den moderate delen av den kritiske litteraturen:
En smal definisjon av nyliberalisme innebærer at statens eneste legitime rolle er å sikre det enkelte menneske frihet, og at staten derfor bør være minst mulig. I så fall vil en gitt politikk bare ha nyliberalistiske trekk, dersom den flytter grensen mellom offentlig og privat sektor i privat sektors favør.
Med en slik definisjon vil antagelig ingen norske politikere kvalifisere for betegnelsen nyliberalist. De fleste vil likevel ha stilt seg bak reformer med nyliberalistiske trekk. Ett eksempel kan være overføring av posttjenester til butikk.
En vid definisjon legger vekt på at det også er nyliberalisme, dersom det offentlige henter inspirasjon og ideer fra private virksomheter. Med en slik definisjon vil antagelig alle norske politikere fortjene betegnelsen nyliberalist. En rekke små og store reformer i offentlig sektor henter inspirasjon fra privat sektor.
Det er godt belegg for å si at Norge har gjennomført færre nyliberale reformer, og at de har vært mindre ideologisk motivert, enn de har vært i mange andre land. Men også i Norge har det skjedd store endringer siden reguleringsøkonomien kjørte seg fast på slutten av 1970-tallet: En rekke markeder, som for eksempel kredittmarkedet, boligmarkedet, energi-, post- og telesektoren, er deregulert og liberalisert. Mange offentlige virksomheter har fått nye organisasjons- og tilknytningsformer. Og vi er blitt medlem av det indre marked – med fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og kapital. Tidligere finansråd og sentralbanksjef, Svein Gjedrem, mener at vi på 1980- og 90-tallet fikk et «helt nytt økonomisk system», og at dette har tjent oss meget godt. Det har vært en gullalder for Norge siden.
Nyliberale reformer har også fått stor betydning internasjonalt. Migrasjon, handel og utenlandsinvesteringer har ført til mer velstand og høyere levealder i mange utviklingsland. Millioner av mennesker har arbeidet seg ut av fattigdom og inn i middelklassen.
Baksiden av medaljen har vært at verdens rikeste land har fått økt konkurranse fra land og mennesker som er fattigere enn oss. Det tvinger oss til omstilling, og det er ikke alltid lett. Økt økonomisk likhet mellom mennesker og land globalt, har bidratt til økt ulikhet lokalt. Det har ikke vært lett å unngå, men forskjellene er store: Mens ulikheten i Norge fortsatt er relativt liten, har den økt kraftig i USA. Nå vil mange, både på ytre høyre og venstre fløy, reversere reformene og ha mindre samkvem, handel og samarbeid med andre land. Men nyproteksjonismen vil bare tjene de store og sterke. Det er ikke en farbar vei, hverken for små eller fattige land.
Forfatterne av UiO-boken ble overrasket over noen av funnene de gjorde. De måtte blant annet konstatere at det ikke har skjedd noen store privatiseringer av betydning i Norge. Overraskelsen er kanskje en illustrasjon på den blindflekken som preger mange av kritikerne av de nyliberale reformene: På den ene siden tror de at privatiseringen er mer omfattende enn den er. På den annen side ser de ikke hvordan staten har vokst i den samme perioden.
Offentlig sektor og velferdsordningene våre har nemlig fortsatt å ese ut i hele den nyliberale perioden. Staten er nå dypt engasjert, ikke bare i de egentlige statsoppgavene og i velferdsstaten, men også i sivilsamfunnet og store deler av næringslivet. Enkelte oppgaver er «outsourcet», men mange oppgaver er også «insourcet». Og staten er stadig mer til stede i våre liv: Mens barndommen før var et privat anliggende, er nå alle barn i institusjon fra ett års alder. Og kulturlivet og frivillige organisasjoner, som skulle befinne seg i det viktige sivilsamfunnet mellom staten og markedet, bruker mye tid og krefter på å sikre seg finansiering fra offentlige budsjetter. Innenfor bistandsfeltet er den offentlige finansieringen nå så omfattende at organisasjonene fremstår som rene håndlangere for skiftende politiske flertall. Utviklingen viser at offentlig sektor har problemer med å legge fra seg oppgaver.
Den nyliberale epoken i Norge er altså preget av to parallelle utviklingstrekk: Staten har trukket seg tilbake ved at den har overlatt beslutninger om tilbud og etterspørsel etter private varer og tjenester til markedet. Men staten har også ekspandert ved at offentlige budsjetter og ansvar har vokst. Staten er nå mindre opptatt av telefonkøene og mer opptatt av barnehagekøene.
For noen år siden skrev Bent Sofus Tranøy boken «Markedets makt over sinnene».
Om noen tok seg bryet med å skrive boken «Statens makt over sinnene», ville nok den også skape debatt.
Innlegget var publisert i Morgenbladet fredag 13. mai 2016.