De gode intensjoners politikk
Kampen mot røyking er viktig ut fra folkehelsebetraktninger. Det er likevel grunn til å spørre om norske myndigheter nå er i ferd med å gå lenger enn vi bør akseptere i et liberalt samfunn. Torstein Ulserød og Morten Kinander i Dagbladet.
Publisert: 11. mai 2016
Kampen mot røyking er viktig ut fra folkehelsebetraktninger. Det er likevel grunn til å spørre om norske myndigheter nå er i ferd med å gå lenger enn vi bør akseptere i et liberalt samfunn.
Helserisikoen ved tobakksbruk, og da først og fremst røyking, er veldokumentert. Det er derfor legitimt med reguleringer for å begrense skadepotensialet. Mange vil kanskje også støtte en målsetning om et tobakksfritt samfunn, som i følge tobakksskadeloven er det langsiktige målet med tobakkspolitikken. Men kanskje ikke for enhver pris, og særlig ikke når effekten av nye inngripende reguleringer må forventes å være beskjeden. Helsemyndighetenes forslag til nye restriksjoner på tobakksomsetning gjør det relevant å spørre om vi nå er i ferd med å nå en grense for hva som er meningsfullt og rimelig.
Regjeringen, med helseminister Bent Høie i spissen, arbeider nå for å få innført krav om standardiserte tobakkspakninger, og et lovforslag ventes i løpet av våren. Standardiseringen går i all enkelhet ut på at alle tobakkspakker skal være utformet etter samme standard, og denne standarden skal være såkalt ”plain”, dvs. ikke være innbydende eller smakfull på noen måte. Forslaget innebærer at alle tobakkspakninger – også for snus, sigarer og pipetobakk – skal være like, og ha en mørkegrønn farge, den antatt mest frastøtende fargen. Produsentlogoer, merkeangivelser og andre særtrekk skal forbys. Forbrukerne får anledning til å skille merkene fra hverandre kun ved en nøytral og likt utformet produsentangivelse.
Dette vil åpenbart være et dramatisk inngrep i etablerte varemerkerettigheter. I tillegg til å utgjøre store kommersielle verdier, har varemerkene verdi for forbrukerne når de skal orientere seg blant forskjellige produkter. Disse verdiene må vurderes i lys av at tobakk stadig er en lovlig vare. Selv om røyking er en særs skadelig aktivitet, er det også en rekke andre lovlige produkter som udiskutabelt har svært negative helseeffekter, hvorav alkohol er det mest åpenbare. Det er imidlertid ingen eksisterende eller foreslåtte begrensninger på alkoholomsetning som kan sammenlignes med den tobakksreguleringen som nå foreslås.
Produsentenes varemerkerettigheter nyter vern etter flere av Norges internasjonale forpliktelser. For at inngrep i slike rettigheter skal være lovlige, må inngrepene være forholdsmessige, og det må kunne vises til sannsynlige samfunnsmessige positive effekter av tiltaket. Bevisbyrden ligger altså på Regjeringen. I et Civita-notat som publiseres i dag, har vi gjennomgått de mest relevante rettslige innvendingene. Samlet sett avtegner det seg et bilde av et problematisk lovforslag, som er for dårlig begrunnet, både rettslig og saklig.
I Helsedepartementets høringsnotat sies det en hel del om forskningen som er gjort på effekten av standardiserte pakninger. Det nærmeste man kommer noen form for dokumentasjon på at tiltaket er egnet til å nå det overordnede målet, nemlig redusert forbruk, er at ”den totale mengden av studier er tilstrekkelig til å kunne trekke konklusjoner om at tiltaket vil kunne ha effekt på rekruttering av unge til tobakksbruk.” Den samlede forskningen har altså ikke kunnet sannsynliggjøre at det blir noen effekt overhodet.
Det må også påpekes at det ikke er noen studier som har forsøkt å påvise effekten av standardisering på snusforbruket. Det går ikke an å slutte uten videre fra studier av røyking til effekten av standardisering på snusforbruket. Forslaget om å ramme snus på nøyaktig samme måte som røyking fremstår i det hele tatt som tynt begrunnet. Det er usikkert hvilken helserisiko bruk av snus innebærer, men det er klart at det dreier seg om helseskader i en helt annen grad enn risikoene knyttet til røyking. I lys av dette er det unyansert når Regjeringen har som utgangspunkt at ”tobakksvarer (..)er sterkt helseskadelige uansett bruk” (vår uth.). Påstanden kan trolig diskuteres når det gjelder røyking. Når det gjelder snus er det vanskelig å se at Regjeringen har noe saklig grunnlag overhodet for å hevde dette. Videre fastslås det i høringsnotatet at ”det finnes ingen nedre sikker grense for tobakksbruk annet enn totalavhold.” Dette er en ”risikovurdering” som ikke egner seg som reguleringsprinsipp. Hvis det eneste akseptable er ”en nedre sikker grense”, altså null risiko, vil det måtte kreves ”totalavhold” på svært mange områder.
Dette er også en tilnærming til risiko som vitner om en sterk tro på muligheten for å kunne regulere bort laster, og som stenger for å se veksten i snusbruk som noe positivt når denne ses i sammenheng med nedgangen i røyking, noe som samlet må gi en positiv effekt.
Tobakksbruk er allerede strengt regulert. Det er blant annet svært høye avgifter, reklameforbud, helseadvarsler på pakninger, forbud mot å røyke i lokaler hvor allmennheten har adgang og forbud mot å vise frem varene i butikk. Selv om det neppe er et en-til-en forhold mellom streng regulering og nedgang i forbruk, er det all grunn til å tro at reguleringer har en effekt. Omfanget av røyking er i alle tilfeller kraftig redusert de senere årene. Utviklingen går altså klart i riktig retning.
Likevel bruker helsemyndighetene stadig mye ressurser på å finne på nye reguleringer. Høringsnotatet om standardisering viser at man nå nærmer seg et detaljnivå i reguleringene som begynner å bli påtakelig. Departementet har for eksempel merket seg at noen snusprodukter har ”utradisjonell design”, hvilket skaper bekymring. Og i høringsnotatet bes det om innspill ”på om det er behov for ytterligere standardisering, herunder av snusboksene og snusporsjoners størrelse”, og om det er ”behov for” at det pålegges at snusbokser må ha rette kanter. Det er grunn til å spørre om det er hensiktsmessig at en stor mengde byråkrater og politikere bruker tid og ressurser på å foreslå, utrede og – hvis de får det som de vil – gjennomføre denne typen detaljreguleringer. Alt basert på et forskningsgrunnlag som ikke gir håp om noe mer konkret enn at nye tiltak ”vil kunne ha en effekt”, i betydningen av at man ikke kan utelukke en slik effekt.
Forslaget om standardisering av tobakkspakninger fremstår som svakt begrunnet når det gjelder effekten, nødvendigheten og forholdsmessigheten når det gjelder røyking, og nærmest direkte meningsløst når det gjelder snus. Selv om intensjonene er gode, bør Stortinget sette ned foten mot dette forslaget i kampen mot tobakken.
Kronikken var publisert i Dagbladet tirsdag 10. mai 2016.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.