Ideer

Den gode hyrde

Det Fugelli implisitt hevder, er at borgerlige gjennomslag i politikken fører til død og fordervelse, og at bare sosialdemokratiet kan redde oss fra fortapelse. Gitt et slikt verdensbilde kan man spørre seg om demokratiet i det hele tatt har noen hensikt. Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 6. mai 2016

I et mangfoldig samfunn finnes mange fellesskap, og det er lurt å ha som utgangspunkt at de fleste av oss ønsker det beste. Det er ikke oppsiktsvekkende å hevde at fagbevegelsen og 1. mai har et inkluderende potensial, slik Per Fugelli gjør i sin kronikk i VG (30.4). Men da bør det nesten være en forutsetning at den er rimelig inkluderende. Sannheten er at 1. mai -markeringene rundt i landet aldri har vært så lite inkluderende som i dag. Det er dagen for de mest radikale parolemalerne og reflekterer det noen ganske få prosent av befolkningen stiller seg bak. Det er i og for seg greit nok. Et fellesskap kan være stort og det kan være lite. Men å forestille seg at paroler mot EØS bidrar noe særlig til å forhindre terror fremstår ikke særlig realistisk.

Det er viktig å være på vakt mot oppblomstring av islamistisk radikalisme og høyreekstremisme. Det er ikke sikkert at vi kan begrense den ved utelukkende å vende skylden mot oss selv. Eller å deklamere at for lite sosialdemokrati fører til at unge sinte muslimer og høyreradikale går amok. Slik er det selvsagt ikke. Jihadismen er en internasjonal bevegelse, og bomber smeller av i alle verdensdeler. Høyreekstremister marsjerer over hele Europa. Hovedårsaken er neppe mangel på sosialdemokrati. Unge menn (og noen kvinner) sitter klistret til sosiale medier og sluker konspirasjonsteorier. Det er knapt noe sted i Vest-Europa hvor det finnes så mange høyreradikale i relative tall som i hypersosialdemokratiske Sverige.

Fuggeli skriver at radikalisering er ”sosialmedisinske mangelsykdommer”. Det er nok et stykke på vei riktig. Men for den som har lest litt historie, er ideologiens og ekstremismens gjennomslagskraft langt mer sammensatt en det Fugelli hevder. Da det gikk riktig galt i mellomkrigstidens Tyskland, kunne verken sosialdemokratene, fagbevegelsen eller de intellektuelle stoppe fascismens karismatiske galopp. Weimar bukket som kjent under fordi det fantes for mange fascister og kommunister og for få demokrater. Det bør Fugelli merke seg.

For det Fugelli implisitt hevder, er at borgerlige gjennomslag i politikken fører til død og fordervelse, og at bare sosialdemokratiet kan redde oss fra fortapelse. Gitt et slikt verdensbilde kan man spørre seg om demokratiet i det hele tatt har noen hensikt.

Fugellis tanker om inkludering og fellesskap er lastet med kontradiksjoner. ”Hvert menneske skal få utvikle seg som sin egen original”, skriver han, men skisserer samtidig en politisk forestillingsverden av protagonister og antagonister. Som sosialmedisiner har Fugelli vært dyktig til å fremelske utkaster og annerledeshet, men når det gjelder politikk (som tross alt er særdeles viktig), går han motsatt vei og smeller igjen døra:

Den som vil andre vel, bør være sosialdemokrat og gå i 1. mai tog. Det underliggende budskap er at veien til gode gjerninger er politisk determinert, da vil du andre mennesker godt. I praksis er det ikke bare det inkluderende fellesskapet Fugelli forfekter, men like mye et utenforskap basert på politiske fordommer. Eller som Fugelli tidligere har uttrykt det: ”Rød er en varm farge. Blå er kald.” (Dagbladet 14.2.13)

Filosofen Isaiah Berlin mente at verdipluralisme er frihetens hjørnestein. Mennesker etterstreber ulike mål, til tider også uforenlige. Han hevdet også at ideologier som forfekter endelige mål og snevre sannheter om godhet, er en trussel mot frihet. Når man er enige om målene, gjenstår bare spørsmål om midler, mente Berlin: ” … og disse spørsmålene er ikke politiske, men tekniske, det vil si at de kan avgjøres av eksperter eller maskiner, for eksempel i form av diskusjoner mellom ingeniører eller leger.”

Eller sosialmedisinere.

Det er ellers underlig at Fugelli bruker uttrykket ”flokk” som metafor for solidaritet. For hva gjør flokker med de svakeste, nettopp for å ta vare på flokken? Flokkmetaforen fremstår som høystemt og melodramatisk, som et ønske om en politisk orden, hvis hensikt er å skille mellom venn og fiende. Fuggelis ønske er nok å nedeskalere konflikt, men form og innhold fremstår snarere oppeskalerende.

Men det er nok ikke ulveflokken Fugelli tenker på med sin metaforbruk. I bibelens lignelse om Den gode hyrde samlet Jesus lammene om sin side. På dommens dag skulle alle folkeslag samles og lyset skilles fra mørkets krefter, slik en gjeter skiller sauer fra geiter. Sauene fikk sin plass i himmelen og geitene sin plass i helvete. Metaforisk sett, altså.

Om Fugelli har tenkt på dette vites ikke, men han har tidligere vært opptatt av å flette Jesus inn i det prosaiske og virkelighetsnære: ”Jeg er sikker på at Jesus sitter der oppe i himmelen og ser ned på velferdssamfunnet Norge og smiler. Så sier han kanskje til han som sitter ved siden av: Dette har de fått til. Dette er på en måte gjort etter vår oppskrift, sier nok Jesus til Gud.”

Utenforskap kommer i mange former og skikkelser. Vi kan også forestille oss følgende: At befolkningen går lei av å høre at de er slemme mennesker fordi de bekymrer seg over egne barns fremtid. Til slutt går de lei av egoismebeskyldninger og rapp over fingrene. De kan gå lei av at saueflokken og hyrden deres gjør porten så trang – som ved å hevde at valgfrihet i eldreomsorgen er en synd mot skaperverket – at det ikke lenger er mulig å overbevise dem om at det er de det er noe galt med. De føler seg ikke som geiter, de ønsker ikke å være geiter, men får de høre mange nok ganger at de er geiter, slår resignasjonen inn, og man søker til en flokk som vil vite av dem.

Noen av oss lurer på hvorfor Fugellis politiske utlegninger er så populære om dagen. Fugelli er en hyggelig kar, men kanskje er det også et tegn i tiden? Det offentlige rom er i ferd med å kveles av indignasjon, krenkelse og dikotomier. For en utenforstående ser alt ut til å gå i hundene. Men står det til troende? Aldri har Norge eller resten av Europa hatt så høy innvandring som i dag. Offentlig pengebruk har aldri vært mer omfattende. Den politiske konsensusen i Norge er langt større enn motsetningene. En undersøkelse fra USA viser at Twitter- brukere skriver de mest negative meldingene når de er på sitt gladeste. Den kan altså tolkes til at klaging og dommedagsprofetier er et overskuddsfenomen. Noe som skaper tilhørighet. Kanskje er det noe i det den amerikanske humoristen Jane Wagner har sagt: ”Jeg tror at vi utviklet språket på grunn av vårt inderlige behov for å klage.”