Tenketankene i norsk offentlighet
På sitt beste kan tenketanker bidra til en bedre og mer langsiktig politisk debatt. På sitt verste kan de forsterke politisk spill. Lars Gauden-Kolbeintsveit i Stavanger Aftenblad.
Publisert: 3. april 2016
Tenketanker, eller tankesmier som de også kalles, er på mange måter et nytt fenomen i Norge. Men i de siste årene har vi sett flere av dem. Tankesmier oppstår nok delvis som et supplement til de politiske partiene, som har andre oppgaver og ofte må tenke kortsiktig og taktisk. Det gir rom for og etterspørsel etter mer langsiktig, ideologisk og kunnskapsbasert debatt.
Må ha tillit
Ofte er tankesmier ideologiske eller ønsker å fremme spesielle saksfelt. For eksempel har Civita som formål å «bidra til økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger». Vi ble ved oppstarten møtt med et kritisk blikk. Det fungerte kanskje skjerpende på vårt og andre tankesmiers arbeid. En tankesmie er, som andre institusjoner, avhengig av tillit. Selv om man har et verdigrunnlag, er det derfor avgjørende å være redelig og rettferdig, og, i minst mulig grad, bevisst eller ubevisst, utelate sentrale momenter i f.eks. utredninger. Det er viktig for oss å bli sett på som en seriøs og nyansert aktør i offentligheten. Det syns vi selv at vi så langt i hovedsak har oppnådd. Mange journalister, akademikere, forskere og politisk engasjerte anerkjenner og bruker våre utredninger.
Forskningens ideal er ikke nødvendigvis bare å være nøytral – også redelighet er helt sentralt. Det samme bør gjelde for oss i tankesmiene. En fruktbar tilnærming i den offentlige debatten er å være kritisk og lyttende innstilt til både forskningen og tankesmiene. Det er viktig å huske at heller ikke forskning nødvendigvis er nøytral eller objektiv.
Holdbarheten i argumentene avgjør
Selve forskningen kan være god, men anvendes av og til ganske unyansert i offentligheten. Et eksempel kan være den mye omtalte boken «Kapitalen i det 21. århundre» av Thomas Piketty. Denne boken er et viktig bidrag i diskusjonen om hvordan økonomisk ulikhet oppstår og vedvarer. Likevel er det perspektiver som er utelatt, og Pikettys forskning er ikke like relevant i alle tilfeller. For eksempel skrev nylig forsker ved Statistisk sentralbyrå (SSB) Rolf Aaberge følgende i Samfunnsspeilet 16. mars 2016: «For at Pikettys spådom om et klassedelt Downton Abbey samfunn skal inntreffe i Norge, må alle de viktige mekanismene som kjennetegner velferdsstaten settes ut av spill […] hver enkelt av disse mekanismene [har] stor betydning for fordelingen av materiell velferd i Norge.»
Civita har også arbeidet en del med økonomisk ulikhet og gitt ut flere notater som drøfter Pikettys arbeid, og blant annet forsøkt å vise at ikke alt han skriver, passer på norske forhold. Men det er ikke særlig konstruktivt å se på Aaberges kritikk som nøytral og Civitas kritikk som ideologisk, selv om den ene kommer fra en forsker og den andre fra en tankesmie. Det som er avgjørende, er holdbarheten i argumentene til både SSB og Civita, altså kvaliteten på det arbeidet vi gjør. Aaberges artikkel viser at en ikke ukritisk kan anvende Piketty på Norge. Men verken Aaberge eller Civita sier dermed at Piketty er totalt irrelevant.
Tankesmier skal, etter vår mening, også i hovedsak holde seg unna det politiske spillet. Å gjengi sine meningsmotstandere på en god måte eller å belyse innvendinger mot eget syn er ikke nødvendigvis noen dyd i politikken, men bør være det for en tankesmie. Vi skal ikke vinne velgere eller valg, men argumentere for hva vi tror er fornuftig på lang sikt.
En del av motivasjonen bak opprettelsen av Civita var behovet for debatter, der verdien av det sivile samfunn og den liberale markedsøkonomien ble bedre ivaretatt. En vanlig påstand i Norge er at mediene eller offentligheten er venstrevridd. Denne påstanden skal jeg la ligge her, men det er likevel liten tvil om at så å si alle aktører i norsk offentlig debatt er tilhengere av en omfattende velferdsstat.
Bakenfor det ytre
Et av de mest debatterte arbeidene til Civita er boken «Den norske velferden», som viser at det er flere enn Arbeiderpartiet som historisk har stått bak den norske velferdsstaten. Rapporten «Spiller det noen rolle?», som kom i 2009, viste at det i de foregående 20 årene ikke var noen sammenheng mellom politisk farge på regjeringene og bevilgninger til velferd. Et interessant aspekt ved disse to utredingene er at premisset er at velferdsstaten er et gode, og noe også høyresiden har og ønsker å ha et eierskap til.
Mange husker 1980-tallet og «Gro og Kåre-debattene», men færre er kanskje klar over hvor like Høyre og Arbeiderpartiet har blitt i synet på fordelen med en fri markedsøkonomi. For hvor mange av Willoch-regjerings liberaliseringsreformer har Arbeiderpartiet reversert da de hadde sjansen? Arbeiderpartiet fortsatte snarere liberaliseringen utover på 1990-tallet og starten av 2000-tallet. Og motsatt, hvor mange av venstresidens velferdsreformer har de borgerlige partiene strammet inn når de har hatt makt?
På tvers av ideologi
En av tenketankenes fordeler i det politiske ordskiftet er at man ikke står på valg. Der partiene ofte må tenke kortsiktig for holde på velgeroppslutningen, kan tankesmiene ta seg større friheter og tenke mer prinsipielt og langsiktig. Et interessant eksempel er at flere medarbeidere i tankesmier på tvers av ideologiske skillelinjer, og i likhet med mange økonomer, mener at bolig på en eller annen måte bør skattes mer.
Tankesmier som ikke er partipolitisk uavhengige, vil lett slite med å bringe inn noe nytt i den offentlige debatten. Civita har blant annet foreslått køprising i trafikken og nytenkning i narkotikapolitikken. Det får vi liten støtte av hos de borgerlige partiene, mens SV har vært mer interessert. Civita har omfattende kursvirksomhet hvor mange unge deltar. Et interessant trekk vi ser i tilbakemeldingene på disse kursene, er at deltakerne i svært stor grad er opptatt av mangfold i undervisningen, og at ulike ideologiske og faglige perspektiver blir drøftet og presentert.
Hvis tankesmiene blir for forutsigbare og ikke utfordrer partipolitikken, vil sannsynligvis (og forhåpentligvis) offentligheten bedømme oss dårlig. Tankesmiene har trolig kommet for å bli i Norge. Det som på sikt legitimerer vår berettigelse, er kvaliteten på det vi bidrar med i den offentlige debatten.
Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad lørdag 2. april 2016.