I den gode sakens tjeneste

Bård Larsen på Minervanett: I den gode sakens tjeneste oppheves en del moralske allmennregler. I gamle dager het det at målet helliggjør middelet. De gamle radikalerne omskrev det til «saka er viktigere enn sannheta».

Bård Larsen

Publisert: 17. februar 2016

I den gode sakens tjeneste oppheves en del moralske allmennregler. I gamle dager het det at målet helliggjør middelet. De gamle radikalerne omskrev det til «saka er viktigere enn sannheta».

Jørgen Strickert, den løse kanonen i Salongen på NRK P2, har vært på ferde igjen. Den 9. februar formidlet han følgende budskap over eteren:

«Syfilis er altså ikke en fiffig forkortelse av Sylvi Listhaug, navnet til vår nye innvandringsminister. Det er en kjønnssykdom. Og det er jo to helt forskjellige ting … For det ene er jo en smittsom infeksjon som er relativt enkel å behandle i den tidlige fasen, men som ubehandla, i verste fall, og på lang sikt, kan føre til sinnssykdom. Mens det andre som sagt er en kjønnssykdom.»

Det som er pussig her, er ikke grovheten. Den finner man mye av. I kommentarfelt, i sosiale medier (og da særlig fra skrothøyresiden). Det som er pussig, er to forhold: At det dukker opp i NRK, samt at bruk av grovhet av dette kaliberet er forbeholdt venstresiden.

La oss snu om på den:

«Syfilis er altså ikke en fiffig forkortelse av Lan Marie Nguyen Berg, navnet til vårt nye miljøbyråd. Det er en kjønnssykdom. Og det er jo to helt forskjellige ting … For det ene er jo en smittsom infeksjon som er relativt enkel å behandle i den tidlige fasen, men som ubehandla, i verste fall, og på lang sikt, kan føre til sinnssykdom. Mens det andre som sagt er en kjønnssykdom.»

Her blir det straks verre. Med et slikt elendig budskap ville mediene kokt over av harmdirrende støtteerklæringer til Berg. Hadde utfallet funnet sted på Facebook – selv fra en anonym – ville skjermdumper blitt resirkulert herfra til evigheten. Og på NRK ville et slikt utfall neppe kommet. Utfallet ville fått benevnelser som «hatprat» og «kvinneforakt».

Årsaken til ubalansen er like enkel som den er primitiv: Listhaug er slem, og Berg er snill. Norske radiolyttere har ikke vondt av å høre at Strickert er dypt uenig med – og lager satire over Listhaug. Og det er heller ikke slik at Listhaug – og andre FrPere – ikke stiller seg lagelig til hoggs for satire og kritikk gjennom egen språkbruk.

Problemet oppstår når Strickert bruker en kjønnssykdom som polemisk springskalle. Det er simpelthen for grovt, trangsynt og intolerant. Det Strickert formidler er at Listhaug ikke har krav på et minimum av anstendighet. I fjor høst ble forskningsdirektør ved Det norske Nobelinstituttet, Asle Toje, gjenstand for noe lignende, da han ble omtalt av Strickert som en mann som ville gå uanfektet videre fra en bilulykke «selv om blodet sto som en geysir ut av torsoen din». Toje ble karikert som umenneskelig. Årsaken var at Toje tok til orde for at kostnadene ved den norske asylpolitikken går på bekostning av bevilgninger som ville hjulpet mange flere mennesker i nærområdene. Altså et helt konvensjonelt synspunkt.

Strickert er ofte både morsom og kunnskapsrik og han kan sparke i flere retninger. Men fra tid til annen glipper satiren. Strickert har nemlig en «blind spot»: Høyresiden og særlig FrP. Strickert har en fortid i Rød Ungdoms sentralstyre, på den tiden de var AKPs ungdomsorganisasjon. Hvor Strickert står politisk i dag er uvisst, men det er nok ingen risikosport å antyde at han står langt ute på venstresiden. Det ligger i det radikales «natur» at det bestående (som skal bort) oppfattes som særlig ille. Når Strickert ser rødt, forsvinner satiren inn under senga til fordel for ganske utilslørt demagogi. Eller for å si det på en annen måte: Strickert gir oss sarkasmer som er ren politikk.

Det er ingen grunn til å være skinnhellig heller. De fleste av oss har sagt ting – eller ledd av noe – som ikke ser bra ut i offentligheten. Men ideelt sett ville man kunne forestille seg at grove impulsdrevne utfall, om det er mot Listhaug eller Berg eller andre noen ikke liker, finner sted på andre plattformer enn hos oppegående riksmediers redaksjoner.

Men la nå feltstudiet Strickert hvile. La oss se nærmere på hvorfor grov humor vektes ulikt i ulike miljøer.

Venstrevridd kulturliv?

Medieviter Torgeir Uberg Nærland har skrevet doktorgrad om politikk i norsk hip hop. I Dagbladet (6.11.15) uttalte han at kulturlivet er forankret på venstresiden og at høyresiden derfor i større grad blir kritisert.

Det er ikke så mange som lar seg provosere når Karpe Diem rapper om oralsex med Mette Hanekamhaug, mente Nærland. Derimot er det ”ganske utenkelig at en rapgruppe ville rappet om oralsex med Hadia Tajik. Om de hadde gjort det, ville den offentlige mottakelsen blitt en annen og mer kritisk …”

Ifølge Nærland er det tradisjon og aksept for at kulturelle uttrykk kan være politiske på den politiske venstresiden. På høyresiden er det derimot langt mindre toleranse for at kultur og politikk henger sammen. Det har nok Nærland ganske rett i. Blant musikkjournalister er det å være «samfunnsengasjert» eller «politisk» det samme som å høre til flokken.

Karpe Diem har altså laget artige poenger av å ta livet av høyresidefolk og bli sugd av en FrP – «merr» i baksetet på en bil. Som premie har de vunnet en ikke ubetydelig klangbunn på norsk venstreside. Lars Vaulars låt om å skyte Siv Jensen likeså. At noen høyrevridde hip hoppere (finnes det?) hadde sunget noe tilsvarende, om å ta livet av Støre eller Lysbakken, eller å få utført fellatio av unge radikale jenter – er vanskelig å forestille seg. De hadde blitt kjeppjaget herfra til evigheten. NRK ville aldri tatt i dem, og kritikerne ville tatt frem giftpilene, om musikken var aldri så genial.

Lort i punsjbollen

Det er en lang tradisjon dette med sinte, tidvis voldelige budskap fra unge radikalere. Hvordan oppleves tilsvarende budskap om det kommer fra høyre? Ikke lett å vite, for de finnes ikke utenfor subkulturene. Det nærmeste vi kommer, er noe som kan minne om noe som kunne kommet fra mindre elevert høyrehold.

Det var i 2012, etter at riksharryene Plumbo trampet solid i klaveret under Spellemannsprisen, der de fikk pris for årets hit for låta Møkkamann (forstå det den som kan). Da vokalist Lars Erik Blokkhus ble overrakt prisen, sa han på direkten til utdelerne fra Madcon: «Når jeg ser på dere to, så får låta plutselig et nytt navn, Mokkamann».

En krenkelse av hittil ukjente dimensjoner hadde skjedd. Stein Torleif Bjella uttalte at «det var ett eller annet som døde inni meg». Stein Østbø i VG og Jarle Bernhoft formidlet assosiasjoner til drapet på Benjamin Hermansen. Jan Vardøen skrev i Aftenposten at stemningen under utdelingen var «god, varm og inkluderende». Men så skjedde «Mokkamannen».

Den inkluderende stemningen ble så til de grader avbrutt at Blokkhus (av Vardøen omtalt som «lort i punsjbollen») fikk en øl i hodet. Tore Renberg hyttet med nevene, mens Blokkhus forgjeves ba om syndenes forlatelse.

Men det er godt ment

Generelt er det et slags underliggende premiss at når venstresiden synger/rapper/snakker/skriver om å ta livet av noen de ikke liker så er det ikke bokstavelig ment, mens når folk på høyrefløyen gjør noe lignende, blir det oppfattet mer illevarslende. Det igjen har vel noe å gjøre med hva man definerer som motkultur eller motmakt. Et lite poeng er det også. Høyreekstremister som snakker om drap, har hatt en lei tendens til å være langt farligere enn venstreekstremister som snakker om det samme. I alle fall om vi ser på Norge. Men her, altså i Norge, og i denne saken, er det ikke snakk om ekstremister på noen av fløyene.

Det sier seg selv at ord og utrykk som i utgangspunktet er destruktive, byr på paradokser når den som lytter eller nynner, egentlig vil det godt. Denne fra den svenske kommunisten Mikael Wiehe er interessant: «Hater du dom jävlarna, som köper upp och lägger ner. Vill du skära dom i bitar och slå inn dom i paket? Drömmer du om hovuden som ligger i en korg? Vill du sätta upp en galge på närmaste stora torg?» Wiehe har vakt adskillig debatt i Sverige, rundt denne og andre lignende tekststrofer. Han har også uttalt at menneskerettighetene på Cuba er eksemplariske. Allikevel er han å regne som en slags kosete visemaskot blant mange på venstresiden. Som ved en skjebnens ironi spilte Wiehe på AUFs minnemarkering for 22. juli i 2012. Det er nesten litt trist.

Voldsreferanser i venstrekulturen er tidvis også sammenfallende med vold på ordentlig. Klær og buttons med bilder av kommunistiske symboler eller ledere er et vanlig syn. Fremdeles er et av møterommene hos Studentsamfunnet i Bergen kalt Maos lille røde. Fascistiske symboler er det (heldigvis) skralt med.

Symbolene refererer ikke til historien, vil noen hevde. I likhet med ord, forandrer symboler mening over tid. Nåtidig Che- og Mao-fetisj er altså ikke utrykk for tilslutning til massedrap. De er utrykk for ungdommelig frihet og løsrivelse.

Men for at vi skal tro på en slik forklaring, må vi gå ut fra en viss forestilling om at tanken var god. Det kinesiske folk var undertrykt av føydalherrer. Mao gjorde opprør. Det er det vi må huske. At femti millioner mennesker strøyk med i prosessen er et beklagelig sidespor. I en slik forestillingsverden sendes altså brutaliteten på ferie.

Det er åpenbart et stort sprang fra Mao-svermeri til flaue sjikaner. Men logikken er noe av den samme: I den gode sakens tjeneste oppheves en del moralske allmennregler. I gamle dager het det at målet helliggjør middelet (selvsagt ikke forbeholdt venstresiden alene). De gamle radikalerne omskrev det som «saka er viktigere enn sannheta». Det gjelder også for språket: Det er hvem som er avsender, og ikke hva som blir sagt, som utgjør forskjellen mellom a) å sette ting på spissen for å få frem et poeng og b) å trakassere eller bedrive netthat.

Og da gir kanskje både Karpe Diem og Jørgen Strickert en viss mening: Det som tilsynelatende fremstår som seksualisert sjikane eller voldsforherligelse, er det altså egentlig ikke, fordi sinnelaget seirer over materien. Det som er viktig å huske, er hvem som representerer de onde kreftene.

Derfor er det en god del på venstresiden som ikke ser problemet når sure høyrevridde reagerer på omtalen: Man skjønner spørsmålet (er det trakasseri?), men ikke problemstillingen (det er jo ikke trakasseri). Å snakke stygt om djevelen er en selvmotsigelse. For den troende er det tilsvarende utenkelig å bruke djevelens språk om Gud. Gud er gud, og djevelen er djevelen.

Kanskje filosofen Raymond Aron hadde noen poenger da han beskrev deler av venstresiden som et religionssubstitutt for sekulære. Den hadde erstattet verdens kaotiske gang med enkle, manikeiske og intolerante forklaringer på verdens elendighet, mente han.

Paradoksalt nok finnes knapt noe sintere enn interne venstreradikale oppgjør. Her dyrkes det Michael Ignatieff har omtalt som «de små uenigheters narsissisme» til fulle. Det minste avvik fra den rette tro fremprovoserer de verste uttrykk om ens opponenter.

Det frie ordet

Enkelte vil (eller ønsker) å lese denne kronikken som et angrep på hårete humor. Det er en gjenganger i kulturlandskapet at kritikk fra høyresiden blir oppfattet som sensur. Slik var det da Kulturrådet fikk kritikk for å dele ut midler til Morten Traavik, og slik var det da Ibsenprisen ble delt ut til Peter Handke.

Jeg har også lagt merke til en del bemerkinger på sosiale medier der kritikk mot Salongen forsøksvis blir ugyldiggjort, fordi kritikerne ofte er de samme som forsvarte Flemming Rose og karikaturtegningene. Slike sammenligninger har et visst gehør, men blir ikke mindre feil av den grunn. Karikaturtegningene var et spørsmål om sivilsamfunnets og myndighetenes besøkelsestid når kunstnere og publisister blir drept eller truet på livet.

Kan hende er spørsmålet om det såkalte «ytringsansvaret» mer relevant, skjønt ikke så mye. Generelt sett er det både klokt og fint at vi tiltaler hverandre i høvelig former og ikke går inn for å fornærme andre. Men slike uskrevne regler følges ikke av alle, og vi er ikke tjent med at alle alltid lever etter dem heller. Ikke sjelden er det konformiteten bak ulike maktkonstellasjoner som fremmer den dannede og akseptable etikette.

Men diskusjoner om språkbruk og statskanalens prioriteringer blir ikke automatisk ugyldige av den grunn. Det er ikke et angrep på ytringsfriheten å etterlyse at for eksempel Salongen foretar en redaksjonell vurdering av hvordan programledere turnerer egen rollebekledning. Det kan jo hende at også den som går i det godes tjeneste kan si ting på radio som ikke er greit i det hele tatt?

Både Karpe Diem, Vaular og Strickert er hyggelige karer og det er ingen som egentlig tar skade av at gutta blir varme i hodet. Dette er altså ikke et forsøk på å illustrere kulturmarxismens klamme grep om samfunnsdebatten.

Men ubalansen er allikevel interessant. Folk som ellers er opptatt av ytringsansvar og semantisk stigmatisering, lar mye rart passere bare det er i de gode sakenes tjeneste. I tilfellet Karpe Diem må man forstå at de kun utrykker seg i rappsjargong. Det er sikkert også riktig. Like fullt er det vanskelig å tro at den samme populærkulturelle rausheten ville frigis om et speilvendt Karpe Diem så dagens lys. Men det er litt vanskelig å si rett frem.

Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 17. februar 2016.