Uklart om ytringsfrihet
Braanen Sterri har selvsagt rett i at det finnes legitime begrensninger på ytringsfriheten, men det store spørsmålet i denne debatten er hvorvidt offentligheten skal underlegges et krav om ikke å krenke ulike grupper eller religioner. Vi har alle et ansvar for å motvirke en slik utvikling. Eirik Løkke i Dagbladet:
Publisert: 22. januar 2016
Dialog forutsetter to parter, og det er lite som tyder på at voldelige jihadister er spesielt interessert i dialog.
Aksel Braanen Sterri forsøker i Dagbladet å rydde opp i ytringsfrihetsdebatten, dessverre uten å lykkes helt. I kommentaren beskylder han meg for å «innta skyttergraven». Når det gjelder karikaturstriden, er det en beskyldning jeg lever godt med. Men andre deler av Sterris argumentasjon fordrer et kort svar.
Det er ikke riktig som Braanen Sterri hevder, at jeg på generelt grunnlag tror at motstanderne av å publisere Muhammed-karikaturene virkelig mener at vi bør begrense våre ytringer av frykt for represalier. Men selv om veldig mange mener at frykt ikke BØR styre, tror jeg nok likevel det skjer i praksis. En viktig grunn til at mange redaksjoner har unnlatt å publisere karikaturene er frykt, og ikke mangel på relevans. Og det er nettopp denne motsetningen som var og er kjernespørsmålet: Er det nyhetskriterier eller frykt for voldelige jihadister som skal avgjøre hva som skal publiseres av europeiske redaksjoner?
Det leder meg over til Morgenbladet-journalist Lena Lindgren, hvis forsvar for den såkalte dialoglinjen er bakgrunnen for nok en runde med ytringsfrihetsdebatt. I Morgenbladet 15.januar kritiserer hun Vebjørn Selbekk og advarer mot en for sterk kritikk av Jonas Gahr Støres forsøk på «dialog» under karikaturstriden. Men problemet til Støre var jo ikke UDs forsøk på «dialog», men at han bar sten til byrden for Selbekk ved å betegne han som ekstremist og fortelle internasjonale medier at ingen andre norske aviser hadde publisert karikaturene. Slikt skal ikke en norsk utenriksminister gjøre. Dessuten forutsetter dialog to parter, og det er lite som tyder på at voldelige jihadister er spesielt interessert i dialog. Spørsmålet er om jihadistene også skal få en de facto vetorett over hva som (ikke) publiseres av redaksjonene.
Braanen Sterri har selvsagt rett i at det finnes legitime begrensninger på ytringsfriheten (trusler, rikets sikkerhet etc), men det store spørsmålet i denne debatten er hvorvidt offentligheten skal underlegges et krav om ikke å krenke ulike grupper eller religioner, altså det Flemming Rose omtaler som taushetens tyranni. VI har alle et ansvar for å motvirke en slik utvikling.
Innlegget var publisert i Dagbladet torsdag 21. januar 2016.
Relatert
En kulturpessimist krysser sitt spor
Knirk og mistenksomhet
Er norske medier woke?
Ytringsfrihetens infrastruktur er under press
Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
