Morgenbladets misforståtte omsorg
Den norske stat bør selvsagt ikke beklage at ytringsfriheten gjelder. Og i alle fall ikke til klerikale mørkemenn fra land hvor det ikke eksisterer fri presse eller ytringsfrihet. Morgenbladets posisjonering i denne saken fremstår derfor som lite solidarisk, skriver Bård Larsen i VG.
Publisert: 9. januar 2016
Voldelighetene oppsto i etterkant, blir det også hevdet. Selbekk har derfor ikke grunn til å skryte på seg martyrrollen i karikaturstriden. Mon det?
Før Jyllandspostens publisering av karikaturene hadde Khomeini utlyst død og fordervelse over Salman Rushdie, og alle som hadde sin befatning med Sataniske verser. Tusener demonstrerte i gatene og ønsket Rushdies hode på et fat, også i Europa. Konvertitten Yusuf Islam (Cat Stevens) mente at fatwaen var hel ved. William Nygaard ble nesten drept i sin egen oppkjørsel og i Japan ble oversetteren Hitoshi Igarashi stukket i hjel. I Charing Cross i London ble to store bokhandlere bombet.
I Nederland ble filmskaperen Theo Van Gogh rituelt slaktet på åpen gate for sin islam-kritiske film Submission. En ung Ayaan Hirshi Ali måtte gå under jorden og har levd med massiv politibeskyttelse siden.
Trusler og politibeskyttelse var altså en inkorporert del av ytringsklimaet da Vebjørn Selbekk trykket faksimilen av karikaturene i Magazinet. Det er vanskelig å se trykkingen av karikaturene løsrevet fra det faktum at kritikere av islamske dogmer og trosforstillinger ble drept eller tvunget under jorden. Den generelle mangelen på demokrati og ytringsfrihet der hvor islam var (og er) statsdoktriner hører også med i en beskrivelse av tiden.
Man kan også undres over om redaktørene i Morgenbladet har sett saken slik den sto på trykk i Magazinet den gangen. Som Pressens Faglige Utvalg skrev: «Utvalget merker seg for øvrig at publiseringen av tegningene inngår i et saklig oppslag om forholdet mellom ytringsfrihet og islam, og at presentasjonen heller ikke har noen provoserende form.»
Det er derfor snodig at det fremdeles er mulig å mene at Selbekk gjorde dette for å provosere. Saken kunne altså stått på trykk i en hvilken som helst norsk avis. Noe den også gjorde. Morgenbladet «glemmer» i forbifarten at flere norske medier gjenga karikaturene (BT, Dagbladet, TV2, Stavanger Aftenblad), men det var altså Selbekk som måtte ta støyten og henges ut til spott og spe. At Selbekk i ettertid oppfatter dette som dypt urimelig bør ikke være vanskelig å forstå.
Morgenbladets leder er også temmelig historieløs i dens mangel på prinsipper. John Stuart Mill mente at ytringsfrihet var opplysningstankens dreiepunkt, så lenge ytringen ikke er til direkte skade for andre mennesker.
For Immanuel Kant var individets rasjonelle dømmekraft forutsetningen for frihet. Den offentlige kritikk måtte derfor kunne rettes mot alt i samfunnet. Under den franske opplysningstiden bidro en flom av karikaturtegninger og satiriske pamfletter til erodering av kongeveldet.
Den som har lest litt religionshistorie vet at religion også er makt. Hvilken makt ligger bak at det er en risikosport å fremstille religiøse øvrigheter i billedform? Det er jo absurd sett fra et opplyst, sekulært og rasjonelt ståsted. Selvsagt kan man argumentere for at det er dårlig gjort og lite fintfølende å gjøre det, men det blir altså ekstra merkelig om den frie pressen (Morgenbladet) og demokratiske myndigheter tar til orde for selvsensur når rasende kollektiver av krenkede tar til gatene. Det er liten tvil om at opportunistiske ledere og religiøse demagoger brukte karikaturene for alt det var verd for å mane frem ytre fiendtlige spøkelser.
Og det er her Morgenbladets oppfordring til dialog fremstår som merkelig. En dialog er jo også forhandling. Men hva skulle det forhandles om? Og mellom hvem? Kan Morgenbladet se for seg en løsning som ville ivareta grunnleggende prinsipper for en fri presse, for kunstens autonomi og ytringsfriheten slik vi kjenner den?
Så må man spørre seg: Hva er det som får Morgenbladet til å konkludere med at det var galt å publisere faksimiler av Muhammed-karikaturene? Lederen er inne på praktiske, konfliktdempende argumenter: Det blir bråk og mange muslimer blir krenket. Men er slike hensyn overførbart på andre trykte fremstillinger – av politisk natur – som kan utløse trøbbel, hysteri eller voldsomheter? I så fall setter Morgenbladet en ny (men kanskje i noen sammenhenger tidstypisk) standard for kritisk journalistikk her til lands: Tenk deg godt om før du skriver noe. Noen kan bli krenket, sinte eller true med vold. Hvis vi følger dette resonnementet logisk bør vi ikke bedrive satire eller sarkasme med de høyreekstreme heller. I alle fall ikke om de ypper til bråk. Bør norske medier være mer varsomme overfor kinesiske myndigheter når det gjelder Liu Xiaobo, og bør norske myndigheter møte kinesisk kritikk med å beklage ytringsfriheten?
Eller for å være litt pompøs: La oss se på mellomkrigstiden. Den berømte norske avistegneren Ragnvald Blix (1882 – 58) ertet på seg alt som kunne gå av øvrigheter og statsmakter, men ble ridderlig beskyttet mot krav om sensur og selvsensur av sin redaktør. Blix hadde følgende å si om satire og karikaturer:
For at være en god Karikaturtegner maa man være kold som Is lige ovenfor alle Meninger og Personer. Sympatier eller Antipatier eksisterer ikke. Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himlen, ikke engang for noget i Helvede.
Blix var blant annet tegner i Torgny Segerstedts avis Handelstidningen, og ble særlig berømt for sine antinazistiske karikaturer. I 1933 sendte en rasende Herman Göring et intimiderende brev til Handelstidningens redaksjon, men ble sarkastisk avvist av Segerstedt. Derimot lot andre skandinaviske aviser seg villig vekk selvsensurere av den tyske krenkelse og av (tilsynelatende) skjøre handelsforbindelser.
Morgenbladets redaksjon vil nok riste på hodet over slike analogier. Da gjenstår det at det er noe helt særegent med islam? Et særlig behov på beskyttelse mot satire, ufin kritikk eller mot redaktører fra små kristelige aviser.
Det finnes altså forestillinger om at islam som sådan skulle være «svak». At den kritikk vi gjennom historien har rettet mot kristne tradisjoner i praksis var rettet mot institusjonell og strukturell makt, noe som ikke kan sies om islam og muslimers posisjon i dagens Europa. Noen vil omtale det som kulturell sensitivitet, andre at vi i en viss grad har beveget oss bort fra troen på enkeltindividets ukrenkelighet over mot troen på kulturers ukrenkelighet.
Men kritikk av kristendommen, særlig de siste tiårene, har i stor grad også dreiet seg om hvordan tradisjon og religiøse dogmer har kontroll over enkeltindivider. Altså dogmenes og tradisjonens sosiale kontroll i spørsmål om kvinners stilling, seksualitet, familien, abort, kvinnelige prester, homofili og evnen til å tenke selvstendig.
At kritikk av undertrykkende (religiøse) tradisjoner kan tolkes som et angrep på de svake henger ikke helt på greip. Vi har kommet i den litt merkelige situasjon at det mange – særlig kulturradikale – oppfatter som Arnulf Øverlands heltmodige utfall mot kristne dogmer, tilsynelatende er inkompatibelt med satire over opphøyde trosforestillinger innen islam. Men det bør være innlysende at et en religion som gir utrykk for å gå i blodtåka over satire, har en lang vei å gå i den moderne og åpne verden som preges av rasjonalitet, etterprøvbarhet og sekularisme. Men slik er det heller ikke. Muslimer flest lar seg ikke vippe av pinnen fordi noen publiserer en tegning, selv om mange ikke liker karikaturene. Men Morgenbladet gjør det altså.
Man kan snu det helt om: Å verne om tradisjonskulturer er å svikte de svake, altså den enkeltes frihet. Å røske opp i religiøs sosial kontroll er jo også noe som bør skje av hensyn til andre muslimer som vil slippe unna det knurrende øyet. Men også det frie ord og kunstens rett og plikt til å utfordre etablerte sannheter, til og med det smakløse, veier tungt.
Poenget må være, og det er dette Morgenbladet ikke har forstått, at veien til løsninger er mange. Dialog kan fremstå som det mest fornuftige for noen i noen situasjoner. Men når noen velger andre strategier enn de man er enige i, med ord eller gjennom kunst (og man kan være dundrende uenig i strategien), stiller det liberale samfunn seg ut av vater om det ikke uforbeholdent stiller seg bak den som blir truet på liv og helse.
Den norske stat bør selvsagt ikke beklage at ytringsfriheten gjelder. Og i alle fall ikke til klerikale mørkemenn fra land hvor det ikke eksisterer fri presse eller ytringsfrihet. Morgenbladets posisjonering i denne saken fremstår derfor som lite solidarisk.
Dagbladets tegner Finn Graff har hatt mot nok til å innrømme at han ikke vil tegne profeten fordi han har livet kjært. Det er selvsagt fullt forståelig. Derfor vil de fleste aviser heller ikke trykke karikaturene. De store mediehusene har nå så stor grad av sikkerhet at besøkende sluses inn på samme måte som ved flyplassene. Hva som er årsaken til festningsverkene vet Morgenbladet like godt som alle oss andre. Det er ikke Vebjørn Selbekks skyld.
Innlegget er publisert hos VG 8.1.16.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
