Terningkast og karakterer – på statsråder og elever
Kristin Clemet blogger om terningkast og karakterer – på statsråder og elever:
Publisert: 6. januar 2016
Forleden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om den terningkastkonkurransen flere av avisene presenterer for å bedømme og rangere statsrådene og deres innsats – som regel før sommerferien og/eller før jul. Jeg skrev at jeg syns at dette er en av de dummeste øvelsene jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk – selv om det finnes eksempler på aviser som har forsøkt å gjøre det på en mer seriøs måte.
Synspunktene jeg presenterte, har jeg hatt lenge, og jeg har, i ulike sammenhenger, uttalt meg om dette før. Jeg tror, i all beskjedenhet, at Aftenposten hadde lagt merke til det da avisen i 2014 forsøkte seg på en langt mer dyptpløyende vurdering av statsrådene enn det som har vært vanlig.
Det var likevel helt forutsigbart at enkelte, som er motstandere av det jeg står for eller det de tror jeg står for i skolepolitikken, ville la høre fra seg. Jeg prøvde derfor, allerede i teksten jeg skrev, å illustrere en av forskjellene på journalistenes «karakterbøker» og lærernes karaktersetting og vurdering: Det journalistene ofte gjør, kan sammenlignes med en lærer som setter en mattekarakter på basis av elevens popularitet i skolegården. Ingen seriøse lærere gjør det.
At det likevel var noen lærere som meldte seg med sarkastiske og halvmorsomme kommentarer på sosiale medier, var som forventet. Men litt overraskende var det at også den nye og dyktige lederen for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, lot seg lokke. Han skrev en replikk, som jeg så langt bare har sett på twitter, der han sammenlignet journalistenes terningkast, myntet på statsrådene, med lærernes bedømmelser av elevene. Handals poeng er vel at jeg er inkonsekvent – siden jeg er mot «karakterbøker» for statsråder og for karakterer for elever.
Jeg mener det er mange misforståelser ute og går her, så la meg nevne noen av dem:
Jeg er ikke imot at statsråder blir bedømt og vurdert – tvert imot. Det skjer hver dag. Alle statsråder kan hver eneste dag lese og høre mer eller mindre saklige og rettferdige bedømmelser av seg selv og eget arbeid. Mange dyktige journalister driver dessuten ikke med terningkast, men formidler andre og mer dyptpløyende analyser. Statsrådene tar sjelden eller aldri til motmæle, for dette er selvsagt noe de både tåler og må tåle.
En statsråd må også ta «eksamen» ganske ofte. Han eller hun kan på få timers varsel få beskjed om at det hele er over – og hvert fjerde år faller uansett en endelig dom. Ingen spør om velgerne, stortingsrepresentantene eller statsministeren har hatt gode eller dårlige grunner for å avsette en statsråd – om det for eksempel var en saklig eller usaklig «oppsigelse», i tråd med «arbeidskontrakten» eller i henhold til «karakterer» man for eksempel har fått i avisene – for slik er demokratiet.
Pressen har både en plikt og rett til å granske statsmaktene, herunder regjeringen og statsrådene. Pressen kan gjøre dette på en god eller mindre god måte, og det er selvsagt helt i orden at den av og til forsøker å oppsummere sitt inntrykk. At enkelte aviser i den forbindelse syns det er morsomt å sette «karakterer» i form av terningkast, er greit nok – selv om det er komisk: En karakter er per definisjon ikke noe tilfeldig, mens et terningkast per definisjon nettopp er tilfeldig. Det er også litt merkelig å kalle det «karakterer» eller «karakterbok», fordi pressens øvelse ikke på noen måte svarer til de krav og kriterier som for eksempel lærere og skoler må forholde seg til når de setter karakterer.
Likevel: Terningkast og merkelige «karakterer» i avisene er ikke viktig. De er uansett hinsides det saklige – målt mot de kravene man setter i skolen eller i mer seriøse evalueringer og konkurranser. Det viktige er, etter min mening, grunnlaget statsrådene bedømmes på – ogmåten de bedømmes på. Og det er særlig to problemer: Vurderingskriteriene er ofte helt uklare – og det som blir vurdert, er ofte bare en flik av statsrådenes gjerning. I tillegg er bedømmelsen ofte useriøs, utvendig eller skjev, eller den inneholder feil. Jeg kan gi mange eksempler, men lar det være her. Det grunnleggende problemet er at journalistene ikke vet eller undersøker nok om det som er aller viktigst for om du lykkes som statsråd eller ei – nemlig om du leder og styrer departement og underliggende etater godt. Gjørv-kommisjonen ga oss en tragisk påminnelse om alt pressen (og de fleste andre) ikke har interessert seg for og hvordan det som ser vellykket ut på utsiden, kan føre helt galt av sted på innsiden. Kjetil Bragli Alstadheim illustrerte også noe av poenget her.
Dette fører til at kvaliteten på de bedømmelsene pressen gjør, ofte er oppsiktsvekkende dårlig – og dette vet alle som har vært i regjering eller jobbet i et departement. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger på kronikken min i Aftenposten fra folk som er enige med meg i det.
Og spørsmålet er: Kunne pressen gjort en bedre jobb? Selvsagt kunne den det! Alstadheim illustrerer det med sin artikkel om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og Aftenposten gjorde, som nevnt, et hederlig, men arbeidskrevende, forsøk i 2014. Og la meg nevne en mulighet til: Det er ikke alltid så lett for pressen å opparbeide gode kilder i forvaltningen, fordi den er lojal mot statsråden og derfor ikke «lekker» eller driver politisk spill, slik man gjør på Stortinget. Men det finnes andre kilder til kunnskap om hvordan statsrådene styrer på sine felt, og her er ett eksempel:
Gjørv-kommisjonen avdekket at et stort problem for bl.a. politiet var at den politiske ledelsen, altså statsråden, påla dem altfor mange mål og styringssignaler. Det gjorde det vanskelig å lede politiet, eller for å sitere kommisjonen: «Enkelte ledere i politiet har i møter med kommisjonen pekt på at antallet mål nå vanskeliggjør god ledelse og dermed utvikling av etaten, og at det er usikkerhet knyttet til om målene er de rette.» I 2011 var det over 100 ulike mål det skulle rapporteres på.
Hvordan kom alle disse målene og styringssignalene inn i tildelingsbrevene til politiet? De kom fra en eller flere statsråder som altså, etter alle solemerker, ledet departementet og etaten på en ganske dårlig måte. Hvis alt skal prioriteres, blir nemlig ingenting prioritert. Noe av problemet ble omtalt her. Men utad, før dette ble avdekket på grunn av en tragisk hendelse, så det kanskje veldig bra ut – med statsråder som reagerte hver gang et problem ble avdekket i pressen, og som lovet å «rydde opp» og prioritere å løse også dette problemet.
Jeg ville ikke bli veldig forbauset om en slik statsråd fikk høye terningkast i pressen – men ligger det da en god bedømmelse til grunn? Og hva gjør statsrådene med tildelingsbrevene etter at Gjørv-kommisjonen avdekket hvor negativt det kan være at de er så overlesset? Er de blitt bedre, klarere og med færre mål? Er f.eks. dette noe terningkast-journalistene undersøker?
Eller hva skal vi si om en statsråd som f.eks. blander seg inn i statsbedriftenes virksomhet og bryter med god eierstyring – men gjør det for en god sak, som f.eks. å få flere kvinner inn i ledelsen? Fortjener det en høy eller lav «karakter»? Hva belønner pressen i et slikt tilfelle? Det er ikke så lett å tolke Dagsavisen her, men det kan kanskje se ut som den mener noe annet enn f.eks. historieprofessor Einar Lie mener.
Hvordan skiller alt dette seg fra lærerne? På twitter var det en lærer som viste til at man verken i politikken eller i skolen burde sett karakterer på «mennesker». Jeg er både enig og uenig. Jeg tror politikere må finne seg i at velgere setter «karakter» på hele mennesket. Det er et spørsmål om, ofte diffus, tillit. Men i skolen skal det ikke settes karakterer på mennesker. Det er prestasjoner i spesifikke fag og ferdigheter som skal bedømmes. Det foregår riktig nok fra tid til annen en diskusjon om hvorvidt også menneskelige egenskaper bør bedømmes – det var f.eks. en diskusjon på 1990-tallet om hvorvidt personligeegenskaper og holdninger burde gis karakterer. Det ønsket Arbeiderpartiet og venstresiden, men ikke Høyre.
Lærernes oppgave og kompetanse er altså å sette karakter på en avgrenset ferdighet eller et fag som de har oversikt over og har høy kompetanse i – og uten å ta utenforliggende hensyn. Og dette er de trent i, fordi vurderingskriteriene er klare, og fordi de har vurderingskompetanse.
Steffen Handal – i likhet med mange lærere – vender stadig tilbake til temaet rangering: De er ikke så mye imot, sier de, at det settes karakterer og måles på ulike vis i skolen, men de er imot at elever, lærere og skoler blir rangert. Jeg har alltid vært enig i det – men jeg syns ikke dette hensynet veier så tungt at man ikke skal måle noe eller nekte allmennheten innsyn. Det er grunnleggende demokratisk at elever, foreldre, velgere og politikere har mest mulig kunnskap om det som skjer i skolen – bare man ikke går på akkord med viktige personvernhensyn. At mediene kan «misbruke» slik kunnskap ved å presentere den på måter vi ikke liker, er noe vi må finne oss i. Vi lever i et demokrati.
Det fine med demokratier er imidlertid at vi kan ta til motmæle, argumentere og bruke vår overbevisningskraft. Vi hverken kan eller bør forby mediene å rangere skoler eller sette dumme «karakterer» på statsrådene, men vi kan ta til motmæle, argumentere imot, begrunne våre synspunkter, egge til debatt og kanskje få noen til å tenke eller bli overbevist om at vi har litt rett. Mange har de siste par dagene spurt meg hva jeg vil gjøre med «karakterbøkene» til avisene, men svaret er selvsagt ingenting. Jeg vil bare – i likhet med journalistene – gjerne si det jeg mener. Ikke mer – men heller ikke mindre.
Jeg syns for øvrig ikke rangering alltid er galt eller unyttig. Hvis to skoler, som er veldig like langs alle kriterier som kan måles, likevel er veldig forskjellige med hensyn til resultater, enten det gjelder matte eller mobbing, så er det kanskje noe man burde undersøke nærmere? Kanskje det er litt nyttig å vite at naboskolen har mye mindre mobbing eller bedre matteresultater enn vi har selv? Jeg syns heller ikke det er så dumt at politikere i Norge eller i en gitt kommune vet at de skårer systematisk dårligere i for eksempel matematikk enn nabolandene eller nabokommunen gjør. Det kan jo tyde på at det er mulig å gjøre noe bedre, og hvis det er mulig, bør man gjøre det.
Og med dette setter jeg for egen del punktum for «terningkastdebatten» i denne omgang. Det er en morsom debatt, men det fins viktigere ting – heldigvis.
Innlegget var publisert på Clemets blogg onsdag 6. januar 2016.
Mer fra bloggen
Den største forskjellen i norsk politikk, ifølge Nils Kristen Sandtrøen (Ap)
Det er ikke Jordan Peterson, Moderaterna eller Andrew Tate. Men det er kanskje Alex Vanopslagh.
Samfunnskontrakten
Farvel til Kristin Halvorsens SV
Kan Mette Frederiksen være en trøst for Jonas Gahr Støre?
