Hvor ble det av venstresidens sterke religionskritiske tradisjon?

Kolbein Brede kan ikke begripe hvorfor norske islamkritikere angripes fra norsk venstreside (Aftenposten 18.12).

Nå er det ikke slik at islam ikke kritiseres i offentligheten, heller ikke fra venstrehold. Og enkelte islamkritikere fortjener kritikk, uavhengig om kritikken kommer fra høyre eller venstre. Samtidig har Brede noen poenger.

Når ulike kulturer er tema, oppstår et dilemma mellom common sense og etikk. De fleste i vår del av verden erkjenner at en sekulær, tillitsbasert og tolerant kultur er å foretrekke fremfor kulturer som ikke er det. Samtidig kan et essensialistisk syn på verdens ulike kulturer fremstå rasistisk (de kan aldri bli som «oss») – og kan åpenbart også være det.

Vi kan gjerne kritisere en politisk ideologi eller en spesifikk livsførsel, men berøringsangsten – hos noen – slår inn når religion eller opprinnelseskultur er del av problemstillingen.

Det finnes med andre ord innslag av kulturrelativisme i den norske offentligheten.

La oss se på begrepet kulturrelativisme

Begrepet kulturrelativisme er komplisert. Litt tabloid kan det forklares med en oppfatning om at alle kulturer har samme verdi. Man kan kritisere sivilisasjon og modernitet, men ikke kritisere ulike kulturer. Men slike fremstillinger er banale.

Kulturrelativisme er i utgangspunktet en metode og ikke en ideologi.

I antropologiens tidlige fase reiste man til fjerntliggende strøk for å se på «edle villmenn» og bedømte dem som merkelige og eksotiske. Av det lærte man lite. Derfor oppsto ideen om at man ikke kunne forstå en annerledes kultur uten å betrakte den på dens egne premisser, altså det motsatte av det vi kaller etnosentrisme.

Skallemålinger

Den tidlige antropologien kunne være både etnosentrisk og rett frem rasistisk, i England omtalt som skin and bone anthropology. De fleste kjenner til skallemålingen som foregikk i Norge (langskaller og kortskaller). På 1800-tallet og et godt stykke inn på 1900-tallet var raseteoretikere fordypet i kvasivitenskap som frenologi og eugenikk.

Norge hadde et eget institutt for rasebiologi på Vinderen, ledet av farmasøyten Alfred Mjøen.

Jødeutryddelsene satte naturlig nok en støkk i Europa. Nasjonalismen og nasjonalstaten ble av forståelige grunner dissekert og diskreditert. Men i iveren «glemte» mange at ideen om nasjonalstaten i utgangspunktet var et liberalt prosjekt.

I kombinasjon med kolonitidens herjinger og postkolonial selvransakelse fikk vi etter hvert et grensesprengende akademia hvor mye ble snudd på hodet. Den vestlige sivilisasjonen og forestillinger om sannhet ble bokstavlig talt dekonstruert av filosofer som Foucault og Derrida.

Vestreradikales profet

I etterkrigstiden skulle den fransk-algeriske forfatteren Frantz Fanon bli profet blant de venstreradikale. Mye av Fanons produksjon ble skrevet i raseri over franskmennenes brutale kolonialisme i Algerie. Fanons credo var at «mennesket gjenskaper seg selv gjennom volden».

I forordet til Fanons Jordens fordømte (1967) skrev Jean-Paul Sartre om den befriende volden: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedri­ver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.»

Den som mer enn noen annen skulle sette ord på det mange mente var europeisk etnosentrisme, var Edvard Said, som i 1978 utga standardverketOrientalismen. Said mente, også med rette, at Vesten hadde en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden. Said ble raskt omfavnet av en venstreside som allerede oppfattet Vesten som imperialistisk og blodig urettferdig.

Skamfølelse

Paradoksalt nok resulterte Saids skriverier i at en del av hans tilhengere tolket den arabiske verden med et stemoderlig blikk. Det sistnevnte var noe Said selv advarte mot. Det var aldri ment at orientalismen skulle servere offerrollen på et fat.

Summen av den ideologiske kulturrelativismens forbehold mot islamkritikk er (spissformulert) at muslimer ikke kan kritisere seg selv, fordi kritikken er en adopsjon av det vestlige hegemoniet, og at den vestlige kultur ikke kan kritisere andre kulturer, fordi kritikken er etnosentrisk eller rasistisk.  I dette paradigmets ytterste konsekvens fremstår islam nærmest uangripelig.

Herfra og ut dominerte forestillinger om Vestens iboende rasisme på bekostning av de andre (den tredje verden) i viktige deler av den akademiske verden. I kortform ble skamfølelse den nye trenden. Og trenden dryppet etter hvert ned i flere samfunnslag og politiske posisjoner.

Sparke opp eller ned?

Det har også spredd seg forestillinger om at vestlige kulturer, særlig innenfor en nasjonalstatlig ramme, er plastiske og forgjengelige konstruksjoner, mens fremmede kulturer er autentiske og «underdogs».

Noen betrakter islam som underdogs, en offergruppe, og andre som en potent global maktfaktor. Der hvor noen ser på Muhammed-karikaturene som å sparke nedover, mener andre det (også) er å sparke makta i skinnleggen (på øverlandsk vis).

På deler av venstresiden har det for eksempel skjedd en dreining fra religionskritikk og internasjonal klassekamp mot kulturalisme (som gjør individet til representant for ulike kulturer).  Det har åpenbart mye med makt, historie og hegemonier å gjøre.

Stueren kristendomskritikk

Hundretusener har nikket anerkjennende til Andres Serranos fotografi Piss Christ (Kristus nedsunket i et kar av urin) og snakket om den over en kaffe latte og tilhørende diskursanalyse.

Det er bare å slippe fantasien løs om hva som ville skjedd om noe tilsvarende var blitt gjort med en muslimsk ekvivalent. Det er stuerent å mene at kristendommen er både dum, overtroisk og arkaisk, mens lignende generaliseringer om islam vekker betydelig oppsikt og misnøye.

Så kan man si at verken orientalisme eller kulturrelativisme er fremtredende i allmenn debatt eller som ideologiske orienteringspunkt blant folk flest i dag. Men hvordan skapes egentlig kollektive forestillingsverdener? De kommer jo etsteds fra, og ikke alltid som følge av erfaring.

Fordeling av skyldnere

Den franske filosofen Pascal Bruckner har sagt at man ikke ustraffet dresserer hele generasjoner til selvpisking (Botferdighetens tyranni – et essay om vestens masochisme, Arneberg 2008). Bruckner mener at europeeren har stilt seg på siden av historien gjennom å påta seg ansvaret for all verdens lidelser. Derfor er Europa i seg selv blitt selvmotsigende.

På den ene siden et selvpinende forhold til egen sivilisasjonshistorie. På den andre siden finnes det i Europa en forestilling om at man her er i ferd med å skape en ny type sivilisasjon, basert på menneskerettigheter, velferdsstaten, dialog og åpenhet. Resultatet er, ifølge Bruckner, et Europa uten tro på egen kultur og historie. Vi har altså tro på rammeverket, men ikke på kunstverket.

«Alle» vet det ikke stemmer

Samtidig florerer det med indre motsetninger i slike narrativer. Med bøyd hode tillegger man egen kultur, samtid og historie nesten uanstendig stor betydning; som en ubevegelig beveger i den store globale sammenhengen.

Oppstår et brutalt regime eller en brutal ideologi i et utviklingsland, blir fenomenet ofte forklart som negasjoner av oss selv, eller at vi gjennom et kronglet kretsløp er den egentlige skyldneren.

Når terroren rammer Europa, hender det ikke så rent sjelden at angriperne fremstilles som noen stakkarer som protesterer mot Vestens uforskammede rikdom, utenrikspolitikk, grådige økonomi eller generell stigmatisering.

Et annet perspektiv er at vi kanskje ikke har skyld, men at terror og islamistisk radikalisme er en reaksjon på vår vellykkethet – altså at islamistene ser de har en kultur i nedgang, og reagerer (irrasjonelt). Det siste er for eksempel historikeren Ian Burumas perspektiv.

Men hva så med de som blir radikalisert og deres evne til autonomi, til å skille mellom rett og galt? Blir de ikke på sett og vis umyndiggjort? Det hevdes også at ekstrem islamisme ikke har noe med islam å gjøre, selv om «alle» vet at det ikke stemmer. Alle religioner har opp- og ned-sider.

Stigmatiserende stigmatisering

Selv om årsaksforklaringer i studier av ekstremisme og radikalisme er sammensatt (multikausalitet), er det gjengs å belyse den underliggende ideologien (eller religionen) og dens karismatiske karakter, og ikke ensidig fokusere på sosioøkonomiske og politiske omstendigheter (monokausalitet).

I studier av nasjonalsosialismens fremvekst i Tyskland i mellomkrigstiden, legger historikerne i dag langt større vekt på ideologiens påvirkningskraft enn det som var vanlig for 30 år siden. Sylo Taraku, statsviter og generalsekretær i LIM-nettverket (Likestilling-integrering-mangfold), kritiserte tilnærmingen på følgende måte: «De som hevder at stigmatisering kan føre til terror, driver selv med stigmatisering av muslimer. For det de implisitt sier, er at det skal så lite til for å få muslimer til å reagere med terror og massakrer av sivile.» (Aftenposten 23.11.15).

Moralsk likeverdige kulturer?

Fenomenet ble i sin tid omtalt av antropologen Robert Redfield (1897-1958) som Den lavere moralens forventing. Redfield mente at moral og etikk var en evolusjonær prosses. Den frie og industrialiserte verden hadde en høyere utviklet moral enn hos mange «primitive folk» (språkbruk fra 1950-tallet), mente han.

Redfield var kritisk til den grenen av den kulturrelativiske tradisjonen som hevdet at alle kulturer var moralsk likeverdige. Også antropologer er moralske skapninger, mente Redfield, og det ga derfor liten logisk mening å hevde at svært undertrykkende kulturer har krav på den samme respekt og toleranse som en humanistisk kultur.

Løsningen på det kulturrelativistiske utsynet var i følge Redfield derfor å senke moralske krav til kulturer som ikke hadde de samme materielle og politiske betingelsene for menneskerettigheter og utvikling som f.eks. vestlige kulturer: «Vi kan ikke dømme en mann fra Sironio-folket [stamme fra den bolivianske regnskogen som levde isolert fra omverdenen] når han setter sin syke kone ut i jungelen for å dø, etter den samme standarden som en amerikansk mann fra forstedene som plasserer sin kone ut i snøstormen for å dø.»

Ulike standarder

Den lavere moralens forventing er ikke helt uproblematisk i en moderne stat hvor religionskritikk, sekularisme, satire og ytringsfrihet står sterkt, og hvor borgerne generelt har en forestilling om at mennesker må ta ansvar for egne handlinger.

Alt dette har resultert i en real hodepine i (mange) europeeres kultursyn. Vi vil ikke gi slipp på nådeløs religions- og tradisjonskritikk av egne geistlige og reaksjonære og deres sympatiserende omland. Den kritikken er tross alt dreiepunktet i opplysningstanken.

Men den lavere moralens forventing – eller ønsket omsorg for minoriteter – bidrar paradoksalt nok – selv om det ikke er intensjonen – til å forsterke minoritetenes utenforskap, hvis man mener at de ikke kan underlegges de samme forventninger og krav som andre borgere.

Så lenge vi ikke kan omtale eller kritisere islam like uanstrengt som det vi kan gjøre med kristendommen, vil islam aldri fullt ut bli en integrert del av «det norske», og i alle fall ikke en del av den liberalt sekulære offentlige samtale og kritikk.  Man vil være innenfor fellesskapet og utenfor fellesskapet på en og samme tid. Det er en inkonsekvens, selvsagt, all den tid islam unektelig er en del av Norge i dag.

Islamofobe Charlie Hebdo og Jyllandsposten?

Nylig kom den franske historikeren Emmanuel Todd ved Det nasjonale instituttet for demografiske studier ut med boka Who is Charlie?: Xenophobia and the New Middle Class. Der hevder han at Charlie Hebdo er rasister/islamofober, og at attentatet i januar 2015, hvor 12 mennesker ble drept, var selvforskyldt (hva han mener om motivene bak det samtidige angrepet på den jødiske koscher-butikken er ikke kjent). Todd har bakgrunn i det franske kommunistpartiet.

Attentatet mot Charlie Hebdo har naturlig nok skapt bølger i Frankrike. Oppslutningen de fikk i ukene etter angrepet, har falmet noe, og deler av venstresiden er splittet.

Emmanuel Todd får støtte ute på venstreflanken. Boka ble en bestselger og er nå oversatt til engelsk. Den venstreorienterte Guardian- skribenten Mark Brown mente på nettstedet til Socialist Workers Party (International Socialism) at «det ikke er satire å angripe de undertrykte», og at Charlie Hebdo og Jyllandsposten er islamofobe.

Ytringsfriheten – en kolonialistisk hellig ku?

Under Mänskliga Rättighetsdagarna i Göteborg i Sverige (den største menneskerettighetskonferansen i Skandinavia, støttet av over 70 organisasjoner), kunne deltagerne overvære seminaret Charlie Hebdo och frågan om yttrandefriheten har en rasistisk logik?

Her ble det fastslått at ytringsfriheten er en kolonialistisk hellig ku som Vesten «slår brune mennesker i hodet med», og at det er nesten like dumt å hylle antimuslimske ideologer, som det er å hylle islamistiske terrorister.

De antimuslimske ideologene var Charlie Hebdos redaksjon, som nesten ble utryddet: «Den sidestilling af ofre for terror og selvsammes gerningsmænd belønner publikum med massiv applaus», ble det syrlig bemerket i danskeBerlingske.

Triviell forklaring

Unnfallenheten minner noe om det Michel Houllebecq beskriver i sin bokUnderkastelse. Der havner venstresiden (og etter hvert også deler av høyresiden) på islamistenes side i frykt for å gå det ytre høyres ærend.

Men kanskje er forklaringen mer triviell? Det er en kjensgjerning at noen islamkritikere risikerer livet og må leve i skjul. Å trykke karikaturer av Muhammed er risikabelt. Den ellers så nådeløst religions- og øvrighetskritiske venstresiden tar seg dårlig ut om de gjør knefall for mørkemenn. Det høres mer anstendig ut å postulere de svakes parti enn å fremstå som feig og prinsippløs.

Så må man si at støtten til Charlie Hebdo ellers er stor rundt om i Europa, og at reaksjoner som de over, er randsonefenomener. Like fullt gir de en pekepinn mot en mulig utvikling i fremtiden, der motsetninger mellom majoritet og minoritet intensiveres og prinsipper kan kullkastes til fordel for ro og stabilitet. Alternativt (og forhåpentligvis) blir den «harde» multikulturalismen endelig forkastet som løsningsmodell for den flerkulturelle virkeligheten.

Delt venstreside

Venstresiden er selvsagt ikke noen entydig størrelse i spørsmål om kulturalisme og innvandring. Like lite som høyresiden er det. Sosialdemokratiet har tradisjonelt forfektet en sekulær og religionskritisk tilnærming. Innvandringsstoppen kom til på Ap og LOs initiativ. Hadia Tajik er en tydelig stemme som advarer mot at religiøse tradisjoner skal stå i veien personlig frihet.

Til venstre for Arbeiderpartiet finner vi én fløy som betrakter velferdsstaten innenfor rammen av det nasjonalstatlige, med trykk på religionskritikk og universalisme, mens en annen har en mer kulturrelativ tilnærming.

Den klassiske, fagforeningsbaserte venstresiden er kritiske til migrasjonens press på arbeidsmarked og lønnsvilkår. Her hjemme har avisa Klassekampen en innvandringspolitisk profil som har mer til felles med Senterpartiets og Arbeiderpartiets syn, enn SVs. De sosioøkonomiske innvendingene mot høy innvandring seg også ut til å følges av kulturelle innvedninger, f. eks i synet på bruk av hijab.

Misforstått toleranse

Tidligere leder av Sosialistisk Ungdom, Andreas C. Halse, har i klare ordelagkritisert egen venstreside: «Når man i multikulturalismen eller toleransens navn tillater særkrav fra enkelte religiøse, så er det en misforstått toleranse. Det må SV slutte med …»

Under SVs landsmøte i 2013 tok Halse til orde for å forby hijab-bruk hos politi og i rettsvesenet, forby omskjæring av gutter samt at ungdomsorganisasjoner som diskriminerer kvinner og homofile skal miste statstøtte. Dette fikk Gülay Kutal (leder av Etnisk likestillingsutvalg i SV) til å omtale Halses forslag som «islamofobisk» og «sterkt islam-kritisk». Ingrid Fiskaa mente at Halse og SU aktivt motarbeidet venstresiden i SV.

Klassiske liberale dilemmaer

Mange av de sistnevnte problemstillingene innebærer klassiske liberale dilemmaer, mellom frihet og autoritet, så enkelt er det ikke. Spørsmålet er, slik Kolbein Brede lurer på, om venstresiden har en særlig berøringsangst for å kritisere ufrie praksiser blant minoriteter.

Svaret er et betinget ja: Deler av venstresiden har fjernet seg fra den sterkt religionskritiske tradisjonen som ellers har kjennetegnet den. Noen vil kalle det kulturell sensitivitet, andre vil mene det er mangel på solidaritet for de som er i skvis mellom tradisjonskulturen og storsamfunnet.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 3. januar 2016.

Twitter: @bardlarsen