Kunnskap uten statsstøtte
Det står dårlig til med den norske bistandsdebatten når infostøtten er det som engasjerer mest, skriver Haakon Riekeles jos Minerva.
Publisert: 17. oktober 2015
Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita.
Det står dårlig til med den norske bistandsdebatten når infostøtten er det som engasjerer mest.
I sitt forsvar for infostøtten siterer Hanne Sofie Lindahl Changemakers slagord «kunnskap uten handling er feighet, men handling uten kunnskap er dumhet». Det er et godt slagord, men det svarer ikke på spørsmålene hvorvidt det er nødvendig med en svært sjenerøs statsstøtte for å spre kunnskap; om de som mottar statsstøtten faktisk er de som best sprer den relevante kunnskapen; eller om disse ville spredd den samme kunnskapen også uten statsstøtte.
Lindahl nevner blant annet klima, stormaktspolitikk og flyktningkrisen som eksempler på områder som legitimerer informasjonsstøtten. Problemet er bare at de fleste premissleverandører innenfor disse temaene ikke mottar informasjonsstøtte, for eksempel forskere. Flyktningkrisen og situasjonen i Syria ville nok vært grundig debattert også uten informasjonsstøtte.
Videre er det grunn til å anta at de viktige organisasjonene som mottar informasjonsstøtte, som Flyktninghjelpen, Regnskogfondet eller ZERO, anser det som en sentral del av sin virksomhet å få oppmerksomhet om temaene de jobber med, og dermed uansett ville prioritert det. Blant de om lag 50 organisasjonene som mottar informasjonsstøtte er det dessuten mange som knapt nok noen har hørt om, og som ikke i nevneverdig grad bidrar til å belyse utviklingspolitiske spørsmål i det offentlige ordskiftet. Alt dette tyder på at en reduksjon i infostøtten neppe vil være så dramatisk som mottakerne av støtten ønsker å fremstille det.
Et sentralt poeng hos Lindahl er at utvikling er noe annet enn bare bistand, og at det begrunner hvorfor det er behov for en informasjonsstøtte over bistandsbudsjettet. Den første delen av det resonnementet er det lett å være enig i. En god illustrasjon på betydningen av andre faktorer enn bistand er at nedgangen i antall fattige i verden de siste tiårene i stor grad er forårsaket av Kinas høye vekst, både direkte gjennom fattigdomsreduksjon i Kina og indirekte ved at råvareproduserende land i blant annet Afrika har fått høyere priser på sine varer og økte utenlandske investeringer. En viktig hendelse i Kinas vekstmirakel var da landet i 2001 ble medlem av WTO, og dermed fullt ut kunne delta i verdenshandelen. Det kan godt hende organisasjonene som mottok infostøtte på 90-tallet brukte den på å argumentere for liberalisering av verdenshandelen og Kinas deltakelse i WTO, men jeg tviler på det.
Handelspolitikk er bare toppen av isfjellet av politikkområder som påvirker «utvikling». Alt fra skattepolitikk, til landbrukspolitikk og miljøpolitikk påvirker utvikling. Det er selvfølgelig bra at mange utviklingspolitiske organisasjoner de siste årene har valgt å øke sitt fokus på dette. Men det er mange andre som også deltar i debatter om alle disse temaene, uten at alle nødvendigvis gjør det med et eksplisitt utviklingsfokus. De færreste av dem mottar sjenerøse bidrag fra statsbudsjettet for å gjøre det. Det er også mange andre områder, som helsepolitikk, næringspolitikk eller miljøpolitikk, hvor det er viktig at virkemidler utenfor sektoren er «samstemt», uten at det utløser tilsvarende krav om statsstøtte for informasjonsarbeid. At Lindahl mener at vi får «et samfunn der debatt og kritikk strupes» bare fordi de som fremmer hennes foretrukne syn på en rekke politiske spørsmål får litt mindre statsstøtte, vitner om en interessant forståelse av hvordan samfunnsdebatten bør foregå.
Selv om bistand har liten betydning for å fremme utvikling i forhold til andre faktorer som for eksempel handel, er fortsatt bistand en sentral del av utviklingspolitikken. Det er begrenset hvor stor innvirkning Norge som et lite land kan ha på verdens utvikling gjennom en «samstemt» politikk innen for eksempel handel eller skatteregler. Norge er derimot en stor bistandsaktør, spesielt innenfor en del områder og land, og bistandsmidler brukes aktivt til å påvirke i internasjonale fora. Jeg antar for øvrig at Changemaker uansett ikke mener at bistand er helt ubetydelig for utvikling siden de tross alt i sin politiske plattform mener bistanden må økes til 3 % av BNP.
I lys av dette er det forstemmende at det knapt nok finnes en kritisk bistandsdebatt i Norge. Det er vanskelig å komme på et politikkområde hvor så store summer bevilges, uten at innretningen og resultatene av disse bevilgningene diskuteres i den brede offentligheten. Civita har, i likhet med noen få andre, forsøkt å reise slike debatter med flere notater. Men blant organisasjonene som mottar infostøtte og som hovedsakelig driver med tradisjonell bistand, er det derimot stille. Jeg har fortsatt til gode å se at for eksempel Kirkens Nødhjelp, Redd Barna, Norsk Folkehjelp eller Plan Norge kritisere en bistandssatsing de mener er lite effektiv.
Når diskusjoner om innretning av bistandspolitikken konsekvent kommer fra aktører utenfor bistandssektoren, er det et tydelig tegn på at infostøtten ikke er et vesentlig bidrag til debatt om bistand. At det var infostøtten som nok en gang engasjerte mest på bistandsfeltet da statsbudsjettet ble fremlagt er et grelt eksempel på hvor dårlig det står til med bistandsdebatten i Norge.
Lindahl påpeker at jeg utelater fra min kritikk at regjeringen legger opp til at flyktninger skal «ta midler fra det eksisterende bistandsbudsjettet». Det skyldes at utgifter til flyktninger i Norge og utlandet lenge har vært del av bistandsbudsjettet, noe som er helt naturlig ettersom flyktninghjelp utvilsomt hjelper mennesker i nød.
Det som er nytt er at flyktningutgiftene vokser så dramatisk at det setter press på bevilgninger både innenfor og utenfor bistandsbudsjettet. Det er i den situasjonen desto mer naturlig å se kritisk på bevilgninger som infostøtten.
Innlegget er publisert hos Minerva 15.10.15.