Et politisert oljefond
En beslutning om å trekke oljefondet ut av kullselskaper kan skape en ny og farlig presedens for en økt politisering av fondet, skriver Mats Kirkebirkeland på Minervanett.no.
Publisert: 29. mai 2015
Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita
En beslutning om å trekke oljefondet ut av kullselskaper kan skape en ny og farlig presedens for en økt politisering av fondet.
Den siste tiden har det vært økende politisk press på å bruke oljefondet som både et innenriks og utenrikspolitisk virkemiddel. Noen har ønsket å bruke mer oljepenger på å investere i infrastruktur i Norge, noen har ønsket å bruke oljefondet på utviklingshjelp, mens mange den siste tiden har ønsket å bruke oljefondet som et klimapolitisk verktøy.
Siden opprettelsen av Statens pensjonsfond utland (SPU) har Norges to styringspartier, Arbeiderpartiet og Høyre, stått sammen for å bevare prinsippene som ivaretar oljefondets opprinnelige formål og mot å bruke oljefondet som et partipolitisk verktøy.
Stortingets finanskomité innstilte 27. mai enstemmig på å legge til et nytt produktbasert kriterium i de etiske retningslinjene for observasjon og utelukkelse av kullkraft- og kullegruveselskaper. Politikerne nevner ikke eksplisitt at kull er uetisk i innstillingen i meldingen, men overkjører likevel etikkrådet og fondet ved «å sende et signal». Innstillingen er lite konsekvent, når man kun nevner én kilde til et mulig etisk problem.
Det er lange tradisjoner for at endringer i oljefondets styring og portefølje har gjennomgått grundige faglige utredninger og vurderinger, før det politiske vedtaket blir gjort. En slik gjennomgang skjedde da oljefondet i sin tid gikk ut av tobakk og klasevåpen. Kull-uttrekket kan dermed åpne for en ny og farlig presedens for grensene for politisk involveringen rundt forvaltningen av oljefondets verdier.
Oljefondets formål
Handlingsregelen ble i sin tid opprettet for å sikre en bærekraftig tilstrømming av petroleumsinntektene inn i den norske økonomien, ved kun å bruke den forventede avkastningen over statsbudsjettet. Dermed vanskeliggjorde man bruk av kapitalen i oljefondet til å smøre politiske kompromisser i regjering og storting. Politikerne skulle sette rammene for hvordan teknokratene i Norges Bank best kunne forvalte oljefondets milliardverdier i et evighetsperspektiv. Den detaljerte og strategiske forvaltingen av fondets midler skulle holdes på en armlengdes avstand fra stortingssalen.
Misforstå meg rett. Selvfølgelig skal Stortinget ha mulighet til bestemme hvordan oljefondet forvalter fellesskapets verdier. Men det er viktig å skille mellom den prinsipielle forskjellen ved politisk bestemte overordende retningslinjer for etiske investeringer, delegert til et uavhengig etikkråd, og et politisk bestemt spesifikt uttrekkskriterium som er detaljert bestemt på forhånd.
Ettersom innstillingen om mulig uttrekk fra kullselskaper kun skal gjelde for de selskaper som har 30 prosent eller mer av sin virksomhets inntekter fra kulldominert kraft- eller råvareproduksjon, er dette vedtaket et eksempel på et viktig prinsippbrudd.
Paradokset er at oljefondet har fått marsjordre fra Stortinget om å selge seg ut av mindre kullselskaper der majoriteten av inntekten stammer fra kull. Mens de gigantiske og diversifiserte energi- og gruveselskapene, som for eksempel australske BHP Billiton, der oljefondet hadde investert rundt 4,6 milliarder kroner ved inngangen til 2014, vil bli beholdt i porteføljen, til tross for at selskapet hadde 15 milliarder USD i kullinntekter i 2014. Likevel uttaler saksordfører Torstein Tvedt Solberg (Ap) i pressemeldingen at innstillingen er en stor klimaseier.
Høyres stortingsrepresentant Svein Flåtten uttaler i samme pressmelding at investeringer i kullselskaper kan ha både klimarisiko og fremtidig økonomisk risiko. At storingsrepresentanter gir signaler om direkte uttrekksvedtak med begrunnelse i økonomisk risiko, skaper også en helt ny presedens med tanke på arbeidsdelingen mellom politikere og ekspertene i oljefondet, som er ansatt for å vurdere fondets langsiktige økonomiske risiko.
Særinteressenter
Spørsmålet blir om Pandoras eske nå er åpnet, ved at Stortinget på selvstendig grunnlag kan detaljstyre oljefondets investeringsvalg med grunnlag i et moralsk argument eller en begrunnet økonomisk risiko.
Dette er først og fremst problematisk fordi det uansvarliggjør og forkludrer ansvarslinjene rundt oljefondets forvaltning. Om fondet for eksempel ikke leverer forventet langsiktig avkastning, vil det da være Stortinget eller oljefondets ansvar?
For det andre kan man stille spørsmål ved om det etter et slikt kullvedtak, også er åpnet for at andre interne og eksterne pressgrupper har fått en ny og reell påvirkningsmulighet for å få igjennom andre særinteressevedtak?
Er det nå blitt skapt en mulighet til å kunne presse frem løpende vedtak om utsalg av spesifikke selskaper eller sektorer, ved for eksempel avdekking eller mistanker om korrupsjon, brudd på de ansattes rettigheter eller andre etiske eller juridiske lovbrudd?
Er det åpnet en mulighet for at andre utenlandske myndigheter kan presse norske politikere til for eksempel å få oljefondet til å gjøre uttak eller investeringsvedtak rundt spesifikke nasjoner, industrier og selskaper? Hva om EU ber oljefondet selge seg ut av russiske verdipapirer? Eller om USA ber fondet om å selge kinesiske selskaper?
Slippery slope
Måten Norge har forvaltet petroleumsressursene gjennom oljefondet på har skapt stor respekt i hele verden. Som nærmest eneste tilfelle i historien, har ikke inntekter fra naturressurser blitt fordelt bare til generasjonen som faktisk utvinner ressursene. Det er skapt politiske mekanismer der også fremtidige norske generasjoner skal kunne nyte godt av de samme nevnte inntektene. En rekke mindre vedtak i feil retning, setter en presedens som kan bli vanskelig å omgjøre i etterkant. Faren er stor for at man ender opp i en slags «slippery slope».
Når man har et evighetsperspektiv på forvaltningen av disse ressursene, vil hver generasjons politikere ikke nødvendigvis se at endringene blir store over tid. En rekke av politikerne som i sin tid opprettet de politiske retningslinjene for oljefondets forvaltning, er nå ute av rikspolitikken. «Post-Stoltenberg»-generasjonens politikere kan nettopp gjøre et slik lite, men fatalt vedtak i feil retning.
Innlegget var publisert på Minervanett.no fredag 29. mai 2015.