Reisebrev fra Armenia

Bård Larsen skriver om sin deltakelse på hundreårsmarkeringen for folkemordet på armenerne: Markeringen av det armenske folkemordet i Jerevan var preget av både pilegrimstilstander og propaganda. Det hundre år gamle folkemordet er fremdeles høypotent politikk.

Bård Larsen

Publisert: 30. april 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Armenia er de store kontrastenes land. Etter Sovjetunionens fall gikk landet på en solid smell. Fra å være et (etter forholdene) foregangsland i Kaukasus, ble Armenia på rekordtid et lutfattig og forfallent land. På nittitallet var Jerevan en by som nesten var umulig å oppholde seg i for en vesterlending. Siden den gang har svært mye skjedd. Men forskjellen på fattig og rik er fremdeles veldig stor. I enkelte områder er fattigdommen og det fysiske forfallet et trist skue.

Armenia er et fantastisk land å reise til og det trengs sårt turisme. Folk er reserverte, men gjestvennlige. Det er trygt å ferdes der, og for den som har penger mangler intet. De kaukasiske fjellene er imponerende, kulturen rik og maten god. Armenske klostre er blant de eldste i verden. De små avstandene i landet gjør at man kan gjøre en rundreise på noen få dager. For den som kan leve med ganske dårlig veistandard og uortodokst kjøremønster, er leiebil en god løsning. Ellers kan man ganske enkelt leie en taxi for dagen.

Sentrum av hovedstaden Jerevan er renovert og moderne, med store handlegater, utallige restauranter og moderne museer. Vei- og butikkskilter er også på engelsk. Det er opplagt at myndighetene gjør mye for å tiltrekke seg utlendinger.

Beveger man seg utenfor sentrum setter derimot forfallet raskt inn. Armenia er lutfattig og det er lite som tyder på at fattigdomsbekjempelse står øverst på dagsorden. Nesten all økonomisk aktivitet består i kjøp og salg av gamle penger. Det produseres lite og eksporten er minimal. Selv konjakken Ararat, som alle armenere er stolte av, er solgt ut, til franskmennene. Landet lider under enorm korrupsjon og en svart økonomi som er mange ganger større enn den offisielle økonomien. I tillegg flytter de unge ut, til Russland eller andre steder.

Markering av 100-årsdagen for folkemordet

Å være tilstede i Jerevan på tidspunktet for hundreårsmarkeringen av folkemordet er neppe sammenlignbart med så mye annet. Det hersket pilegrimstilstander. Neste alle gikk rundt med lilla blomsterpins som symboliserer folkemordet. Det har blitt sagt at den unge generasjonen ikke er så opptatt av folkemordet, men slik virker det ikke for den besøkende.

Kafeer og restauranter var fylt av akademikere og journalister fra alle verdenshjørner som diskuterte folkemordets anatomi. I gater og avenyer var endeløse rekker av plakater som omhandler folkemordet oppført, noen av dem med ganske krasse og propagandistiske antityrkiske budskap: (artikkelen fortsetter under bildet).

Ved den armenske domkirken Echmiadzin utenfor Jerevan ble det avholdt messe den 23. april. Her ble ofrene for folkemordet helgenerklært i den spektakulære formen som kjennetegner den ortodokse liturgien. «Kanoniseringen av martyrene fra folkemordet bringer livgivende ny pust, nåde og velsignelse til vårt nasjonale og kirkelige liv», runget erkebiskop Karekin II utover forsamlingen. Messen ble direkteoverført til armenske kirker over hele verden. Klokken 19.15 slo alle armenske kirker hundre slag. I sentrum av Jerevan ble Karekin hyllet som en rockestjerne der folk samlet seg rundt storskjermer.

Senere på kvelden samlet det amerikansk-armenske bandet System of a Down titusener til gratiskonsert på Republikkplassen i sentrum av Jerevan, i pøsende regnvær. Da de entret scenen, ropte vokalist Serj Tankian: «This is not a rock ‘n’ roll concert. To our murderers this is revenge!»

Tankian grep også anledningen til en ganske ramsalt kritikk av sittende president Serzh Sargsyan for at han ikke gjør nok for å bekjempe fattigdom og demokratisere landets institusjoner. Det er regjeringens ansvar at Armenia tappes for unge mennesker fordi de ikke har en fremtid i landet, ropte Serj Tankian.

Hvorfor så viktig for armenerne?

Men hvorfor er armenere nærmest besatt av det hundre år gamle folkemordet? Hvorfor ikke gå videre? Det er lett for en nordmann å tenke slik, beskyttet som vi er av en relativt fredfull historie. Sett fra Armenia er det selvsagt annerledes. Det finnes knapt familier som ikke er direkte berørt av folkemordet. For mange forholder det seg slik at slektstreet ikke kan spores lenger tilbake enn til 1915. Legg til at Tyrkia i hundre år har blånektet for at 1,5 millioner armenere (og andre kristne minoriteter) systematisk ble drept under nasjonaliseringsprosessen, og mye av dette fremstår som ganske grunnleggende menneskelig psykologi.

Propagandafaktoren var så absolutt til stede i Jerevan. Det er ikke merkelig, med tanke på den ekstreme sikkerhetssituasjonen Armenia befinner seg i (den skjøre våpenhvilen med Aserbajdsjan) og den evige verbale stillingskrigen mot Tyrkia. For armenere, både i Armenia og i diasporaen, er folkemordet utvilsomt en helt avgjørende identitetsmarkør. Det ville derfor være vanskelig å forestille seg at det ikke også kan bli brukt politisk.

For enkelte tilreisende historikere og andre fagfolk fremsto det litt problematisk at folkemordsproblematikken ofte ble vevet inn i en annen og mer kompleks agenda, nemlig restitusjonsspørsmålet: Spørsmålet om land og penger. I dag bor det under tre millioner armenere i det fjellkarrige og lite fruktbare Armenia. Den armenske diasporaen er tre ganger så stor, spredd over hele kloden, hvorav svært mange er etterkommere av armenere bosatt i det langt mer fruktbare tyrkiske Anatolia, som ble plyndret av tyrkerne under folkemordet i 1915. I Tyrkia er man livredd for at en anerkjennelse vil innebære svimlende erstatningskrav fra både Armenia og diasporaen (enda mer fryktinngytende fremstår muligheten for territoriale krav, selv om slikt er svært urealistisk). Restitusjonsspørsmålet er som en rød klut på tyrkiske myndigheter, og for armenerne er dette nesten like viktig som kravet om anerkjennelse. Til tider kjører den armenske regjeringen ganske knallhardt på den linjen.

Folkemordskonferanse

Parallelt med 100-årsmarkeringen ble det avholdt en større internasjonal konferanse i Jerevan, blant annet bestående av de fremste innen folkemordsforskning og internasjonal strafferett.

Thorbjørn Jagland holdt appell på vegne av Europarådet, og var den eneste som ikke tok ordet folkemord i sin munn under konferansen. Han valgte heller å omtale det som en «tragedie». Det vakte en viss oppsikt, særlig med tanke på at Europarådet vedtok en resolusjon som anerkjente folkemordet så sent som i mars.

Folkerettsjuristen Geoffrey Robertson tordnet, uten å nevne Jaglands navn, at massakrene i 1915 ikke var en tragedie, men et systematisk folkemord. I denne sammenhengen fremstår ordet tragedie som en eufemisme, mente Robertson.

Vi fikk også et lengre foredrag om den amerikanske juristen Raphael Lemkin, som nesten egenhendig utformet folkemordskonvensjonen av 1948. En vanlig misforståelse er at det var Holocaust som var utgangspunktet for Lemkins arbeid, men i virkeligheten begynte han arbeidet mot slutten av 1920-tallet, på bakgrunn av armenernes skjebne.

Det var ulike oppfatninger om hvordan folkemordsbegrepet bør benyttes. Juristen William Schabas er tilhenger av å begrense bruken fordi folkemord er vanskelig å påvise juridisk. Da er det langt enklere å dømme overgripere for forbrytelser mot menneskeheten. Schabas mener for øvrig at Holocaust og folkemordene i Rwanda og mot armenerne er såkalte paradigmatiske folkemord, altså folkemord som uten tvil ville ført til at de skyldige ble dømt.

Jusprofessor Mikael Bohlander mente på sin side at «the G-word» brukes for lite. Han mente at massedrapene som skjer mot jezidier og kristne under Den islamske statens beinharde kontroll i Syria og Irak er folkemord, men at det internasjonale samfunn er livredde for begrepsbruken fordi folkemord ikke bare er jus, men også noe som forplikter til handling. Et annet eksempel på dette er at Bill Clinton av opportunistiske årsaker nektet å bruke termen folkemord under slakteriene i Rwanda i 1994.

Den tyrkiske journalisten og statsviteren Cengiz Aktar hevdet at det ikke lenger finnes ett Tyrkia. I motsetning til den stadig mer aggressive Erdogan, er det stor bevegelse blant tyrkere flest i folkemordsspørsmålet, hevdet han.

Konferansens andre dag var for det meste viet resolusjoner, og her fremsto ikke alt like musikalsk. Syrias viseutenriksminister benyttet anledningen til å trekke paralleller mellom folkemordet på armenerne og terrorister i egen bakgård, og pyntet deretter det hele med fagre ord om humanitet. Da blir man minnet på at man er i Kaukasus og ikke i Vest-Europa.

Armenia er heller ikke et liberalt demokrati, men et slags Putin-styre på lavbluss, selv om det må sies at opposisjonen, i motsetning til i Russland, stort sett er fri.

Russland er dessuten garantister for armensk sikkerhet og vokter blant annet grensen til Tyrkia. Det er derfor ikke lett å finne Putin-kritikere i Armenia, selv om de finnes, blant annet i den liberale tenketanken Civilitas og blant intellektuelle ved universitetene. Med tanke på den utsatte sikkerhetssituasjonen armenerne lever under – både i forholdet til Tyrkia og Aserbajdsjan – er det heller ikke vanskelig å forstå at få snakker om vestvending. Dessuten er det langt lettere for armenerne å selge varer østover enn mot EU, fordi Tyrkia på det nærmeste forbyr varetransporter gjennom den nødvendige korridor. Praktisk talt alle armenere snakker for øvrig flytende russisk og utenlandske filmer sendes i dubbede russiske versjoner.

Markeringen ved Tsitsernakaberd

Den 24. april ble det avholdt offisiell seremoni ved Tsitsernakaberd, det enorme minnekomplekset som er oppført i et høydedrag over Jerevan. 24. april 1915 er dagen da ungtyrkerne under dekke av verdenskrig så sitt snitt til å utradere de intellektuelle armenerne i Konstantinopel. Disse ble hengt fra galger og broer rundt i hovedstaden, til skrekk og advarsel. Kort tid etter slapp infernoet løs på armenske, assyriske og kaldeiske sivile.

Under seremonien deltok enkelte internasjonale delegasjoner, med den franske statsministeren François Hollande og Vladimir Putin som de mest prominente gjestene. Fraværet av andre statsledere eller regjeringsrepresentanter på høyt nivå var påtagende. Fra Norge møtte ambassadør Leidulv Namtvedt fra ambassaden i Moskva.

24. april kom også nyheten om at Tyskland for første gang brukte ordet folkemord i en resolusjon. Tyskland er en av Tyrkias viktigste handelspartnere og det bor fire millioner tyrkere i Tyskland. Det er ikke vanskelig å forestille seg at resolusjonen kommer til å skape konflikter.

Utover dagen den 24. april og de påfølgende dagene valfartet armenere til Tsitsernakaberd for å legge blomster rundt flammen som ustanselig brenner i mausoleet over de falne. Slik de gjør hvert eneste år. Hvor mange som kom i år er vanskelig å tallfeste, men en halv million er et forsiktig anslag. (Artikkelen fortsetter under bildet).

Fra Jerevan ser man rett mot Ararat. Det bibelsk-mytologiske fjellet er selve nasjonalikonet for armenere, men befinner seg på tyrkisk side av grensen. Symbolikken er slående for konflikten mellom landene. Det hører også med til historien at den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan akkurat i år hadde valgt å invitere til hundreårsmarkering for landgangen i Gallipoli under første verdenskrig, selv om denne begivenheten tidligere alltid har blitt markert i mars måned. Det er vanskelig å hevde at ikke det hundre år gamle folkemordet fremdeles er høypotent politikk.

Innlegget er publisert hos Minerva 30.4.15. Se også:

Civita-notat nr. 6 2015: Folkemordet på armenerne

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Folkemordet på armenerne og andre kristne i det osmanske riket skjedde for hundre år siden, men er fremdeles gjenstand for høypotent internasjonal politikk. Årsaken er ikke faglig uenighet om hva som skjedde i 1915, men at Tyrkia gjennom flere tiår har truet sine allierte til å forholde seg tause om folkemordet.

Massakrene på armenerne er det eneste folkemord i historien hvor overgriperne ikke har erkjent sitt faktiske ansvar. Den tyrkiske minnekulturen er taushetsbelagt og det kan være straffbart å benytte folkemordsbegrepet i den tyrkiske offentligheten.

I dette notatet forklares den historiske og ideologiske bakgrunnen for folkemordet. Armenere og andre minoriteter ble ofre for et dødelig oppkok av nasjonalisme, osmansk maktforståelse og islamsk demagogi.

I notatet drøftes også de politiske forviklingene som har oppstått på bakgrunn av den tyrkiske fornektelsen. Benektelsen bidrar direkte og indirekte til å forsterke den autoritære tradisjonen i tyrkisk politikk og samfunnet generelt.

Om folkemord kan det sies at det kan oppleves i to faser: Den fysiske utslettelsen, og deretter fullbyrdelse gjennom fornektelse. Slik kan man omtale folkemordet på armenerne som det mest vellykkede folkemord i historien. Derfor er det viktig at det offisielle Norge anerkjenner folkemordet.

Last ned notatet her: Civita-notat_06_2015