Politikk for mangfoldet
En mer mangfoldig befolkning har også mer mangfoldige ønsker og behov. Skal man unngå at det er lommeboken som avgjør hva slags tjenester vi kan få, må det «designes» systemer der det offentlige kan finansiere et større mangfold av tjenester innen blant annet utdanning, helse og omsorg, skriver Kristin Clemet i Vårt Land.
Publisert: 20. april 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Forleden deltok jeg på Spekters årskonferanse, der «den norske modellen» var tema. Spørsmålet som ble stilt, var om den norske modellen er «rigget for fremtiden». Greier vi å opprettholde velferden når vi blir flere eldre, får underskudd på statsbudsjettet og oljeprisen går ned? Et hovedbudskap fra Spekters side var at Norge vil greie å omstille seg, dersom vi bevarer et godt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.
Et spørsmål som ikke ble berørt, var om den norske modellen også er «rigget» for å møte en mer mangfoldig fremtid.
Vår velferdsstat, og den nordiske modellen generelt, er i veldig stor grad bygget på enhet og likhet og på like løsninger for alle. Politikere mener ofte at de vet hva som er best for oss og innretter mange av velferdsordningene slik at de virker likt for alle – enten det gjelder skolen, eldreomsorgen eller støtten til barnefamiliene. Også i diskusjonen om å fjerne forbudet mot søndagsåpne butikker hører vi hvordan mange politikere mener at de vet hva som er best for oss.
Problemet med denne likhetsmodellen er at den skal møte en stadig mer mangfoldig befolkning. Vi får et mer pluralistisk samfunn, både på grunn av migrasjon og reisevirksomhet – og på grunn av det økte kunnskaps- og velstandsnivået i befolkningen.
En mer mangfoldig befolkning har også mer mangfoldige ønsker og behov. Det gjelder maten vi spiser, måten vi jobber på, gudene vi tror på og musikken vi hører på, men det gjelder også velferdstjenestene. Og dersom ikke politikken ser og legger til rette for dette, vil mange finne sine egne veier. Det er umulig å forby kjøp av private helse-, omsorgs- og utdanningstjenester. Skal man unngå at det er lommeboken som avgjør hva slags tjenester vi kan få, må det derfor «designes» systemer der det offentlige kan finansiere et større mangfold av tjenester innen blant annet utdanning, helse og omsorg. Vi må rett og slett ha en politikk for de økte forskjellene i befolkningen.
Dette blir utfordrende for alle partier. Men det blir mest utfordrende for venstresiden. Den politiske høyresiden er ikke like insisterende på at alt skal være likt for alle og setter mer pris på verdien av valgfrihet. Men også på ikke-sosialistisk side er det tydelig at mange politikere har problemer med å innrømme befolkningen en valgfrihet de ikke har behov for selv.
Utfordringen for venstresiden er likevel større og skyldes blant annet at den holder seg med et veldig snevert og ekskluderende fellesskapsbegrep. Mange på venstresiden mener for eksempel at man tilhører «fellesskapet», hvis man går på Tøyen eller Vinderen skole i Oslo, mens man er utenfor fellesskapet hvis man går på Kristelig Gymnasium, Steinerskolen på Nesodden eller Montessori-skolen i Drøbak. Men hvilket resonnement ligger egentlig til grunn for en slik påstand? Hvorfor kan ikke fellesskapet være mangfoldig?
Barn som går på skole i Svolvær, føler ikke mer fellesskap med barna på Hovseter skole i Oslo enn de føler med barna som går på Steinerskolen på Hovseter. Deres veier kan komme til å krysses senere i livet, og i den grad skolen da betyr noe, kan det like gjerne tenkes at de beste fellesskapene oppstår i møte mellom dem som har gått på litt forskjellige skoler, som har litt ulike erfaringer, og som derfor kanskje kan berike hverandre.
I helgen hadde Arbeiderpartiet landsmøte. Signalene fra Jonas Gahr Støre er at han stort sett vil bevare status quo: Han vil ikke forby private helsetilbud, privat omsorg eller private skoler, men han vil ikke bruke offentlige penger på dem. Unntaket er de private tilbudene som allerede eksisterer og får offentlige penger, som Steinerskolen, siden den har eksistert lenge og er «en del av det mangfoldet» vi allerede har.
Jeg tror en status quo-politikk vil være for defensiv. Den svarer hverken på praktiske eller mer prinsipielle spørsmål. Hvorfor skal vi for eksempel nekte oppstart av en friskole som tilbyr rørleggerfag, hvis noen ønsker å eie, drive og gå på en slik skole? Og hvordan kan det påstås at en pasient eller en elev som velger et offentlig finansiert privat tilbud, «tar» noe fra det offentlige?
Jeg tror sosialdemokratiets store utfordring nå er å bevege seg og politikken fra likhets- og enhetssamfunnet til et samfunn med nesten ekstremt mangfold – uten å kaste vrak på grunntrekkene i den norske samfunns- og velferdsmodellen. Dette strever både andre partier og våre naboland med også, men noen greier det bedre enn andre.
Innlegget er på trykk i Vårt Land 20.4.15.