Vi trenger en borgerlig offentlighet
Den borgerlige offentligheten oppstod for over 300 år siden og var selve premissleverandøren for den opplyste liberale rettsstat. Hvis mediene skal være arena for den offentlige samtalen, må de også vise frem hele og ikke bare deler av denne, skriver Mathilde Fasting i Bergens Tidende.
Publisert: 29. mars 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Før i tiden hadde mange norske aviser en ideologisk tilknytning til et bestemt politisk parti. Aftenposten støttet Høyre, mens Arbeiderbladet støttet Arbeiderpartiet. Avisene skrev ofte panegyrisk om eget parti og desto mer negativt om andre partier.
Jeg tror de fleste er enige om at det er bra at avisene nå er «avpartifisert». Problemet er at mange av dem også er blitt avideologisert. Mange aviser mangler en politisk profil, hvilket gjør lederartikler og kommentarer både kjedelige og utydelige.
Det finnes noen unntak. Mindre aviser, som Klassekampen og Vårt Land, er ideologiske og tydelige. Dagens Næringsliv er også en tydelig liberal avis, men det er en næringslivsavis og dermed en nisjeavis. Ser vi bort fra DN, har aviser med en klar borgerlig profil lenge vært mangelvare i Norge. Slik er det ikke i andre land. Der er avisene ofte mer ideologiske, og mangfoldet er stort. I vårt naboland Danmark er Berlingske Tidende og Jyllandsposten klare borgerlige aviser, mens Politiken har en sosialdemokratisk profil. Der er også debatter, kommentarer og meningsytringer ofte mer interessante.
Men det er heldigvis unntak. Bergens Tidende er blitt en avis med en klar borgerlig profil. Avisens idé er da også at den skal være «en frittstående, liberal borgerlig (ikke-sosialistisk) avis, partipolitisk uavhengig».
Minervaskribenten Jan Arild Snoen skrev i 2011 analysen «Bergens borgerlige avis». I løpet av tre uker fant han at en tredjedel av lederartiklene i Bergens Tidende hadde en tydelig borgerlig profil og ikke kunne stått i en sosialdemokratisk eller sosialistisk avis. Det var støtte til moderate endringer i arbeidsmiljøloven, en kritikk av for mye ettergivenhet i uførereformen, en hyllest til personlig og privat initiativ fremfor sentralmakten, og en bekymring for at endringer i finansieringen av barnehagene skulle true de private barnehagene. Men Bergens Tidende ivaretar sin partiuavhengighet, og kan like gjerne gi støtte til et borgerlig parti som til et annet, eller kritisere dem fordi de har forlatt et borgerlig standpunkt eller prinsipp. Derfor er Bergens Tidende ideologisk, ikke partipolitisk.
Snoen konkluderte den gangen med at Bergens Tidende på lederplass fremsto som en klarere borgerlig avis enn Aftenposten. Det kan se ut til å være en riktig beskrivelse også i dag, selv om det nå er klare tegn til at også Aftenposten beveger seg i retning av å bli en tydeligere borgerlig avis.
Å være borgerlig betyr at man støtter både de grunnleggende borgerlige økonomiske verdiene, og de statsborgerlige verdiene som er grunnlaget for den liberale rettsstaten. Begrepet borgerlig er knyttet til verdier som initiativ, ansvar, balanse og maktspredning mellom samfunnssfærer – til et ønske om å ta med private og sivilsamfunnet i utviklingen av samfunnet. Begrepet er også knyttet til et ønske om å fremme den enkeltes muligheter, både sosialt, politisk og økonomisk.
Det er viktig at vi har aviser med ulikt ideologisk syn. Mediene setter dagsorden. De bidrar til å forme den politiske debatten og definerer hvilket rom det er for politisk debatt. Hva som er et ytterliggående politisk standpunkt eller hva som er «sentrum» i norsk politikk, avhenger blant annet av hvilke standpunkter og holdninger som blir belyst i mediene. Det er vanskelig å vite hva man skal mene om pappaperm eller formuesskatt hvis man ikke kjenner fakta eller de bakenforliggende verdiene som påvirker meningene vi har.
Avideologiserte aviser kan havne i minst to fallgruver. Den ene er den konforme sosialdemokratiske. Siden mellomkrigstiden kan vi si at sosialdemokratene og de borgerlige har representert hovedstrømningene i norsk politikk. Disse retningene har forent seg i flere saker (utbygging av velferdsstaten er et eksempel), men bygger på grunnleggende ulike tilnærminger til individet, samfunnet og politikken.
Einar Gerhardsen beskrev Arbeiderpressen som viktig i «agitasjons- og oppdragelsesarbeidet» for å fremstille sakene i det rette lys, samt avsløre «all svindel og råttenskap» i det kapitalistiske samfunn. Etter andre verdenskrig dominerte Arbeiderpressen stadig mer av det offentlige ordskiftet, samtidig som den borgerlige offentligheten gradvis trakk seg tilbake. Uten å være basert på omfattende undersøkelser: Det er ikke urimelig å beskrive sentrum i det politiske ordskiftet som sosialdemokratisk. Avideologiserte aviser vil da kunne gravitere mot dette.
Den andre fallgruven er det rotløse, der idealene blir erstattet med jag etter sensasjoner og antall klikk. Den moderne offentligheten blir stadig mer overfladisk og selvutleverende. Selv kronikkspaltene – tidligere den saklig informative stemmes siste skanse – fylles med intime, personlige historier. Nettopp i en tid hvor selveksponering dominerer fjernsynet, raushetsidealer florerer i foredragssaler og følelsesbaserte historier preger politisk retorikk, trengs et korrektiv – noe som kan holde den borgerlige offentligheten i hevd.
Den borgerlige offentligheten oppstod for over 300 år siden og var selve premissleverandøren for den opplyste liberale rettsstat. Hvis mediene skal være arena for den offentlige samtalen, må de også vise frem hele og ikke bare deler av denne. Både sosialdemokratiske og borgerlige innfalsvinkler bør løftes frem. Det vil også være mest demokratisk å gi alle partier den samme muligheten i den meningskonkurransen som demokratiet tross alt er.
Innlegget er trykket i Bergens Tidende 29.3.15. Se også:
Borgeren og fellesskapet
Av Mathilde Fasting, siviløkonom og idéhistoriker i Civita
Hva innebærer det å være borgerlig, hvor kommer ideer om borgeren og borgerlig fra, og finnes det en plass for borgeren og borgerlige i fremtidens samfunnsliv og politikk?
Dette politiske essayet bruker den europeiske idéhistorien som bakteppe for den norske stats- og samfunnsutviklingen. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn, ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på er effektive vern mot totalitære ideologier. Borgeren og borgerlige fortjener et politisk essay.
Det primære målet med essayet er å bidra til å gi borgeren og borgerlige den plassen de fortjener i den norske samfunnsutviklingen. Dette er også et kritisk essay, fordi det er et forsøk på å beskrive hvordan fellesskapet som metafor for staten og for det offentlige i perioder har bidratt til at det kollektive har tatt overhånd på bekostning av liberale, borgerlige verdier.
Relatert
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
Alasdair MacIntyres moralfilosofi – et korrektiv til dagens etikkundervisning?
Kamerat Jesus vender tilbake
Pressen og de kongelige: Alt til sin tid
Kampen om fremtiden er aldri tapt
