Velferdsstaten

Slik fjerner vi «helsekø» fra ordbøkene

Flere private aktører og mer bruk av teknologi som gjør det mulig å bo hjemme lenger. Dette er viktige faktorer for å hindre propp i helsevesenet, skriver Mathilde Fasting og Tor W. Andreassen i Finansavisen.

Mathilde Fasting

Publisert: 19. mars 2015

Av Mathilde Fasting, Civita og Tor W. Andreassen, leder av Center for Service Innovasjon og professor ved NHH, på vegne av Innovasjonsgruppen, NHH-Symposiet 2015

Vi må være ærlige: Ikke alle unge drømmer om en jobb som sykepleier. Derfor er innovasjon i norsk helse- og omsorgssektor et tema vi diskuterer for lite. Vi må få mer for mindre. For blir ikke ressursbruken bedre, vil én av tre unge måtte velge omsorgsyrker i fremtiden.

Befolkningen i Norge blir ikke bare eldre, men det blir også flere eldre i forhold til yrkesaktive. Forventet levealder i 2060 er 86,5 år for menn og 89,1 år for kvinner. Hele 10 prosent av befolkningen vil være over 80 år, mot 4 prosent i dag. Vi vet helt sikkert at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke, men vi har hverken arbeidskraft eller økonomi til å dekke dette behovet. Det er disse ressursbegrensningene i møte med en økende etterspørsel som er kjernen i innovasjonsbehovet.

Vi må gå offensivt til verks for å møte de utfordringene vi vet kommer. En hverdag med mangel på plasser og personell innen helsesektoren er ikke en hverdag å se frem til. Vi må finne måter å arbeide på som gjør hverdagen enklere for disse menneskene. Gammel bygningsmasse, færre liggedøgn, kompliserte diagnoser, roboter, teknologiske muligheter og dyrt, avansert utstyr får betydning for hvordan fremtidens helsesektor skal utformes.

For det første trenger vi større bruk av private aktører. I 2011 kom NOU-en Innovasjon i omsorg, som ble fulgt opp av Stortingsmeldingen Morgendagens omsorg i 2013. Stoltenberg-regjeringens NOU hadde urealistiske forventninger til hva kommunene alene skulle klare å få til av omstilling og innovasjon. Jonas Gahr Støre, daværende helseminister, overså de kreftene som ofte står bak utvikling og innovasjon: private, profittdrevne, små og store bedrifter. For å få mer nytenkning og større spredning av de gode løsningene, foreslår vi at private aktører i større grad må inkluderes både som innovatører til og tilbydere av helse- og omsorgstjenester.

For det andre må vi rette blikket mot innovasjoner skal man gjøre det mulig for pleietrengende å bo hjemme lenger. Frem til nå har innovasjon innen helsesektoren primært skjedd på den teknologiske og behandlingsmessige fronten. Nye maskiner og apparater har gjort diagnostisering og overvåking mye mer effektivt. Operasjoner som før krevde fysiske inngrep, skjer nå med mikrokirurgi med vesentlig reduksjon av liggetid på sykehus.

I dag kan eldre få utstyr til å undersøke seg selv ved hjelp av en smarttelefon og nettbrett som sender dataene til fastlegen eller nærmeste helsestasjon. Vi mener at neste bølge av innovasjoner i langt større grad må rettes mot medisinsk teknologi for eldre, som gjør at de kan være hjemme lenger. Dette vil avlaste behovet for plasser på institusjon og pleiepersonell på en vesentlig måte.

Til slutt bør gamle sykehus i større grad rives. Bygningsmassen innen sykehus- og omsorgssektoren ble i hovedsak oppført en gang på 1960- og 70-tallet, for datidens behandlingsmåter og teknologi. Vi kan trygt si at det nye sykehuset i Møre og Romsdal – når det står ferdig – vil være bygget for en helt annen behandlingslogikk og effektivitet enn den gamle bygningsmassen. I dag går store deler av sykehusbudsjettene til vedlikehold av gammel bygningsmasse. Dette øker hverken effektiviteten eller bygningenes verdi. Diskusjonen om Radiumhospitalet og Ullevål sykehus i Oslo er skrekkeksempler. Vi mener at Statsbygg i langt større grad må tilrettelegge for å rive gamle og ineffektive sykehus, for å bygge nye og mer effektive.

Dette er radikale grep som må til for å gi de nødvendige effektene. Ser vi ikke slike tiltak, kan vi vinke farvel til den kvaliteten det norske folk krever. Alternativet er en betydelig økning i bevilgningene, som igjen må tas fra et sted.

For at studentene på norske utdanningsinstitusjoner skal slippe å omskolere seg til omsorgsyrker, må vi være villig til å tenke utenfor boksen. Ifølge Einstein kan man ikke løse problemer med den samme logikken som skapte dem. Gjennomfører vi disse grepene, kan vi stå overfor en ganske annen virkelighet i 2030, og ordet «helsekø» vil ikke lenger finnes i ordboken.

Innlegget var på trykk i Finansavisen torsdag 19. mars 2015.