USA

House of Cards: Et dysfunksjonelt system

Publisert: 2. mars 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

«House of Cards» er en nyinnspilling av BBC-dramaet fra 1990 med samme navn. I likhet med originalen kombinerer «House of Cards» machiavellisk maktpolitikk med shakespearsk dramaturgi.

Noe av forklaringen på seriens suksess er Kevin Spaceys mesterlige portrettering av Francis Underwood. Men den kommersielle suksessen kan vanskelig forstås uavhengig av den rådende mistilliten som preger dagens Washington D.C.

Persongalleriet i «House of Cards» er åpenbart karikert, især hovedpersonen Francis Underwood, som legemliggjør Niccolò Macchiavellis observasjon om at politikk har lite eller ingenting med moral å gjøre. Underwoods tese er, i likhet med Macchiavellis, at politikk dreier seg om makt. Allerede i filmen «Maktens menn» fremstilte manusforfatter Beau Willimon politikkens forvitring.

I «House of Cards» gjør han det politiske forfallet enda tydeligere: Det klassiske greske idealet om at politikken skal tjene allmennheten, er erstattet med politikk som middel til personlige ambisjoner. Underwood er i så måte den perfekte illustratør av politikkens antitese gjennom sitt mantra «Demokrati er overvurdert».

Selv om serien tar pulsen på det politiske spillet, bør man være varsom med å betrakte den som en adekvat analyse av amerikansk politikk. Til det er karakterene for karikerte og manuset for preget av klassisk dramaturgi. Utfordringene som serien beskriver, er imidlertid ikke bare knyttet til politikernes renommé; problemene i det amerikanske samfunnet stikker langt dypere enn som så. Det er utviklingstrekk som peker i retning av at selve systemet er i ferd med å bli dysfunksjonelt, noe Stanford-professor Francis Fukuyama beskriver i tidsskriftet Foreign Affairs (september/oktober 2014: «America in Decay»). Essayet er basert på hans siste bok, «Political Order and Political Decay», hvor han drøfter utviklingen av politiske institusjoner.

Fukuyama er ikke nådig i sin beskrivelse av det amerikanske demokratiet. Især peker han på hvordan den historiske skepsisen mot styrende myndigheter («Big Government») har gjort at politikk i stor grad implementeres gjennom rettsvesenet, fremfor gjennom utøvende myndigheter. Domstolenes økende betydning har ifølge Fukuyama bidratt til å redusere statens effektivitet, noe som igjen bidrar til svekke tilliten til myndighetene. Denne spiralen blir selvforsterkende ettersom statens evne til å levere tjenester undergraves.

Det paradoksale i amerikanerens iboende skepsis til myndighetene er at den ikke har redusert statens vekst, men transformert veksten til domstolene, som i mindre grad kjennetegnes av ansvarlighet («accountabillity») overfor velgerne. Domstolenes økte betydning påvirker også arbeidet i Kongressen – og neppe i positiv forstand. Dette fordi representantene forsøker å balansere domstolenes rettsskapende virksomhet gjennom et stadig mer detaljert og uoversiktlig reguleringsregime. Denne praksisen gjør Kongressen mer sårbar for lobbyister som, heller enn å forfølge allmenninteressen, argumenterer for særinteressene, ofte omtalt som «rent seeking», noe vi kan oversette med «jakten på privilegier». Mens det i 1971 var 175 registrerte lobbyister, hadde antallet steget til nesten 14.000 i 2009. Tilsammen brukte de omkring 20 milliarder norske kroner på å påvirke lovgivningen i Kongressen.

En siste kilde til forvitringen er den økende polariseringen mellom republikanerne og demokratene. Dette er ekstra skadelig ettersom systemet er designet for å begrense den utøvende myndighet. Systemet fordrer derfor at partiene evner å nå kompromisser. Uavhengig av om man vil legge skylden på republikanerne eller demokratene, har dette vist seg svært vanskelig under Obama, noe som igjen bidrar til å svekke politikernes tillit hos velgere flest. Dette fordi den jevne amerikaner er langt mindre konfliktorientert enn den politiske klassen som dominerer Washington D.C.

Sett i lys av dagens politiske virkelighet, er det ikke vanskelig å se at «House of Cards» reflekterer mistroen amerikanske borgere har til egne politikere og institusjoner. Serieskaperne har åpenbart ønsket å beskrive en lovgivende forsamling som oversvømmes av særinteresser, store penger og ambisiøse politikere. De har naturligvis overdrevet både persongalleri og spillet på en slik måte at serien fremstår som lite realistisk. Like fullt er «House of Cards» et interessant og underholdende skråblikk på hvor dysfunksjonelt USAs politiske system er blitt.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 2.3.15.