Ingen debatt om narkotikapolitikken
Et ruspolitisk utvalg kan gjøre det mulig for norske politikere å delta i en opplyst diskusjon om forbudet mot narkotika. Det ser nemlig ikke ut til å være mulig i dag, skriver Torstein Ulserød hos Minerva. Og for alle som i dag er helt trygge på at forbudspolitikken er en suksess, må det jo være fint å få et utvalg som kan bekrefte dette.
Publisert: 30. januar 2015
Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.
Et ruspolitisk utvalg kan gjøre det mulig for norske politikere å delta i en opplyst diskusjon om forbudet mot narkotika. Det ser nemlig ikke ut til å være mulig i dag.
Etter at Civita for et par uker siden lanserte et notat om narkotikapolitikken, har den påfølgende debatten blitt omtrent som forventet. Helseminister Bent Høie kommenterte initiativet kort på NRK Dagsrevyen 15.1, og Mina Gerhardsen, leder i Actis, skrev en kronikk på NRK Ytring. Så ble det stille.
At ikke én eneste av Stortingets 169 representanter, eller noen andre politikere, har engasjert seg, er som det pleier å være. Norske politikere vil nødig si noe som helst om narkotikapolitikken. Og hvis de må si noe, sier de stort sett det Høie og Gerhardsen har sagt i denne debatten.
Responsen fra både Høie og Gerhardsen er illustrerende for hvordan debatten, eller tilløpene til det som kunne blitt en debatt, gjerne foregår i Norge, og er dermed et godt utgangspunkt for å si noe om hvor vi står.
Begge avviser bestemt at det er behov for å tenke nytt om forbudet mot narkotika, slik vi har tatt til orde for. De argumenterer ikke veldig hardt for denne motstanden mot reformer. Tilhengerne av det norske forbudsregimet er vant til at de ikke trenger det.
Men de bruker begge et argument som nesten alltid brukes når den norske narkotikapolitikken skal forsvares. Resonnementet er omtrent som følger: Narkotikabruken er lav i Norge sammenlignet med andre land. ”Det må bety at vi gjør noe rett”, som Gerhardsen skriver. Høie “er overbevist om at flere unge ville prøvd cannabis hvis det ikke var forbudt”. Underforstått: Forbudet virker! Men at vi både har et strengt forbudsregime for narkotika og lav narkotikabruk, som for øvrig er en påstand som kan nyanseres, betyr ikke at det er en årsakssammenheng her. For å dra en parallell: Alkoholbruken blant unge har gått ned de siste årene, uten at man har innført forbud eller mer restriktiv politikk. Tvert imot er alkohol billigere (målt utfra nordmenns kjøpekraft) og mer tilgjengelig i dag enn det var for 15 år siden.
Høie og Gerhardsen snakker kun om cannabis. Høie nevner ingen statistikk for å underbygge sitt syn. Det gjør Gerhardsen, og hun er nøye med kun å bruke de tallene som gjør at Norge fremstår som er foregangsland, nemlig tallene som viser hvor mange norske 15- og 16-åringer som har prøvd cannabis: Fem prosent i Norge mot 17 prosent i gjennomsnitt i Europa. Bildet er imidlertid mer sammensatt enn som så, både for cannabis og andre stoffer. Når det gjelder cannabis er livstidsprevalensen (dvs. hvor mange som minst en gang har brukt stoffet) 19,2 prosent blant voksne nordmenn (15-64 år). Norge ligger her omtrent på gjennomsnittet for EU-land, som er 21,7 prosent. (EMCDDA årsrapport 2014).
Når det er sagt: Det er grunnlag for å si at forbruket av narkotika generelt sett i hvert fall ikke er spesielt høyt i Norge sammenlignet med andre land. Spørsmålet man må stille seg, er imidlertid om det er narkotikapolitikken og forbudsregimet som er årsaken til at det er slik. Norge er et av verdens rikeste og mest velfungerende land. Derfor er det i utgangspunktet ingen overraskelse at vi også ligger godt an på mange statistikker for sosiale forhold.
Problemet for Høie og Gerhardsen er at det er vanskelig å se at det finnes holdepunkter for å hevde at forbudsregimet kan ta æren for at forbruket ikke er høyere enn det er i Norge. Erfaringer fra andre land gir liten støtte for en antagelse om at forbruket går betydelig opp, dersom det lempes på de strafferettslige sanksjonene. Portugal, som i 2001 avkriminaliserte bruk og besittelse av narkotika, er et interessant land å sammenligne med. Tallene fra Portugal viser, grovt sagt, at forbruket av narkotika (alle stoffer) først økte litt, for så å falle betydelig i årene etter avkriminaliseringen. Det har også vært en nedgang i narkotikabruk i Norge i denne perioden, men nedgangen har vært mindre enn i Portugal.
Hovedproblemet med Høie og Gerhardsens “forbruket er lavt, derfor virker forbudet”-argument, er imidlertid ikke at det mangler dokumentasjon for en årsakssammenheng her, og at hele resonnementet dermed faller litt sammen.
Hovedproblemet med denne argumentasjonen, som er et helt typisk forsvar for forbudsregimet, er at den ikke forholder seg til den mest sentrale problemstillingen i denne debatten. Følgende to grunnpremisser bør være utgangspunktet for enhver diskusjon om ruspolitikk: 1. Bruk av rusmidler, både de som er lovlige og de som er ulovlige i Norge, har skadevirkninger, både for den enkelte bruker, for omgivelsene og for samfunnet som helhet. Derfor er det opplagt at omsetning og bruk av rusmidler bør reguleres på en eller annen måte, med det formål å begrense skadevirkningene. 2. Samtidig er det slik at alle måter å regulere rusmidler på i seg selv har kostnader og skadevirkninger for samfunnet. De reguleringskostnadene vi har knyttet til lovlige rusmidler som alkohol og tobakk er imidlertid beskjedne mot de kostnadene som følger med et forbudsregime som det vi har for narkotika.
Poenget er at disse reguleringskostnadene må veies mot hva vi oppnår. Den sentrale problemstillingen er hva slags type regulering som totalt sett påfører samfunnet minst skade, når skadevirkningene knyttet til selve bruken av et rusmiddel ses i sammenheng med reguleringskostnadene. Selv om for eksempel bruken av cannabis skulle vise seg å gå noe opp ved en avkriminalisering av bruk og besittelse, kan det hende at dette er et bedre alternativ enn dagens regime med straff dersom kostnadene og problemene som skapes av selve reguleringen reduseres betydelig. Dette er et banalt poeng, og det er en type avveining som er vanlig på mange politikkområder. Men i narkotikapolitikken er det ingen norske politikere som er villige til å diskutere en slik problemstilling.
”Å hevde at det ikke har virket er feil, fordi vi kjenner ikke alternativet,” uttalte justisminister Anders Anundsen i en debatt om avkriminalisering av cannabis på Dagsnytt Atten i fjor sommer. Det er naturligvis riktig på et vis. Men det er samtidig et argument som ikke ville blitt akseptert som noe “bevis” for suksess på noe annet politikkområde. Det er mange sider både knyttet til skadevirkninger av rusmiddelbruk og virkninger av lovgivning og reguleringer på rusfeltet, som det ikke finnes nøyaktig kunnskap om. Og det er på ingen måte opplagt hvordan narkotikapolitikken ville sett ut med en mer kunnskapsbasert tilnærming, der man foretar en systematisk avveining av skader ved bruken av rusmidler og reguleringskostnadene. Likevel synes det rimelig klart at påstandene om at enhver oppmyking av dagens regime vil være et risikofylt eksperiment, mens en videreføring av forbudsregimet er trygt og ansvarlig, savner en god begrunnelse og empirisk belegg.
Selv om det selvsagt er mulig å argumentere fornuftig for et strengt forbudsregime, er det samtidig så mange åpenbare og godt dokumenterte negative konsekvenser ved dette reguleringsalternativet, at det burde føre til en større interesse blant ansvarlige politikere for å undersøke og diskutere alternativ politikk.
Det er heller ikke slik at Norge ligger godt an på alle statistikker som sier noe om skadene ved selve bruken av narkotika. Selv om forbruket av narkotika generelt ikke er spesielt høyt i Norge, har vi på enkelte områder langt mer alvorlige problemer knyttet til narkotikabruk enn mange andre land. Norge ligger for eksempel på topp internasjonalt i antall overdosedødsfall. Hvis det, som Gerhardsen mener, og som norske myndigheter gjerne hevder, er slik at det at relativt få unge prøver cannabis ”må bety at vi gjør noe rett”, må vel de skyhøye overdosetallene da bety at vi også gjør noe feil. Men norske myndigheter ser det ikke slik. Tvert imot. Norske myndigheter baserer her politikken på en antagelse om at allmennpreventive virkninger av straff har en særlig gunstig effekt overfor tunge misbrukere. Det har aldri blitt vist til noe empirisk belegg for dette.
Så litt om noen av de mest åpenbare reguleringskostnadene ved det norske forbudsregimet. Narkotikalovbrudd dominerer omtrent alle statistikker over kriminalitet i Norge, og 30 prosent av de innsatte i norske fengsler har narkotika som hovedlovbrudd (per 1.1.2011). Norge har et av Europas høyeste straffenivåer for narkotikakriminalitet, og vi er et av få europeiske land som også straffer bruk og besittelse av narkotika til eget bruk. Dette strenge regimet har selvsagt en pris. Det er i seg selv interessant at ingen i justissektoren i Norge, ikke offisielt i hvert fall, har noen anelse om hva vi bruker av ressurser i politi og rettsvesen på å bekjempe narkotikakriminalitet, Men et svært grovt anslag tilsier at det dreier seg om minst 3 milliarder i direkte utgifter til politi, fengsler og domstoler. De samlede kostnadene for samfunnet omfatter selvsagt mye mer: Kostnader for brukeren i form av rettsforfølgelse, kontakt med kriminelle miljøer, tapte muligheter på arbeidsmarkedet og økt helserisiko som følge av urene stoffer. For samfunnet omfatter kostnadene, foruten de direkte kostnadene til håndhevelse av forbudet, også tapte skatteinntekter.
Mina Gerhardsen mener likevel at “det er feil å hevde at straff er hovedlinjen i norsk narkotikapolitikk” fordi vi i praksis bruker noen alternativer til straff for de som for eksempel tas med bare en brukerdose narkotika. Men selv om Norge, forståelig nok, søker å bøte på noen av de aller mest urimelige og meningsløse utslagene av forbudspolitikken, rokker ikke dette ved det faktum at det strafferettslige regimet danner grunnlaget, og legger premissene, for alle andre tiltak på narkotikafeltet.
Gerhardsen bygger også opp under myten om at de som sitter i fengsel for narkotika i Norge, er kyniske ”bakmenn”. ”Ingen sitter i fengsel for eget bruk av narkotika”, slår Gerhardsen fast. Det er ikke sant. 239 personer ble i 2013 dømt til ubetinget fengsel for brudd på legemiddelloven, som rammer bruk og besittelse av narkotika. Dessuten er skillet mellom kjøper/bruker og selgersiden til dels misvisende. ”Bakmenn” er ikke bare ressurssterke superkriminelle, men ofte sårbar ungdom som har funnet seg en rolle og en inntektskilde i et marked som i stor grad er forbudsskapt, og som de selv har handlet i. De som soner for narkotikalovbrudd i norske fengsler, er typisk ”samfunnets stebarn – med en bagasje av omsorgssvikt, drop-out fra skole og rusproblemer”, som sosiologen Willy Pedersen har formulert det.
Det er et mye brukt argument i narkotikadebatten at forbudet gir et ”mandat” til å sette i gang hjelpetiltak, noe som angivelig ville vært umulig ellers. Gerhardsen bruker hyppig dette argumentet. Men avkriminalisering eller legalisering av narkotika betyr ikke at man ikke kan gripe inn med tvang overfor brukere i visse situasjoner. Som straffelovkommisjonen uttalte da de foreslo avkriminalisering av bruk: “Overfor rusmiddelbrukere som utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, kan det iverksettes tiltak med hjemmel i sosialtjenesteloven(..). Dessuten gir barnevernloven (..) adgang til å iverksette tiltak overfor ungdom under 18 år som har vist alvorlige atferdsvansker ved vedvarende bruk av rusmidler.”
Det er ganske spesielt hvordan forsvarere av dagens forbudsregime klarer å fremstille det som om straffeloven er et uovertruffent sosialpolitisk verktøy, og hvordan kritikk av dette særegne ”omsorgsregimet” ses som et uttrykk for manglende medmenneskelighet. I følge Gerhardsen legger vi nemlig ikke ”vekt på de tragediene og ødelagte livene som følger av et rusmisbruk,” og vi er angivelig ”opptatt av milliardene og ikke menneskene”, fordi vi har forsøkt å synliggjøre (de svært store) kostnadene ved å håndheve forbudsregimet. Slik mistenkeliggjøring av motiver er dessverre helt vanlig i narkotikadebatten. I stedet for å diskutere saklig hva som er konsekvensene av politikken som føres, forsøker man å gjøre narkotikapolitikken til et rent moralsk spørsmål, der det eneste akseptable standpunktet er full oppslutning om forbudsregimet. Alt annet innebærer at man er villig til å “gi et signal om at vi gir gi opp” å hjelpe de som sliter med rusmisbruk, som leder i KrFU, Emil Andre Erstad, uttrykte det på Debatten på NRK 15.1.
Når dette er det rådende klimaet i debatten, er det kanskje forståelig at sittende politikere kvier seg for å si noe “kontroversielt” om narkotikapolitikken. Mange politikere støtter selvsagt dagens regime, og ønsker hverken endringer eller debatt. Men det fins også politikere som mener at narkotikapolitikken er feilslått og at vi trenger å tenke nytt. Noen få av dem, som SVs Bård Vegar Solhjell og Høyres Torbjørn Røe Isaksen, uttalte seg i Minervas nummer om narkotika i 2011. Det fortjener de honnør for. Men knapt noen politikere på Stortinget ser ut til å være villig til å fronte et avvikende syn i narkotikapolitikken på en måte som kunne bidratt til å løfte frem en mer nyansert debatt.
Internasjonalt er det nå stadig flere som stiller spørsmål ved forbudslinjen som har vært fulgt gjennom flere tiår, og mange land prøver ut ulike reguleringsalternativer. Både avkriminalisering og legalisering av rusmidler er nå gjeldende politikk i enkelte land, også i land som Norge vanligvis sammenlikner seg med. Men i Norge står debatten fortsatt ganske stille. Eller, rettere sagt, vi har ingen debatt. Forbudet mot narkotika skal opprettholdes, fastslår Høyre og Frp i sin regjeringsplattform. Dette er også det eneste politiske budskapet regjeringen har om forbudet mot narkotika.
Det bør i det minste være mulig også for norske politikere å ha en åpen og opplyst diskusjon om alternativer i narkotikapolitikken. Derfor har vi foreslått at regjeringen setter ned et utvalg som får i oppgave å dokumentere effektene av ruspolitikken, samt å vurdere og ta stilling til alternativer til forbudspolitikken på narkotikafeltet. Gerhardsen skriver at det er ”universalløsningen for norsk politikk” vi her foreslår. På narkotikafeltet er imidlertid et slikt utvalg, med et fritt mandat til å vurdere politikk, ganske radikalt. Vi har aldri hatt et slikt utvalg som har gjennomgått ruspolitikken i sin fulle bredde. Det sier i seg selv ganske mye om hvordan narkotikapolitikken har vært basert mer på hva politikerne tror, enn hva de vet. Alle som ønsker at narkotikapolitikken skal være kunnskapsbasert bør derfor støtte et slikt utvalg.
Og for Høie, Gerhardsen og alle andre som i dag er helt trygge på at forbudspolitikken er en suksess, må det jo være fint å få et utvalg som kan bekrefte dette.
Innlegget er publisert hos Minerva 30.1.15. Se også:
Civita-notat nr. 1 2015: Narkotikapolitikken: Behov for nye ideer og bedre løsninger
Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, slik det uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om restriktive tiltak, enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og de strafferettslige virkemidlene har stått sentralt.
Formålet med dette notatet er å se nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Sett i lys av de sentrale, myndighetsfastsatte målene innen rusfeltet, er det mye som tyder på at det strenge forbudsregimet i Norge er lite hensiktsmessig. Notatet skisserer noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og ser på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk.
Notatet er skrevet av Eirik Løkke og Torstein Ulserød, rådgivere i Civita.
Last ned og les notatet her:
Relatert
En krig mot menneskenaturen kan ikke vinnes
Regjeringen står i spagaten mellom straff og hjelp
Vil Ap si ja til rusreformen – eller må det inngås et kompromiss?
Krigen mot narkotika har feilet. Det er på tide å endre strategi.
Kan storbyproblemene på Grønland løses?
