Når stemningen snur

Politisk lederskap er ikke å komme diltende etter når man ser at stemningen i samfunnet har snudd, og si det (nesten) alle skjønner at man må si for ikke å dumme seg ut. Politisk lederskap handler om å være i forkant av utviklingen, og det handler ikke minst om å greie å stå opp for prinsipper når det ikke bare er populært og nærmest risikofritt å gjøre det, skriver Torstein Ulserød hos Minerva.

Torstein Ulserød

Publisert: 14. januar 2015

Av Torstein Ulserød, jurist i Civita.

Nå forsvarer alle norske politikere ytringsfriheten. Det er ingen stor bragd.

Situasjonen og stemningen etter terrorangrepet i Paris er slik at noe annet ville vært umulig. Men slik har det ikke alltid vært.

Mange norske toppolitikere har de siste dagene uttrykt et prinsipielt og nærmest kompromissløst forsvar for ytringsfriheten. Det er bra, men det skulle også bare mangle. Dessuten har det knapt noen kostnad for en norsk politiker å si dette nå. Det er ikke norske mål som har vært utsatt for angrep, eller som er konkret truet. Og det er populært å stå opp for ytringsfriheten nå.

Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre har fått kritikk for at han rett etter angrepet mot Charlie Hebdo 7. januar kom med nokså tvetydige uttalelser om sitt syn på hva retten til å bruke ytringsfriheten handler om. ”Jeg har aldri sett det som et mål at når jeg ytrer sterke meninger – at de først begynner å telle når de krenker”, svarte Støre på spørsmål om vi har rett til å krenke. Som om dét er problemstillingen. Etter å ha blitt presset av journalister og andre politikere i noen dager, har også Støre nå forsvart ytringsfriheten på en klar og prinsipiell måte, herunder retten til å krenke og fremsette blasfemiske ytringer. Det er bra hvis det er dette Støre egentlig mener. Det er imidlertid skapt et inntrykk av at dette er en posisjon han nærmest har latt seg drive inn i, mer enn at det er en posisjon han har tatt fordi han er overbevist om at den er den eneste riktige.

Mistanken om at Støres posisjon nå er mer situasjonsbestemt enn prinsipielt begrunnet, styrkes av måten Støre, og regjeringen han var en del av, håndterte saker der viljen til å operasjonalisere prinsippet om ytringsfrihet ble reelt testet. Det er særlig to saker som peker seg ut. Den ene saken er karikaturstriden i 2006. Det grenser til historieforfalskning når tidligere statsminister Jens Stoltenberg nå hevder at hans regjering den gang ”var krystallklar på at vi forsvarte ytringsfriheten (..), på retten til å fremme krenkende ytringer”. Rent formelt har Støre og Stoltenberg kanskje sitt på det tørre når de hevder at de forsvarte ytringsfriheten og retten til å fremsette krenkende ytringer også den gang. Regjeringen nevnte at vi har ytringsfrihet i Norge. Men man skal være mer enn velvillig innstilt for å klare å tolke uttalelsene fra den rødgrønne regjeringen i 2006 som et ”krystallklart” forsvar for ytringsfrihet. Hovedbudskapet fra regjeringen den gang var at den ikke syntes ”karikaturtegningene (..) (var) konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn”, som det het i det etterhvert berømte brevet som UD sendte til norske ambassader. “Ytringsfriheten er der for å brukes med fornuft, og redaktører må ta sitt ansvar,” erklærte daværende utenriksminister Støre i norske medier.

Den andre saken er striden om forbudet mot blasfemi. Både Stoltenberg og Støre sier i dag at de er glade for at blasfemiparagrafen er fjernet. (I parentes bemerket bør det nevnes at den ikke er fjernet, vi har fortsatt en blasfemiparagraf (straffeloven § 142), men den er ikke videreført i den nye straffeloven, som er vedtatt, men ikke trådt i kraft ennå). Stoltenbergs regjering gikk inn for ikke å videreføre en blasfemibestemmelse i den nye straffeloven i desember 2008. Men den foreslo samtidig å utvide paragrafen om hatefulle ytringer slik at ”denne bestemmelsen ivaretar behovet for et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn”, som det het i lovproposisjonen. I klartekst innebar forslaget å innskrenke ytringsfriheten ved å gi religiøse følelser et særlig vern, som ville gått lenger enn det vernet dagens bestemmelse om hatefulle ytringer gir mot krenkelser av grupper på bakgrunn av etnisitet eller religion. Den utvidede bestemmelsen ville altså i praksis vært omtrent det samme som en ny blasfemibestemmelse. Regjeringen trakk til slutt forslaget etter at saken eksploderte i media. Men det er verdt å huske at forslaget ble trukket, fordi det møtte motstand utenfor regjeringen, ikke fordi Arbeiderpartiet satte ned foten for et uakseptabelt angrep på ytringsfriheten.

Aps pragmatiske holdning til spørsmålet om grensene for ytringsfriheten i konfliktsaker, står i kontrast til viljen til å posere som forsvarere av ytringsfrihet når det har passet å gjøre det.

Etter 22. juli-tragedien i 2011 var mantraet fra Jens Stoltenberg dette: ”Vi må aldri oppgi våre verdier i møte med terroren. Svaret på vold er mer åpenhet, mer demokrati (..). Norge skal være et åpent demokrati – der alle skal kunne ytre seg fritt”. Det er det lett å slutte seg til.

Men testen på om man mener alvor med at vi aldri skal oppgi våre verdier i møte med terror er, dessverre for politikere, ikke om man er i stand til å si noe fint om disse verdiene i en tale. Det man måles på, er om man er i stand til å forsvare disse verdiene på en overbevisende måte når det oppstår reelle konflikter mellom ulike verdier og hensyn, og man ikke bare kan være for alt som er godt helt generelt og uforpliktende.

Det er også illustrerende at AUF dagen etter terroren i Paris erklærte høytidelig på Twitter at ”vi skal svare med det sterkeste av verdens våpen: det frie ord og demokrati.” Dette er den samme organisasjonen som de siste årene først og fremst har markert seg i spørsmål som gjelder ytringsfrihet med å advare mot ”misbruk av ytringsfriheten”, og som har politianmeldt politiske motstandere (FrP) for ytringer AUF mente var rasistiske. Det frie ord er åpenbart ikke lenger ”det sterkeste av verdens våpen” når AUF har behov for å vise at de har ”et standpunkt mot rasisme”.

Støre har sagt at han ville formulert seg annerledes i 2006, dersom denne situasjonen oppsto i dag. ”Hvis vi uttalte oss på en måte som gjorde ham (Selbekk) ekstra utsatt, beklager jeg det,” har Støre forklart. Han har også uttrykt at han mener det var en helt annen situasjon i 2006 enn det er nå etter terroren i Paris. For det første virker det ganske merkelig når Støre forsøker å skape inntrykk av at det var utilsiktet, og nærmest ikke mulig å forutse, at Selbekk ville bli utsatt for et voldsomt press som følge av regjeringens uttalelser den gang. Det er lite troverdig at Støre og regjeringen ikke visste hva de gjorde. Og om de ikke skjønte hva konsekvensene ville bli for Selbekk, gjør det for så vidt ikke saken særlig bedre.

For det andre er det påfallende hvordan Støre beklager ”formuleringer” og viser til ulike situasjoner. ”Vi lærer av ting vi står i og blir forhåpentligvis klokere med årene”. Det er bra at man lærer, og også politikere må, innenfor visse grenser, ha anledning til å gjøre feil, kunne beklage og gå videre. Men spørsmålet er jo hva man har lært. Hvis det Støre har lært, bare er å formulere seg litt annerledes, er det ikke helt betryggende. Spørsmålet er jo hva han egentlig står for.

Selv om Ap har markert seg med en utstrakt vilje til pragmatisme, for ikke å si opportunisme, i ytringsfrihetsspørsmål de senere årene, er det ikke bare Ap-politikere som er flinke til å tilpasse seg ulike situasjoner. Erna Solberg og Børge Brende har begge stått frem som prinsippfaste forsvarere av ytringsfriheten og retten til å krenke etter Paris-terroren. Det fortjener de ros for, selv om det, som nevnt, ikke er spesielt modig å gjøre det akkurat nå. Solberg har også brukt anledningen til å kritisere den forrige regjeringen for at de ikke ”stilte opp sterkere for Selbekk” i 2006. Det er en berettiget kritikk, men timingen er påfallende. Solberg var ikke synlig plaget av at regjeringen ikke stilte opp for Selbekk da karikaturstriden pågikk i 2006. Og mens Solberg etter terroren i Paris understreker at ”retten til å gå over grensen som gjør at folk føler seg krenket, også når det gjelder religion, er viktig”, hadde Solberg i 2006 en tilnærming som minnet mye om Støres: ”Det er viktig å ha en balansert politikk i forhold til karikatursaken. Norge skal uttrykke forståelse for at tegningene virker støtende på mange muslimer”, mente Solberg den gangen.

Det har åpenbart skjedd en utvikling i samfunnet siden forrige karikaturstrid. I februar 2006 viste en meningsmåling at 57 prosent av befolkningen mente det var galt å publisere karikaturtegningene. En måling gjort for NRK etter angrepet i Paris, viser at 65 prosent nå er for å publisere tegninger fra Charlie Hebdo. Bare 15 prosent er imot. Nå vil alle være Charlie. Det kan være flere grunner til denne utviklingen, men én mulig grunn er at mange nå ser at dette er alvor, at det faktisk er noe viktig som står på spill. Angrepet mot Charlie Hebdo ”var et angrep på det Europa er”, som Per Elvestuen uttrykte det på Dagsnytt atten (7.1).

Uansett er det slik at politisk lederskap ikke er å komme diltende etter når man ser at stemningen i samfunnet har snudd, og si det (nesten) alle skjønner at man må si for ikke å dumme seg ut. Politisk lederskap handler om å være i forkant av utviklingen, og det handler ikke minst om å greie å stå opp for prinsipper når det ikke bare er populært og nærmest risikofritt å gjøre det.

Innlegget er publisert hos Minerva 14.1.15. Se også:

Ytringsfrihet – 10 essays

Red. Lars Gauden-Kolbeinstveit

Ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet i vårt liberale demokrati. Samtidig er ytringsfriheten omstridt, og med jevne mellomrom oppstår det debatter om dens begrunnelse og dens grenser.

Debatten om ytringsfrihet er sammensatt, og uklarheter omkring dens begrunnelse og mål bidrar noen ganger til en debatt hvor en snakker forbi hverandre. Samtidig tvinger uklarhetene frem tydeligere definisjoner av hva man mener når man snakker om ytringsfrihet.

Globaliseringen, et stadig mer flerkulturelt samfunn og det banale faktum at mennesker alltid har ulike meninger og oppfatninger, gjør det nødvendig med debatter om ytringsfrihet. Bidragsyterne til denne antologien har på forskjellige måter bidratt til en klargjøring av ytringsfrihetens begrunnelser, dens dilemmaer eller mangel på sådanne.

Boken kan bestilles her eller lastes ned gratis som pdf her: