Når følelsene styrer ordskiftet
Det er mange muligheter til å få sagt sin mening og bidra med sine personlige erfaringer i den offentlige debatten i Norge. Følelser skaper engasjement, men skal enkeltopplevelser og erfaringer bidra til politisk endring, kreves det at også fornuftsargumenter blir hørt og at man forsikrer seg om at enkeltopplevelsene ikke er kun det, men del av et større bilde, skriver Mathilde Fasting.
Publisert: 1. januar 2015
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Appeller til følelser, ikke til fornuft, det er suksessoppskriften til de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten i 2014. Spaltist og førsteamanuensis Thorgeir Kolshus trakk følgende konklusjon i kronikken Vår private offentlighet: Vi bryr oss, det er du og jeg som teller, og Norge er et annerledesland fordi ingen andre land trykker denne typen kronikker i sine medier. Kolshus avslutter med følgende: «(alle stemmene) gjør det norske ordskiftet langt mer interessant enn det en blek kopi av det mannsdominerte kontinentale ekspertveldet ville vært. Hodemennesker som jeg gjør klokt i å sette pris på det.»
Men jeg mener det kan bli for mye av det gode, særlig om følelsene skal omsettes i politiske beslutninger.
Da den borgerlige offentligheten oppstod for alvor for rundt 300 år siden, var det fornuften som skulle temme følelsene. Slik skulle man påvirke politiske beslutninger. Nå ser trenden ut til å være motsatt, følelsene skal styre fornuften, og det er individets historie som er utgangspunktet.
Nesten alle de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten har med litt velvilje en appell til politikk. Mange av kronikkene tar utgangspunkt i den personlige erfaringen, noen av dem bringer også inn politisk argumentasjon eller tar et tydelig standpunkt i en politisk debatt. Det er selvfølgelig legitimt.
Det som er problematisk er når den personlige erfaringen skal generaliseres og bli premissgiver i den politiske debatten, eller sågar argumenter for politiske vedtak eller bevilgninger av ressurser. Personlige, ofte vonde erfaringer, er kraftfulle uttrykk og kan påvirke debatter. Det er åpenbart derfor de også får mye oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. Men denne typen kronikker kan også blokkere løsninger, gi alt for stor oppmerksomhet til noe som i en større helhet ikke bør tillegges så stor vekt i en løsning, og det kan ikke minst blokkere for alle relevante, kanskje mer fornuftsbaserte tilsvar eller argumentasjon. I de tilfellene der kronikkene er anonyme, er tilsvarsmulighetene enda færre.
I en politisk virkelighet med knappe ressurser vil det alltid være enkeltpersoner eller grupper som vil merke en prioritering. Det er naturlig at disse stemmene høres og at kronikker trykkes, men dersom de bare høres gjennom personlige erfaringer basert på følelser, vil det ikke bidra til en mer konstruktiv offentlig debatt.
Nedenfor er listen over de 20 mest leste kronikkene i Aftenposten. De kunne vært supplert med tilsvarende temaer som gjerne dreier seg om vold, mobbing, vanskelig personlig økonomi eller vanskelig arbeidssituasjon, og i 2014 også om abort.
1.Tanja Rahm Til deg som kjøper sex – om prostitusjon og behov for sexkjøpsloven
2.Guri Idsø Viken: Kjære Petter Northug – om forbildet som gikk i stykker
3.Lene Marlin: Jeg ville ikke leve lenger – om tabu forbundet med selvmord
4.Gunhild Nohre-Walldén: «Han hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen» (fra 2013) – om testing og prøver i skolen
5.Anonym lærer: Det farlige klasserommet – om vold og mobbing i skolen
6.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): Nattevakten – om fysiske og psykiske problemer ved å jobbe om natten
7.Hanne Sørvaag: Fordommene lever – om homofili og behov for å fjerne fordommer
8.Are Kalvø: Jævlig tostemt – om lærerstreiken
9.Joel Hinckley: En amerikaners blikk på Breivik-saken (fra 2012) – om straff av terrorister
10.Per Fugelli: Fem diagnoser som mangler i den norske folkesjelen i dag – om det norske fellesskapet
11.Jennifer Raff: Kjære foreldre. Dere blir løyet til – om viktigheten av å la barn vaksineres
12.Veslemøy Østrem: Reply all-forbannelsen – om sosiale medier og dynamikk rundt dugnader og foreldreoppgaver på skolen
13.Jenny Jordahl: Den glatte barberte, slanke, brune og seksualiserte kroppen ligger rundt oss som en klam tåke – om det negative kroppshysteriet
14.Malin «Meekatt» Birgersson: Når ble det forbudt å irettesette ulydige barn? – om barneoppdragelse
15.Willy Pedersen: Hasj er farlig (fra 2007) – om motstand mot legalisering av narkotika
16.Joakim Kværner: Hei, jeg er politimann i Oslo. Jeg gruer meg til å skuffe deg – om bevæpning i politiet
17.Zandra Hedlund: Ingen takker deg for at du jobber deg syk – om arbeidspress
18.Hanne Sigbjørnsen (Tegnehanne): En revurdering av sykepleieryrket – om positive og negative sider ved sykepleieryrket
19.Anonym mamma: «Jeg kan leke med skyggen min » – om barnehage og mobbing
20.Student (20): Fattig og norsk – om en vanskelig økonomisk situasjon
Av disse 20 innleggene er hele 14 skrevet av kvinner, fem av menn, og ett er anonymt uten henvisning til kjønn. En lettvint konklusjon for 2014 er da: kvinner er opptatt av følelser, kvinner har overtaket i den offentlige debatten og får flest likes. De fleste analyser av kvinner, makt og ytringer tilsier at det er motsatt, menn høres mest og er mest fremme i det offentlige ordskiftet, senest kommentert i denne kronikken.
Det er mange muligheter til å få sagt sin mening og bidra med sine personlige erfaringer i den offentlige debatten i Norge. Det er blogger og mange debattnettsider eksempler på. Følelser skaper engasjement, men skal enkeltopplevelser og erfaringer bidra til politisk endring, kreves det at også fornuftsargumenter blir hørt og at man forsikrer seg om at enkeltopplevelsene ikke er kun det, men del av et større bilde.
Godt nytt offentlig ordskifteår i 2015!
Innlegget er publisert på Fastings blogg 31.12.14.