Reformer

Mot til reformer

Den største politiske utfordringen er sannsynligvis prioritering. Knapt noen nordmenn husker en politisk situasjon der man virkelig har måttet prioritere på offentlige budsjetter. Men det kan bli realiteten om noen år, skriver Mathilde Fasting i Finansavisen.

Mathilde Fasting

Publisert: 13. desember 2014

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Har vi råd til fremtiden?

Ikke dersom vi fortsetter som i dag. Stadig høyere krav til kvalitet i offentlige tjenester, samtidig som vi arbeider stadig mindre, er vanskelig å kombinere med den demografiske utviklingen, der vi blir relativt færre yrkesaktive og flere pensjonister.

Både regjeringen og opposisjonen sier at vi må omstille oss og ruste oss for fremtiden. Men har de mot til å gjøre det som er nødvendig? Som Venstres Sveinung Rotevatn twitret da Scheel-utvalget la frem sitt forslag til skattereform: «Forslaga til Scheel-utvalet vil truleg provosere absolutt alle særinteressegrupper i Noreg. Dei har med andre ord gjort ein god jobb.» Det er liten tvil om at reformer av betydning vil møte motstand, og da gjelder det å kunne tenke lenger enn til neste valg.

Det er menneskelig å skyve utfordringer foran seg, dersom man ikke oppfatter dem som akutte. Foreløpig har Norge skåret klar av mange realiteter som våre europeiske naboland har måttet ta inn over seg. Men fall i oljeprisen kan bringe disse realitetene nærmere mye raskere enn vi så for oss for kort tid siden. Det positive er likevel at vi har en mulighet til å iverksette reformer som forbereder oss til en fremtid der klima, demografiske endringer og redusert oljeproduksjon er virkeligheten.

Det er heldigvis tegn til at noen har mot til å ta utfordringene på alvor. Ungdomspolitikerne debatterte friskt hvilke utfordringer vi står overfor under Arendalsuka, og de fire borgerlige ungdomspartilederne overrakte Civita-pamfletten «Har vi råd til fremtiden?», som bygger på Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding, til Siv Jensen. De foreslo samtidig reduksjon i sykelønnen. I motsetning til hva som er vanlig, er det nå de unge som tar alvoret inn over seg og foreslår endringer. Det er bra, fordi det er de unge som, når de blir yrkesaktive, skal betale for fremtidens pensjonister.

Det er også tegn til at Solberg-regjeringen arbeider med reformer som skal sette oss bedre i stand til å sikre en bærekraftig velferdsstat. Kommunereform, endringer i arbeidsmiljøloven, Arbeidstidsutvalget, Nav-utvalget og reformer i samferdselssektoren er eksempler på fremtidsrettede reformer.

Men, det er flere ting man ikke har tatt tak i. Nylig kom Scheel-utvalgets forslag til skattereform. Den må følges opp. Målet må være at en slik reform skal fremme vekst. Man kan ikke bare tenke innsparinger og økte skatter, man må også tenke på hva som skaper vekst og dermed et solid skattegrunnlag.

I 2060 vil vi ha cirka to og en halv yrkesaktiv pr. pensjonist. I 1970 var tallet fem. Pensjonsreformen i privat sektor var et skritt i riktig retning. Den må følges opp av en tilsvarende endring for offentlige pensjonsordninger, og da særlig for offentlig tjenestepensjon og AFP. Her er hverken finanseringen eller incentivene til å stå i arbeid bærekraftige.

Produktivitetskommisjonen, som har fått i oppdrag å se på hvordan produktiviteten kan forbedres, har en stor oppgave. Produktivitet er nøkkelen til bærekraftig vekst. Det er særlig offentlig sektor som har produktivitetsutfordringer, blant annet fordi det er mye vanskeligere å måle produktivitet her enn i privat sektor.

Innovasjon blir viktig, men da må det dyrkes frem en kultur i offentlig sektor hvor det å feile er akseptert. Her kan private bidra gjennom konkurransen de skaper, fordi konkurranse er en viktig driver for innovasjon og forbedringer. Private kan enklere ta risiko og prøve ut nye måter å arbeide på. Et annet alternativ er å finne gode eksempler i offentlig sektor og sørge for at andre lærer noe av dem og iverksetter forbedringer.

Innlegget er på trykk i Finansavisen 13.12.14.