Betenkelig å utvanne voldtektsbegrepet
Voldtekt er en svært grov og krenkende forbrytelse, med dertil hørende strenge straffer. Slik bør det også være. Men nettopp derfor er det betenkelig å utvanne voldtektsbegrepet på måter som gjør at definisjonen av voldtekt i loven kanskje ikke lenger samsvarer med hva som i vanlig språkbruk oppfattes som voldtekt, skriver Torstein Ulserød hos Aftenposten.
Publisert: 8. desember 2014
Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.
Anne Bitsch svarer meg for andre gang om voldtektslovgivning i et innlegg 3.12.
Først en liten kommentar til debattformen, som også Bitsch er opptatt av: Bitsch skriver at mitt svar til henne 26.11 er et forsøk på «karakterdrap». Forsøket består, så vidt jeg kan skjønne, i at jeg har kritisert hennes lovtolkning og forståelse for strafferettslige prinsipper og antydet at hennes argumentasjon for øvrig neppe er helt upolitisk. Dette etter at hun selv har omtalt min opprinnelige kronikk som «høyrevridd tåkeprat».
Grunnen til at jeg syns det var relevant i påpeke at Bitsch også må sies å være representant for en ideologisk retning, er at hun gir uttrykk for at hun misliker ideologisk debatt og mener at jeg «reduserer en viktig debatt (..) til å være teoretisk og ideologisk».
Hvordan noe av dette kan oppfattes som «personangrep», er vanskelig å forstå. Andre kan lese innleggene i denne debatten og bedømme selv.
Så et par kommentarer til substansen i Bitsch sitt siste innlegg:
Angående straffelovens § 200: Bitsch skrev i sitt første innlegg at «Ulserød (påstår) at all ufrivillig sex dekkes av eksisterende lovgivning, samt at straffeloven §200 kan anvendes på tilfeller av seksuell omgang uten samtykke (s. 4). Det er galt».
Det var dette jeg svarte på og tilbakeviste. «Sex» er her forstått som all seksuell kontakt, både «omgang» og «handling». Hvorvidt det er riktig å eventuelt nedsubsumere, og hva som er rimelig straffenivå i den enkelte sak, må bedømmes konkret.
Om dette er «uproblematisk», som Bitsch spør om, er det vanskelig å svare generelt på, annet enn at det kommer an på omstendighetene i saken.
Mitt grunnleggende, generelle poeng her, som var utgangspunktet for notatet jeg skrev, er for øvrig følgende: Voldtekt er en svært grov og krenkende forbrytelse, med dertil hørende strenge straffer (tre års minstestraff ved samleie). Slik bør det også være.
Men nettopp derfor er det betenkelig å utvanne voldtektsbegrepet på måter som gjør at definisjonen av voldtekt i loven kanskje ikke lenger samsvarer med hva som i vanlig språkbruk oppfattes som voldtekt. Dette er bakgrunnen for min kritikk av forslaget om såkalt samtykkeregulering.
En slik samtykkebestemmelse er Bitsch også imot, så vidt jeg har skjønt. Men selv om Bitsch skriver at hun mener hovedproblemet i voldtektssaker «ligger i praksis, ikke i lovtekst», etterlater hun inntrykk av at hun likevel mener det er noe grunnleggende galt med lovgivningen. Uten at det er helt klart hva problemet egentlig dreier seg om.
Når hun etterlyser en «filosofisk» diskusjon om hva «vold egentlig er» og spør om det bare handler om «nærvær av fysisk vold og trusler», antydes det vel at voldtektsdefinisjonen i straffeloven er for snever på en eller annen måte.
Slike antydninger om at det er noe grunnleggende problematisk med måten samfunnet vårt forholder seg til voldtekt, preger hele argumentasjon til Bitsch. Men kritikken konkretiseres aldri på en slik måte at det er mulig å diskutere dette ordentlig.
Bitsch viser for eksempel gjentatte ganger til en lang liste med dommer hun har gjennomgått. Hun hevder at «man (i noen av sakene) har funnet bevis for at samleiet ikke var frivillig».
Vi kan godt diskutere rettspraksis i voldtektssaker, selv om det er en annen diskusjon enn den jeg la opp til. Men skal det være mulig å ha en meningsfull diskusjon på bakgrunn av dommer, må man være konkret og ta hver sak for seg. De dommene Bitsch viser til har lite annet til felles enn at de handler om en voldtektstiltale. Ellers er det vidt forskjellige problemstillinger i disse sakene.
Og selv om Bitsch ikke er glad i «jusstekniske svar», tror jeg det er en fordel å forsøke å være mest mulig presis når man omtaler både regler, strafferettsprinsipper og rettspraksis i slike diskusjoner.
Innlegget er publisert på Aftenposten.no 8.12.14.
Relatert
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Myten om den domstolstyrte klimapolitikken
EØS og erstatningansvar for domstolers feil
Etter norsk rett kan staten, med få og snevre unntak, ikke bli erstatningsansvarlig for feil ved domstolenes bruk av rettsreglene i den dømmende virksomhet. Etter EU-retten gjelder derimot prinsippet om at slike feil kan utløse erstatningsansvar. Hva er situasjonen i EØS? Høyesterett i storkammer vil nå vurdere spørsmålet.
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
Dommere saksøker EUs ministerråd
Et bemerkelsesverdig søksmål er reist av europeiske dommerforeninger mot Ministerrådet. Saksøkerne hevder at Rådets betingede vedtak om å utbetale Polen EU-midler må annulleres. Underretten avviste søksmålet, fordi saksøkerne ikke har rettslig interesse. Avvisningen ble imidlertid anket og verserer nå i EU-domstolen.