Straffeloven som likestillingspolitisk virkemiddel
Mange mener vi trenger en skjerpet lovgivning mot voldtekt for å oppdra befolkningen holdningsmessig. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å sende et likestillingspolitisk signal, skriver Torstein Ulserød i Aftenposten.
Publisert: 18. november 2014
Av Torstein Ulserød, jurist i Civita
Mange mener vi trenger en skjerpet lovgivning mot voldtekt for å oppdra befolkningen holdningsmessig. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å sende et likestillingspolitisk signal.
Voldtekt er blant de mest alvorlige og krenkende forbrytelsene. Derfor er det forståelig at politikerne ønsker å vise handlekraft i kampen mot voldtekt. Et forslag om å utvide voldtektsbegrepet i straffeloven, som for tiden er til behandling i Justisdepartementet, illustrerer imidlertid at mange politikere også er villige til å bruke statens mest inngripende tiltak, nemlig straffelovgivningen, som et virkemiddel i det som fremstår mest som en likestillingspolitisk holdningskampanje. Viljen til å bruke straffeloven på en slik måte er betenkelig av flere grunner. Den viktigste grunnen er at dårlig begrunnet straffelovgivning kan true borgernes rettssikkerhet, ved at det øker faren for at uskyldige dømmes.
I handlingsplanen mot voldtekt 2012-2014, som ble lagt frem av Stoltenberg II-regjeringen, og som nå videreføres av Solberg-regjeringen, er et av tiltakene at voldtektslovgivningen skal vurderes med tanke en utvidelse av voldtektsbegrepet ved innføring av såkalt samtykkeregulering. Dette ble fulgt opp med et høringsnotat i februar 2013, der det ble foreslått å utvide voldtektsbestemmelsen i straffeloven § 192, slik at ”seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til handlingen” skal dømmes som voldtekt. Dette kan synes ukontroversielt. Men det er det ikke.
Spørsmålet om hvorvidt manglende samtykke burde være et vilkår i voldtektsbestemmelsen har vært vurdert av norske myndigheter flere ganger tidligere, senest i 2008. Justisdepartementet konkluderte den gang med at Norge ikke har noen rettslig forpliktelse til å endre straffeloven, selv om FNs kvinnediskrimineringskomité (CEDAW) mener norsk voldtektslovgiving er i strid med menneskerettighetene. Departementet mente det heller ikke var ønskelig å endre voldtektsbestemmelsen, da det ikke var ”noe markert praktisk behov” for en slik lovendring.
Departementet ”fastholder i utgangspunktet” disse vurderingene i høringsnotatet fra 2013. De eneste argumentene i høringsnotatet som kan gi noen støtte til daværende justisminister Grete Faremos oppfatning om at det er ”svært viktig å adressere dette”, er en antakelse om at samtykkeregulering ”kan ha en pedagogisk effekt”, og at det ikke kan ”utelukkes at det finnes tilfeller av ufrivillig seksuell omgang som ikke er dekket av gjeldende straffebestemmelser”, en såkalt ”restkategori”.
Begrunnelsen for en utvidelse av voldtektsbestemmelsen ser altså ut til å bygge på en tankegang om at man kan ”ta i litt ekstra” for å sikre at man fanger opp enhver ”restkategori” som ikke kan utelukkes. En slik straffelovgivning står i fare for å sette grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper over styr.
Problemet i mange voldtektssaker er ikke at straffeloven ikke rammer straffverdige handlinger. Problematikken “er av bevismessig art knyttet til subjektive betingelser for straffbarhet”, som Oslo statsadvokatembeter uttrykker det i sin høringsuttalelse, det vil si om tiltalte har utvist forsett eller uaktsomhet, og dermed oppfyller det strafferettslige skyldkravet.
Det er vanskelig å se hvordan innføring av en samtykkebestemmelse skal bedre disse bevismessige problemene i voldtektssaker. Tvert imot er det en fare for at et slikt vilkår vil skape ytterligere bevisproblemer, med økt risiko for at uskyldige dømmes. For hvordan skal man bevise manglende samtykke i tilfeller der ingen konkrete, objektive omstendigheter indikerer at den ene parten ikke samtykket? Dette er et helt sentralt spørsmål som ikke besvares på en overbevisende måte verken i høringsnotatet eller høringssvarene som er kommet.
Rettssikkerhetsproblemene som følge av den vanskelige bevissituasjonen en samtykkeregulering vil skape var godt belyst i Justisdepartementets gjennomgang fra 2008. For å forstå hvorfor det i 2013 likevel var et politisk ønske å ”sikre at alle tilfeller av ufrivillig seksuell omgang rent faktisk blir pådømt som voldtekt”, som det heter i høringsnotatet, må vi se nærmere på konteksten for dette forslaget.
I følge den rådende likestillingspolitiske tankegangen skyldes voldtekt mangel på likestilling og dårlige holdninger i befolkningen. Dette synet er godt representert i det offisielle Norge og fremmes av respekterte og tilsynelatende nøytrale aktører som Amnesty International Norge, som er opptatt av at voldtektslovgivningen ikke må sende feil ”signaler”, og Likestillings- og diskrimineringsombudet, som anser seksuelle overgrep som ”de mest alvorlige formene for diskriminering”. Dette kjønnsdiskrimineringsperspektivet preger også regjeringens handlingsplan mot voldtekt.
Når voldtekt ses som en konsekvens av mangel på likestilling og holdningsproblemer i befolkningen, gir løsningene seg selv. Det er da behov for et kontinuerlig holdningsskapende arbeid, som gjerne bør starte i barnehagen, ifølge regjeringens handlingsplan. Som et ledd i dette kreves også stadige utvidelser av det strafferettslige voldtektsbegrepet for å sikre at ”voldtektslovgivningen bekrefter og forsterker samfunnets grunnleggende normer”, som Amnesty uttrykker det, slik at holdningsarbeidet blir ”effektivt”.
Forslaget om samtykkeregulering for voldtekt er ikke et unikt eksempel på inngripende lovgivning, der begrunnelsen er lite annet enn at noen mener at det er viktig å sende et signal til en befolkning som angivelig har feil holdninger. Men en moderne rettsstat kan ikke dømme mennesker til lange fengselsstraffer for å være helt sikre på at lovgivningen ikke sender feil signaler.
Det er høyst uklart om innføring av en samtykkeregulering i voldtektsbestemmelsen er egnet til å gi noen større trygghet i form av bedre rettsvern mot overgrep. Samtidig er rettssikkerhetsproblemene en slik bestemmelse vil medføre for den som tiltales for voldtekt, opplagte og alvorlige. Det er uvisst om Solberg-regjeringen vil gå inn for å endre voldtektsbestemmelsen i tråd med forslaget fra Stoltenberg II-regjeringen. Men dette burde ikke være en vanskelig sak for regjeringen. En borgerlig regjering må sette hensynet til borgernes rettssikkerhet foran et eventuelt behov for å sende likestillingspolitiske signaler.
Innlegget er publisert hos Aftenposten tirsdag 18. november 2014.
Last ned og les Civita-notatet om samme tema her!
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.