Produktivt statsbudsjett
Som jeg har skrevet om i Har vi råd til fremtiden, er det produktiviteten som vil avgjøre hvor velstående vi blir, hva vi kan klare å finansiere, og hvordan vi best mulig kan omstille økonomien til å bli mer klimavennlig. Statsbudsjettet bør følges opp med en produktivitsforbedringsplan. Neste års budsjett bør vise oss hva som er gjort, skriver Mathilde Fasting.
Publisert: 8. oktober 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Det første selvstendige statsbudsjettet til Høyre/FrP-regjeringen er sannsynligvis det viktigste. Det er dette budsjettet som er lengst unna neste valg, og det er da regjeringen har størst mulighet til å angi en retning. Retningen er god. Regjeringen varsler at den er opptatt av produktivitetsforbedringer.
Som jeg har skrevet om i Har vi råd til fremtiden, er det produktiviteten vår som vil avgjøre hvor velstående vi blir, hva vi kan klare å finansiere av offentlig velferd, og hvordan vi best mulig kan omstille økonomien til å bli mer klimavennlig. Regjeringen varsler et kutt på 0,5 prosent i offentlige driftsutgifter, til sammen en innsparing på 1,4 mrd. i 2015. Årets statsbudsjett er på 1161 milliarder kroner. En årlig produktivitetsgevinst på 0,5 prosent gir en innsparing i løpet av 10 år på ca. 15 milliarder kroner.
Regjeringen har nedsatt en produktivitetskommisjon, men dens anbefalinger vil tidligst kunne sees i neste års statsbudsjett. Foreløpig er kuttforslaget et skritt i riktig retning. Siv Jensen vil snu en utvikling fra en forventning om stadige budsjettøkninger til krav om bedre effektivitet og produktivitet. SSB bruker 0,5 prosent som anslag på årlig produktivitetsforbedring i offentlig sektor i sine makroberegninger. Regjeringen tar dem på ordet og foreslår det samme kuttet i driftsutgifter i år, samtidig som den varsler at det også vil komme tilsvarende kutt i neste års budsjett.
Som Aftenposten viste i går, er dette vanlig i våre naboland, om enn på litt ulike måter. I Sverige må offentlige budsjetter kuttes lik forventet produktivitetsvekst i privat sektor, som vanligvis er mellom én og to prosent. I Danmark spisses kuttene noe mer, noen deler skjermes, mens de som må kutte, må kutte to prosent. Finnene krever en produktivitetsplan fra departementene hvert år med forslag til produktivitetsforbedringer.
Produktivitetsforbedringer i privat sektor skjer som følge av konkurranse og innovasjon. I offentlig sektor, hvor mange av tjenestene er arbeidsintensive, har det så langt vist seg vanskeligere å bedre produktiviteten. Produktivitetsveksten er heller ikke jevn, men varierer fra sektor til sektor. Særlig er produktivitetsutviklingen i offentlig sektor viktig, fordi produktivitetsforbedringer direkte bedrer velferdsstatens bærekraft. Samtidig er også produktivitetsforbedringer her de som er vanskeligst å få til, både fordi sektoren er arbeidsintensiv og fordi forbedringer er vanskelige å måle.
Produktivitetsforbedringer handler ikke først og fremst om kutt i ressurser eller arbeidskraft, men om å arbeide mer effektivt og sørge for at det sløses mindre. En holdning om at det ikke går an å få til store produktivitetsforbedringer i offentlig sektor, er det viktig å komme bort fra. Det er nettopp her den store utfordringen ligger fremover. Privat produktivitet er noe privat sektor kontinuerlig er opptatt av, måler og forbedrer. Klarer de ikke å være produktive, må de legge ned eller omstille seg. I offentlig sektor har man lenge sagt at det er vanskelig å måle produktivitet. Med regjeringens forslag til kutt i driftsutgiftene, blir det nødvendig å snu tankegangen fra ressursinnsats til resultat. Og resultatet kan vi se, dersom vi også får vite hva produktivtetsgevinstene går til. Blir tjenestene bedre? Blir skattene lavere? Får vi økte ressurser på områder vi vil prioritere?
Statsbudsjettet bør derfor følges opp med en produktivitsforbedringsplan. Neste års budsjett bør vise oss hvordan årets kutt fremkommer og hva som er gjort.
Innlegget er publisert på Fastings blogg 8.10.14.