Vi jobber ikke nok
Fremfor å forsøke å kompensere for problemet ved å tilby stadig flere velferdsordninger som skal finansieres, og som derfor egentlig krever at vi arbeider mer – burde noen ta mot til seg og fortelle om konsekvensene av å arbeide mindre. Jo mindre vi arbeider, jo mindre må velferdsstaten være – og jo mer ansvar må vi selv ta for vår egen velferd, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.
Publisert: 2. oktober 2014
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Hvordan skal politikerne sikre at det er mange nok som arbeider mye nok til å finansiere de ordningene som skal gjøre det mulig for flere å arbeide mindre?
I bistandspolitikken snakkes det ofte om et «mikro/makroparadoks », nemlig det faktum at mange enkeltprosjekter kan være vellykkede, selv om de ikke slår ut i økonomisk vekst for landet. Bistandsprosjektene har altså betydning der og da – for de menneskene som mottar bistanden – selv om de samlet sett ikke har noen påviselig virkning på landets utvikling. Det som virker på mikronivå, virker ikke alltid på makronivå.
Forleden skrev politisk redaktør i Aftenposten, Trine Eilertsen, om det motsatte paradokset i familiepolitikken: Det som ser ut til å virke godt på makronivå, så som fødselspermisjoner, barnehager og pappaperm, virker ikke alltid på mikronivå. De A4-løsningene som politikerne konstruerer, passer ikke for alle, selv om de samlet sett plasserer Norge på topp når det gjelder likestilling, barnehager og fedrepermisjon. Og det er vel dette Støre har sett når han nå drister seg til å ta opp spørsmålet om å bevare kontantstøtten for de minste barna.
Men det finnes også et annet mikro/makroparadoks i familie- og arbeidslivspolitikken, nemlig mangelen på sammenheng i det politikerne gjerne vil tilby: På den ene siden blir det lokket med stadig mer sjenerøse velferdsordninger – og på den annen er det en økende forståelse for at småbarnsfamilier trenger mer tid til hverandre.
Høyre og Frp vil gi småbarnsfamiliene økt fleksibilitet til å velge hvem som skal være hjemme og utvide ordningen med kontantstøtte. Også KrF vil ha kontantstøtte, mens Støre vil vurdere andre ordninger som kan gjøre det mulig for foreldre å være hjemme etter at barnet har fylt ett år. SV snakker om «ventelønn» før barnet får plass i barnehage og ønsker seg seks timers arbeidsdag for alle. Andre har tatt til orde for sekstimersdag bare for småbarnsforeldre.
Alle slike ideer har en tendens til å koste penger, det vil si at velferdsordningene våre blir enda dyrere enn de er i dag. Og det er her vi støter på paradokset, for jo dyrere velferdsstaten blir, jo mer må vi arbeide.
Det er arbeidet som finansierer velferden og den såkalte arbeidslinjen som har gjort det mulig å etablere en så omfattende velferdsstat som vi har i Norge. Og i fremtiden er den truet, blant annet fordi vi ikke jobber nok. vi nordmenn jobber nemlig stadig mindre. Etter hvert som vi blir rikere, tar vi den økte velstanden ut – ikke bare i flere biler, båter og hytter – men også i mer fritid. Og ingenting tyder på at vi vil slutte med det, selv om enkelte politiske tiltak kan virke i motsatt retning. Pensjonsreformen i privat sektor, for eksempel, har fått flere unge eldre til å jobbe mer.
Likevel er altså den tunge trenden at andelen i arbeidsfør alder som arbeider, er omtrent stabil, mens antall timer vi arbeider, går ned. Og en slik utvikling vil bare forsterkes av at det gjennomføres enda flere tiltak som skal gjøre det lettere å være mer hjemme – uansett om det er sekstimersdagen eller økt kontantstøtte.
Hvilket, som en ond sirkel, vil føre til at det blir vanskeligere å finansiere de velferdsordningene som skal gjøre det mulig å være mer hjemme. Makro- og mikropolitikken henger altså ikke sammen.
Man kan selvsagt tenke seg andre løsninger for å finansiere en stadig mer sjenerøs velferdsstat. Vi kan øke skattene, bli mye mer produktive eller håpe at oljeprisen blir enda høyere. Men det er en dristig, for ikke å si dumdristig, strategi. Til syvende og sist er det arbeidet som teller, og arbeidet som må finansiere velferden.
Derfor hadde det vært mer fair om partiene kunne vise velgerne hvordan regnestykkene deres henger sammen. Hva slags samfunn vil de ha? Og hvordan skal de sikre finansieringen av alle de velferdsgodene de lover?
Hvordan skal de sikre at det er mange nok som arbeider mye nok til å finansiere de ordningene som skal gjøre det mulig for flere å arbeide mindre?
Noe av det beste med Norge og den nordiske modellen er muligheten til å kombinere arbeid og familieliv. Det tror jeg de aller fleste er enige om. Det som diskuteres, er om vi nå forventer for mye av denne kombinasjonen og om vi driver barnefamiliene (og etter hvert dem som skal passe gamle foreldre) for langt når vi som samfunn forventer at alle skal være klare til å jobbe fulltid allerede når barna deres fyller ett år. Det er tydeligvis en gryende forståelse for at det er et liv som mange ikke greier eller ønsker seg.
Men fremfor å forsøke å kompensere for dette problemet ved å tilby stadig flere velferdsordninger som skal finansieres, og som derfor egentlig krever at vi arbeider mer – burde noen ta mot til seg og fortelle om konsekvensene av å arbeide mindre.
Jo mindre vi arbeider, jo mindre må velferdsstaten være – og jo mer ansvar må vi selv ta for vår egen velferd.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 2.10.14.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
