Ideer

Trøbbelet med islamisme

Hva mener islamister om det liberale rettsstatsprinsipp, ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofili, pluralisme og demokrati? Hva betyr det egentlig å ønske seg en islamsk stat, hva er brudd, og hva er kontinuitet målt mot det liberale demokratiet? Bård Larsen skriver i VG.

Bård Larsen

Publisert: 2. september 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

For en uke siden ble det avholdt en imponerende demonstrasjon i Oslos gater mot de brutale islamistene i Den islamske stat (IS). Kampen mot ekstremisme i Europa er på mange måter en sisyfosoppgave. Men IS er så rabiate at de kommer på kant med allerede definerte ekstremister.

Den største trusselen mot demokrati og sikkerhet kommer i dag fra det ytre høyre og ekstrem islamisme. Også islamismen er preget av karakteristika fra det ytre høyre, som kulturell partikularisme og antiuniversalisme (hvor utelukkende muslimer er en del av det rettmessige fellesskapet).

Islamismen er i tillegg en streng teokratisk fortolkning av at religion, rett og politikk er uatskillelig, der «religionen er politikk og politikken er religion», som Øystein Sørensen har skrevet. Sharialovene skal «regulere alt fra politiske institusjoner til menneskenes hverdagslige levesett i det islamske samfunnet.»

Vi må skille mellom radikale islamister, som vil bruke vold som virkemiddel, og islamister som vil innføre en islamsk stat ved å bruke andre virkemidler. Uansett posisjon er islamisme en ideologi som har en betydelig avstand til det liberale demokratiet, og som oversatt til den normalpolitiske skalaen, er svært radikalt. Det bør diskuteres grundig.

Det hevdes fra enkelte at islam og demokrati ikke er forenlig. Det er påviselig feil og ikke tema for denne kronikken. Islamisme er en politisk ideologi og politiske ideologier skal og bør være gjenstand for oppriktig og oppklarende disputt.

Profetens Ummah har ønsket død og fordervelse over sine fiender i lang tid. Læresvenner går ofte lengre enn læremestrene sine og før eller siden vil noen ta oppfordringen på alvor. Miljøet rundt Profetens Ummah har så langt generert ca. 60 syriakrigere. Det krever et visst mot for å verve seg til krig, prosentvis vil få finne på noe slikt. Men hva sier de 60 om islamismens sympatiserende omland?

Selv om fokuset nå over tid har vært mest på ekstremistbevegelsen Profetens Ummah, har den langt større ungdomsorganisasjonen Islam Net fått noe mindre oppmerksomhet. IslamNet har minst 1000 medlemmer og 14.000 venner på Facebook og må sies å være en betydelig aktør i offentligheten. I mars holdt de et stort møte hvor flertallet av de 1500 tilhørerne støttet dødsstraff for utroskap.

Ungdomsavdelingen til Oslo-moskeen Tawfiiq Islamic Centre, som var en av støttespillerne til Oslo-markeringen, har tekster som hyller at IS steiner en kvinne til døde for utroskap på sine Facebooksider.

Det finnes en rekke slike ekstreme meldinger ute på nettet, og de kan tolkes i alarmistisk retning eller som obskuriteter. Men de er der.

Å ønske død over uskyldige mennesker med en religiøs begrunnelse er ekstremt og autoritært, selv om dette ikke alltid betyr at man er tilhenger av en definert totalitær ideologi. Ofte kan det i like stor grad skyldes mangel på kunnskap om helt grunnleggende spilleregler i et liberalt demokrati. Det er altså et komplisert og sammensatt årsaksbilde som tegner seg. Hvordan det bør møtes i det offentlige rom behøver derimot ikke være særlig mystisk. Det er vanskelig å vite hvor utbredt islamismen er i Norge. Den predikes i enkelte moskeer. Ekstremistisk svermeri blant unge muslimer utbasuneres gjerne på sosiale medier og tiltrekker seg (ufortjent mye?) oppmerksomhet.

Unge muslimers søken til ekstreme ideer kan skyldes fremmedgjøring, sosiale forhold eller geopolitiske forhold.

Men de aller fleste unge muslimer er ikke voldelige, det er noe som trigger – og alltid har trigget ekstremister – i den andre enden av motivasjonsrekken: Ideologi, tro, psykologi og offermentalitet. Jakten etter absolutte identitetsmarkører, behov for å være kontrær og kanskje en bekreftelse av følt eller reell annerledeshet.

Jihadister og radikale islamister er, som Paul Berman har påpekt i Terror og liberalisme, ikke helt ulike europeiske venstreekstreme terroristorganisasjoner som Baader-Meinhof og Røde Brigader. Det er en slags logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler sinnet. Berman kaller det blodskulter. I så fall kan midlene og symbolene ha større tiltrekningskraft enn målene. På 1970-tallet sympatiserte om lag 25 prosent av vesttysk ungdom under 30 år med Baader-Meinhof. Mange av gruppens voldsforbrytere kom fra en helt «normal» bakgrunn.

Islamister forestiller seg at islam og islamsk kultur er en konstant størrelse, antimoderne i form, mens den vestlige modernismen – altså den liberale og humanistiske – er råtten inn til roten.

Moderniteten, det sivilisatoriske rammeverket, som moderne teknologi, kan derimot ha sin nytte. Ikke sjelden ser vi jihadister fra Syria med Nike-sko, Iphones og annen avansert teknologi. De legger ut henrettelser på sosiale medier, men dyrker en middelaldersk forståelse av mennesker og tro.

Halshuggingsvideoer legges ut på YouTube og lastes ned av påloggede sinte unge menn i Europa. En bumpy ride altså, og den som ikke klamrer seg fast kan falle av. Et mindretall makter det ikke. Forholdet mellom fiksjon og virkelighet viskes ut.

Hans Enzensberger har omtalt jihadister som radikale tapere: Den som føler seg verdiløs ser på andre som verdiløse og finner sine likesinnede i en dehumaniserende ideologi.

Og vi kjenner det fra historien: Den skremmende kombinasjonen av komplekser og stormannsgalskap. Radikal islamisme dyrker også forestillingen om at alle problemer har sin årsak og opprinnelse hos «de andre.»

Hvis man ikke forstår at det også finnes flere årsaksforklaringer til radikalisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få. Da finner man heller ikke verktøy til å bekjempe den.

Vil en hard og konfronterende linje mot autoritær islam virke forebyggende? En del forskning tyder på at ekstreme ideer kan få næring av å bli isolert. På den annen side kan ikke den offentlige samtalen sette seg i en gisselsituasjon på grunn av sannsynlighetsberegninger. Alle politiske ideologier er angripelige.

Vi må vite omtrent hvor vi har hverandre i helt grunnleggende menneskerettslige og rettsstatlige spørsmål for å kunne ivareta den høye grad av tillit som preger det norske samfunnet. Demokratiet og velferdsstaten hviler på denne tilliten. Ad-hoc-erklæringer om å følge lovverket i det land man bor i, slik vi blant annet har sett fra Islamsk Råd, bør være gjenstand for et kritisk blikk.

Visst finnes det mer moderat islamisme. Ideen om en islamsk stat er islamistisk grunnlære og ikke fremmed for mange muslimer. Hva innebærer den i praksis? Dens tilhengere representerer en politisk ideologi, uttaler seg om politikk og er derfor en del av den offentlige samtalen: Hva mener islamister om det liberale rettsstatsprinsipp (maktfordeling), ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofili, pluralisme og demokrati? Hva betyr det egentlig å ønske seg en islamsk stat, hva er brudd, og hva er kontinuitet målt mot det liberale demokratiet?

Innlegget er på trykk i VG 2.9.14.

Publisert: 14. februar 2024