Forskjellene krymper

De mange bøkene om ulikhet bidrar også til å forsterke oppmerksomheten om forholdene innad i land fremfor forskjellene mellom land. Ifølge Piketty er det de rikeste menneskene som har hatt den raskeste inntektsveksten de siste tiårene. Når vi sammenligner landene, er det omvendt. Det er de fattigste landene som har vokst raskest, skriver Kristin Clemet i Dagens Næringsliv.

Kristin Clemet

Publisert: 8. mai 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

De siste årene har det kommet flere bøker som setter søkelyset på den økonomiske ulikheten mellom innbyggerne i verdens rike land.

Den mest omdiskuterte boken for tiden er skrevet av Thomas Piketty, som viser hvor store forskjellene er blitt i enkelte land, som for eksempel USA. Piketty mener at forskjellene mellom kapitaleiere og vanlige lønnsmottagere bare vil fortsette å stige, dersom det ikke iverksettes drastiske tiltak.

Den faglige kvaliteten på bøkene varierer, men temaet er viktig. En viss økonomisk ulikhet er både nyttig, nødvendig og rettferdig, men ekstreme ulikheter kan både svekke produktiviteten, tilliten i samfunnet og samholdet mellom mennesker.

Det er viktig at de politiske partiene engasjerer seg i dette, blant annet ved å vurdere innretningen på velferdsordningene våre. Men det er også viktig at de ser utover landets grenser. For mens den økonomiske ulikheten innad i mange land vokser, er den globale ulikheten på full fart ned. Og årsaken er ikke at de rikeste landene blir fattigere, men at de fattige landene blir rikere.

De fattigste landene står for en stadig større andel av den samlede verdiskapingen i verden. De fattige og fremvoksende økonomiene legger nå beslag på omtrent 50 prosent av verdens bnp, mens tallet i 2005 var omtrent 40 prosent. USAs andel av den totale «kaken» har i samme periode sunket fra 22 til 17 prosent, mens Kinas bnp nærmer seg 90 prosent av USAs bnp.

Dette skjer samtidig som det blir stadig færre fattige mennesker i verden. Fortsetter det i samme tempo som det har gjort de siste 20 år, kan den ekstreme fattigdommen være utryddet rundt 2030.

Prognoser for de neste årene viser at de ti raskest voksende økonomiene ligger i Afrika og Asia. De økonomiske forskjellene er altså ventet å bli enda mindre, og enda flere mennesker vil arbeide seg ut av fattigdom og inn i en voksende global middelklasse. Og mange av dem vet og føler det selv: Innbyggerne i fattige land i Afrika, Asia og Sør-Amerika har stor tro på fremtiden.

Ingen av økonomene som skriver om den økte ulikheten innad i land, tar til orde for å avskaffe kapitalismen. En viktig årsak er nok at heller ikke de kjenner til noe annet økonomisk system som på en bedre måte kan bekjempe fattigdom og skape velstand. Noe av det viktigste for å oppnå økt velstand er fri bevegelse av varer, tjenester, arbeid og kapital.

Aller viktigst for den sterke veksten i mange utviklingsland er den økte handelen med andre land. Utviklingslandene står for en stadig større del av verdenshandelen, som samlet nå står for hele 30 prosent av verdens inntekter.

Norge er i dag et av verdens mest åpne land og har skyhøy import og eksport målt mot folketallet. Det har gitt avgjørende bidrag til vår velstand. Det samme vil gjelde for dagens fattige land. WTO har beregnet at de fattige landene vil vokse to-tre ganger raskere enn de rike landene i tiårene som kommer, dersom verdenshandelen blir enda friere enn den er i dag.

Vekst og fattigdomsreduksjon forutsetter også næringsutvikling. Landene har nok av arbeidsvillige mennesker, men de mangler ofte kapital. På samme måte som Norge nøt godt av omfattende utenlandsinvesteringer på 1800- og 1900-tallet, for eksempel på Rjukan, vil dagens utviklingsland tjene på at vi investerer i deres land.

Også migrasjon bidrar sterkt til fattigdomsbekjempelse. Man kan diskutere om innvandring lønner seg for Norge eller for den norske statskassen, men det er udiskutabelt at det lønner seg for den globale økonomien og for menneskers mulighet til å komme seg ut av fattigdom.

Det paradoksale er at noe av det som kan bidra til å redusere forskjellene mellom land, samtidig kan øke forskjellene innad i land. Når handelskonkurransen øker, produksjonen flytter ut eller innvandrere kommer til Norge, vil det kunne øke ulikheten i vårt land – mens det reduserer den globale ulikheten. Derfor er det ikke alltid lett å få oppslutning om tiltak som kan gjøre det lettere for fattige land å vokse seg rike.

De mange bøkene om ulikhet bidrar også til å forsterke oppmerksomheten om forholdene innad i land fremfor forskjellene mellom land. Men tross mange proteksjonistiske tiltak, er utviklingen tydelig: De fattige landene tar innpå de rike, og forskjellene i verden blir mindre.

Ifølge Piketty er det de rikeste menneskene som har hatt den raskeste inntektsveksten de siste tiårene. Når vi sammenligner landene, er det omvendt. Det er de fattigste landene som har vokst raskest.

Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 8.5.14.