Næringsutvikling gir sosial utvikling

Det Afrika trenger nå, er ikke stadig mer bistand – men lønnsomme, bærekraftige investeringer og økte handelsmuligheter, skriver Kristin Clemet i Bistandsaktuelt. Det underlige er at det vi vet har virket i våre egne land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Kristin Clemet

Publisert: 12. april 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Økonomisk vekst er ikke en tilstrekkelig, men en nødvendig betingelse for utvikling. Økonomisk vekst er ingen garanti for at de fattige blir rikere, men det er umulig å få til en varig reduksjon i fattigdommen uten. Derfor er økonomisk vekst nødvendig, dersom fattige land skal oppnå velstand og sosial utvikling.

For ca. 200 år siden var Norge like fattig som de fattigste utviklingslandene er i dag. Den økonomiske veksten vi har hatt siden, skyldes sterk produktivitetsvekst, som igjen skyldes at vi har fått stadig mer ut av ressursene, bl.a. arbeidskraften. Det har vært mulig, fordi vi satset på arbeidsdeling og spesialisering, handel, kunnskap og teknologisk innovasjon. Vi skapte arbeid til stadig flere, bl.a. fordi vi tiltrakk oss kapital og utenlandsinvesteringer. Vi ble en del av den åpne og moderne kapitalismen.

I det kapitalistiske systemet er det arbeidet, og stadig smartere måter å arbeide på, som skaper velstanden. Men det må også være tilgang på kapital, og det må finnes noen som er villige til å investere i arbeidsplasser og nye oppfinnelser, fordi de tror det vil lønne seg.

Så lenge vi har økonomisk vekst, blir «kaken» som skal fordeles på befolkningen, større. Med unntak av noen perioder med økonomisk krise, har de rike landene i verden bakt en stadig større kake og blitt stadig rikere de siste 200 årene. Det har også ført til en stadig bedre sosial utvikling – med færre fattige, lavere barnedødelighet, høyere levealder, bedre helse, flere velferdsgoder og økt likhet.

De landene som ikke har hatt økonomisk vekst, derimot, har forblitt fattige, og det er de vi i dag kaller «utviklingsland». De har blitt hengende fast i fattigdom.

Siden begynnelsen på 1950-tallet har verdens rike land brukt 2000 milliarder dollar på bistand til verdens fattige land. Norge alene har brukt 400 milliarder kroner og bruker fortsatt ca. 30 milliarder kroner årlig på bistand.

Men har det hjulpet?

Det er dessverre lite som tyder på det, dersom målet er økonomisk vekst. I verste fall har bistanden bidratt til å hemme og forsinke veksten og holdt mange land nede i fattigdom. Når mange land i Afrika og Asia i dag har sterk økonomisk vekst, skyldes det i liten grad bistand.

Dette betyr ikke at bistand ikke har noen positiv betydning. Mange bistandsprosjekter har hatt betydning der og da – for de menneskene som mottok bistanden. Mange enkeltprosjekter kan være vellykkede, selv om de ikke slår ut på et lands BNP. Dessuten er det ikke all bistand som er ment å fremme økonomisk vekst.

Men likevel: 60 års arbeid og en enorm ressursinnsats har ikke gitt de ønskede resultater når det gjelder fattigdomsbekjempelse og økonomisk vekst.

Årsaken til at det gikk slik, kommer godt frem i en brosjyre som den svenske finansinstitusjonen Swedfund har utgitt. Den heter Afrikas väg mot välfärd, men dreier seg utelukkende om Sveriges vei mot velferd – nettopp for å illustrere at det Afrika trenger nå, i bunn og grunn er det samme som Sverige og andre europeiske land trengte da de var fattige: De trenger arbeidsdeling, handel, konkurranse, innovasjoner, investeringer, arbeidsplasser og økonomisk vekst – eller sagt på en enklere måte: Et livskraftig privat næringsliv. Det underlige er imidlertid at det vi vet har virket for å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i våre egne land, ikke har vært like sentralt når vi har arbeidet med å utrydde fattigdom og skape økonomisk vekst i andre land.

Det er nå en økt forståelse i alle politiske partier for at næringsutvikling er viktig for sosial utvikling, og at investeringer i næringsvirksomhet kan gi god utviklingseffekt. En av de største truslene mot den positive utviklingen i Afrika nå, er sosial ulikhet, men den sosiale ulikheten kommer først og fremst av at det mangler arbeidsplasser. Det Afrika trenger nå, er derfor ikke stadig mer bistand – men lønnsomme, bærekraftige investeringer og økte handelsmuligheter.

Kronikken er på trykk i Bistandsaktuelt 11.4.14.